The Times of Harvey Milk (Criterion nr.557) (Blu-ray)
USA – 1984 – Robert Epstein (farger) –88 minutter – Dokumentar, homofiles rettigheter
Heftige tider
Nivå 1 (uten spoilers)
Denne dokumentaren fra 1984 om homorettighetsaktivisten Harvey Milk starter med nyheten om at han og borgermester George Moscone har blitt drept av bystyremedlem Dan White i 1978. Dermed handler ikke dokumentaren om hva som skal skje, men heller om hvorfor det skjedde eller hvem Harvey Milk var. Straks etter nyheten om hans død, får vi høre Milks egen innspilling av hva han vil skal skje om han blir myrdet. Dette var noe han visste kunne bli resultatet av hans årelange kamp for homofiles rettigheter. Og faren for det ble ikke mindre da han ble valgt inn i San Franciscos bystyre.
Nivå 2 (med spoilers)
Dan White er en konservativ tidligere brannmann, som sa opp jobben da han ble valgt inn i bystyret. Han gikk også en god del ned i lønn, så han var idealistisk på sin måte han også. Han var bekymret for at homofile skulle få for stor innflytelse i San Francisco, men han framstår ikke som homofob. Blant annet stemte han mot bill 6, et lovforslag fremsatt av Briggs som skulle hindre homofile å jobbe som lærere i skolen.
Jimmy Carter var president på denne tiden, men han var ikke en støtte for de homofiles kamp. Han nektet blant annet å bli tatt bilde av mens han håndhilste på Harvey Milk. Han var redd det kunne skade hans egen posisjon. Han var ikke i forkant med å stemme ned Briggs sitt lovforslag heller. I en ganske så avslørende scene i filmen, avslutter han talen sin uten å ha nevnt lovforslaget. Det er først da en rådgiver forteller ham at Ronald Reagan har oppfordret til å stemme mot forslaget, og at det nå er trygt at Carter oppfordrer til å stemme mot. I en slengkommentar på vei ned fra scenen…
Litt etter at Milk får sin store seier ved at Briggslovforslaget blir stemt ned, trekker White seg fra bystyret. Han skylder på stort press i familielivet og i politikken. Arbeidet med å finne en erstatter startes. Etter noen dager ønsker White å få vervet tilbake. Mange mennesker har tatt kontakt og uttrykt stor sorg over at han har trukket seg, og han føler han skylder dem å stå på videre. Milk håper å få inn en erstatter som er mer positiv til den homofile kampen, og forsøker å blokkere for Whites gjeninntreden. Han får med seg borgermester Moscone. White får nyss i at han ikke kommer til å få tilbake stillingen. Han tar med seg en pistol, fyller lommene med ekstra ammunisjon og klatrer inn et vindu i rådhuset for å unngå metalldetektorene. Først oppsøker han Moscone på sitt kontor og henretter ham, før han går gjennom hele rådhuset til Milks kontor og skyter ham også.
Slik går vi over i tredje akt i filmen, når filmen egentlig føles ferdig og historien fortalt. Men det er nå det mest interessante kommer. Vi får høre Dan White innrømme sine handlinger i opptak fra avhøret. Han snakker om at han har slitt privat og at han ble sint da han forsto at han ikke ville bli gjeninnsatt. Han følte at det var uredelig av Moscone å ikke fortelle ham det ansikt til ansikt, og at det var usselt av Milk å motarbeide gjeninnsettelsen av politiske motiver. Dette i seg selv virker å være syltynt forsvar av et dobbeltdrap.
Men så entrer forsvarsadvokatene scenen. De bruker mye tid på juryutvelgelsen. Minoriteter og homofile blir fort ryddet unna. Liberale likeså, helt til de sitter igjen med konservative, eldre og hvite mennesker. De er troende til å være harde mot kriminalitet. Vanligvis er det påtalemyndighetens drømmejury, men ikke i dette tilfellet. Juryen blir godkjent av påtalemyndigheten, det skulle vise seg å være en tabbe. For allerede under Whites forhørsopptak gråter medlemmer av juryen av medfølelse med White. Da forsvaret forteller om hvordan White har vært deprimert og spist mye junk food, kjøper de den forklaringen på hvordan det medvirket til drapene. Og da forsvaret fikk gehør for at det å bevæpne seg, fylle lommene med ekstra ammunisjon og unngå metalldetektoren allikevel ikke var en overlagt handling, men en handling i affekt, var saken klar. I stedet for dødsstraff ble White dømt til 5 år i fengsel. Hadde han bare drept Moscone, hadde straffen blitt større enn ved å drepe Milk også hevder mange. Stygt å tenke på, men jeg er tilbøyelig til å være enig…
Et argument som synes å underbygge forsvarets argument om at det var depresjon som førte til dobbeltdrapet er det faktum at Dan White begikk selvmord under 2 år etter at han ble løslatt.
The Times of Harvey Milk sees på som en lærebok i hvordan man skal bygge opp en dokumentar. Den vant også Oscar for beste dokumentar. Filmen bruker halvannet minutt på Harveys første 42 år av livet, og bruker 15 minutter på hans siste minutt. Resten forteller om hans arbeid for å fremme homofiles rettigheter. Dan White fremstilles kun gjennom sine egne ord og handlinger, de har ikke en fortellerstemme som analyserer mannen eller motivet hans. Alle som mener noe sier det på film. The Times of Harvey Milk virker enkel, men er sofistikert.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mala Noche, Weekend, Harlan County USA og Milk.
Øyeblikket: Dette er en hysterisk morsom scene. Briggs sitter i en debatt med homofile og forsvarer sitt lovforslag. Statistikk forteller oss at 95% av overgrep mot barn utføres av heterofile, og 5% av homofile. Noe som er sånn ca fordelingen av heterofile/homofile i samfunnet, om ikke de homofile nærmer seg 10% av befolkningen. Det skulle da bety at heterofile er litt overrepresentert i overgrepsstatistikken. Briggs løsning er da å forby homofile lærere i skolen, slik «at man da i det minste får bort 5% av overgrepene». Det er nesten for utrolig til å være alvorlig ment. Hans forslag vil med stor sannsynlighet føre til flere overgrep. Snakk om å la homohatet sitt skygge over all fornuft.
Lyd og bilde
Director-approved digital transfer, from the UCLA Film and Television Archive restoration, with DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.33:1. Filmen består av flere forskjellige stiler, med gamle arkivklipp ved siden av materiale fra 1984 og eldre. Kvaliteten er grei. Lyden er restaurert og aldri et problem. Noen ganger skulle filmskaperne ha ønsket at de hadde lagt på undertekster, slik at publikum hadde fått med seg rådgiverens ord til Jimmy Carter som nevnt i andre avsnitt på Nivå 2.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director Robert Epstein, coeditor Deborah Hoffmann, and photographer Daniel Nicoletta: Litt kjedelig og dødt spor. Mye detaljer fra innspilling som ikke løfter kunnskapen eller filmopplevelsen vår.
Interview clips not used in the film: 80 minutter med intervjuer av 6 personer som ikke ble med i filmen. Det kan forsvares. De 6 er Scott Smith (kjæresten til Milk), Bob Ross (journalist), Amber Hollibaugh (prostituert), Cleve Jones (praktikant hos Milk), Lillian Sing (dommer) og Han Wilson (homoaktivist).
New interview with documentary filmmaker Jon Else: Her forklares hvordan dokumentaren er bygget opp, og hvor effektivt det er. 20 minutter.
New program about The Times of Harvey Milk and Gus Van Sant’s Milk, featuring Epstein, Van Sant, actor James Franco, and Milk friends Cleve Jones, Anne Kronenberg, and Nicoletta: Fin dokumentar om hvorfor Van Zant sin film ble støttet av dokumentarfilmskaperne. Den gjorde noe ekstra og fikk låne materiale fra The Times of Harvey Milk. Spillefilmen legger mer vekt på hjemmelivet til Milk, som er helt ignorert av dokumentaren. 23 minutter.
Rare collection of audio and video recordings of Milk: Det første lydopptaket dreier seg om Milk sine intervjuer med deltakere i en demonstrasjon. Så følger flere lyd og videoklipp, alt i alt 1 time og 17 minutter.
Excerpts from Epstein’s research tapes, featuring Milk partner Scott Smith: 3 minutter med korte utsagn.
Footage from the film’s Castro Theatre premiere and the 1984 Academy Awards: En veldig fin tale fra premieren på Castro Theatre. 7 minutter 36 sekunder. Kathleen Turner var vert da filmen fikk sin Oscar, i konkurranse med Criterionfilmen Streetwise. 3 minutter.
Panel discussion on Supervisor Dan White’s trial: Kjempeinteressant diskusjon om rettsaken, strategi og etterspill med begge forsvarsadvokatene til Dan White til stede. 30 minutter. I tillegg nyhetsklipp om saken på 4 minutter.
Excerpts from the twenty-fifth anniversary commemoration of Milk’s and Mayor George Moscone’s assassinations: Her holder datteren til borgermester Moscone en fin tale, før homoaktivist og lærer Tom Ammiano holder en kjempetale som både er informativ, følelsesladet og morsom. 7 minutter. Milks etterfølger Harry Britt holder en fin tale om hva Milk har betydd for ham. 10 minutter.
Original theatrical trailer: Kjedelig, men helt grei trailer. 3 minutter, 14 sekunder.
A booklet featuring a new essay by film critic B. Ruby Rich, a tribute by Milk’s nephew Stuart Milk, and a piece on the film’s restoration by UCLA’s Ross Lipman: Fint hefte, hvor essayet til Rich er vel verdt å lese. Milk nevø Stuart forteller om sin vei ut av skapet. Han kom ut samme dag som Harvey ble drept. Da fikk Harvey oppfylt ønsket om at kulen som drepte ham skulle knuse alle skapdører i landet. Hvert fall en av dem.
USA – 1979 – Arthur Hiller (farger) –103 minutter – Komedie
Gal eller ikke?
Nivå 1 (uten spoilers)
Familiene Ricardo og Kornpett skal smelte sammen gjennom ekteskap mellom Tommy og Barbara. Men filmen skal handle om fedrene i familiene, Sheldon (Alan Arkin) og Vince (Peter Falk). De skal møtes for første gang hjemme hos brudens far, Sheldon. Men Vince er forsinket, og blir midtpunktet ved middagsbordet med sine ville og lite troverdige historier. Han hevder å være CIA-agent, og trenger hjelp av Sheldon.
Nivå 2 (med spoilers)
Vi ser Vince stadig snakke med noen på telefon, men vi lurer fremdeles på om mannen lider av vrangforestillinger. Historien ved middagsbordet handler om oppholdet hans i Sør-Amerika hvor han så tse-tse fluer så store at de plukket opp barn fra bakken og fløy av gårde med dem. I nebbet(!) Men vanskelig å gjøre noe i jungelen siden det er et voldsomt byråkrati (red tape) der.
Sheldon mener brudgommens far er gal, og at de ikke kan gifte seg inn i denne familien. Men Barbara får ham til å love å gi Vince en sjanse. Neste dag dukker Vince opp på Sheldons tannlegepraksis og ber ham om en tjeneste. Og da forstår han at det er i det minste en kjerne av sannhet i noe av det han sier. Sheldon må dra til kontoret til Vice for å hente noe i safen hans. Han får muskelmenn etter seg som skyter, og filmen er for alvor i gang. Siden det er en komedie, er det liten vits i å gå gjennom hver morsom scene. Det er hva det er.
Men vi kan snakke litt om hva som gjør den morsom. Mye ligger i Sheldons uttrykksløse ansikt. Det har jo på en måte blitt et varemerke hos Alan Arkin, men her måtte han stå og slå seg på lårene og få skikkelig vondt for å unngå å le. Spesielt i scenen hvor diktatorens «venn» hånddukken kysset han på munnen. Gjennom Sheldons skepsis til Vince har vi en representant i filmen, for vi er også skeptiske til Vince. Er han agent eller gal?
Noe som absolutt ikke fungerer i komedier er skuespillere som spiller morsomt. Humoren skal komme av situasjonen, ikke at skuespillere omtrent sier «se på meg, nå skal jeg si/gjøre noe morsomt». The In-Laws overrasker stadig, både i dialog eller retninger historien tar. Eller i scener som ikke er noen av delene, slik som flyturen til Sør-Amerika hvor Bing Wong (James Hong) går gjennom prosedyren ved nødsituasjon for Sheldon. På kinesisk, så hverken han eller vi skjønner et ord. Men Wong er strålende fornøyd da han avslutter brått.
The In-Laws er laget av regissøren bak megasuksessen Love Story, men det er The In-Laws han får mest tilbakemeldinger om. Mange familier har som tradisjon å se denne filmen en gang i året, og har hatt det som tradisjon i mange, mange år. Ord som «Serpentine» ropes etter ham på gaten.
På settet ble Arkin overrasket av at Peter Falk ofte satt og furtet for seg selv, mumlende. Etter noen dager med dette, konfronterte han Falk. Det viste seg at han var misfornøyd med at alt var så godt organisert at han ikke hadde noe å være misfornøyd med…
The In-Laws handler dypest sett om at et selvbilde oppløses. Sheldon utvikler seg fra en streit og konform mann til en internasjonal tyv. På slutten bryr han seg ikke om noe lenger. Det er hva Arkin satte mest pris på ved filmen og Andrew Bergmans manus. James Hong har spilt i en lang rekke store filmer, selv mener han denne er på høyde med Chinatown og Blade Runner.
The In-Laws er en morsom og veldig underholdende komedie som ikke har et øyeblikks dødtid. Den har strålende skuespillerprestasjoner, med Peter Falk i en herlig annerledes rolle for oss som elsker han i Cassavetes sine filmer. Og som sagt, den er morsom. Det er etter min mening ikke så veldig mange filmer som er genuint morsomme, bare en håndfull. Vi har Withnail and I, Smala Susie, Djeveløya, The Big Lebowski, Life of Brian, Norske Byggeklosser. Og denne.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Gretne Gamle Gubber, It’s a Mad, Mad, Mad, Mad World og Planes, Trains and Automobiles.
Øyeblikket: Det må vel bli «Serpentine»-scenen. Da de lander med flyet et sted i Sør-Amerika og skal bli tatt imot av en europeer på flyplassen, blir de beskutt. Vince har lært i CIA at man må løpe sikksakk når man er under ild. Litt slik serpentinere ser ut. Det er ikke lært i en håndvending, men Sheldon gjør sitt beste. Spesielt morsomt er det når han tar et par ekstra runder når han egentlig er framme ved bilen og i sikkerhet.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1. Det er et bilde som generelt ikke har den store skarpheten eller detaljrikdommen, men kontrasten er stor til solrike scener utendørs. Der popper fargene fram med stor kraft og intensitet. Alt i alt et bilde over hele spekteret. Lyden er livlig og gjør jobben. Dialogen er klar.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2003 featuring director Arthur Hiller, actors Alan Arkin and Peter Falk, and writer Andrew Bergman: Et først og fremst morsomt kommentarspor, med mange morsomme episoder som hentes fram fra minnet. God stemning.
New interview with Arkin: Dette var filmen der Arkin for første gang var seg selv. Han hadde aldri trodd han kunne være det i en film. Han var produsent på filmen. Noen av forbildene hans blir nevnt i intervjuet. Michel Simon, Charlie Chaplin og Spencer Tracy. Av filmer han er mest fornøyd med av sine, nevner han denne, The Russians Are Coming og Little Miss Sunshine. Jeg hadde glemt at han regisserte Little Murders, en fantastisk New Hollywood film som herved anbefales. 24 minutter.
In Support of “The In-Laws,” a new interview program featuring actors Ed Begley Jr., Nancy Dussault, James Hong, and David Paymer: Studioet satt på en skatt, men filmen ble aldri markedsført riktig. Det var noen veldig gode småroller i filmen, blant annet debuten til David Paymer som spiller taxisjåføren, og CIA-agenten. 34 minutter.
Trailer: En lang trailer på 2 minutter og 47 sekunder, som forteller oss omtrent alt som skjer i filmen. Men den viser oss at dette er en morsom film.
A booklet featuring an essay by comedy writer Stephen Winer and a 2011 recollection of the making of the film by Hiller: For å starte med det siste først, Hillers mimring om filmen. Det er mange morsomme historier her, men det blir en repetisjon av kommentarsporet i det store og hele. En fin oppsummering for de som ikke gidder å høre kommentarsporet. Essayet av Winer er ganske godt, han ser på denne filmen som en av de sjeldne komediene hvor absolutt alt fungerer.
USA – 1987 – John Sayles (farger) –133 minutter – Fagforeningskamp, periodefilm
Gruvewestern
Nivå 1 (uten spoilers)
USA på 1920-tallet. Filmen er basert på en sann historie om gruvearbeidere som organiserte seg i Matewan, West Virginia. Det endte med en krig hvor myndighetene sendte inn soldater for å slå ned streik og organiseringen. Filmen tar for seg prosessen med å organisere seg, og stopper før den fullskala krigen bryter ut. Chris Cooper filmdebuterer her med en hovedrolle, noe som er veldig uvanlig.
Nivå 2 (med spoilers)
Matewan passer som hånd i hanske med en annen film i The Criterion Collection, dokumentaren Harlan County USA som tar for seg en gruvearbeiderstreik gjennom 13 måneder i Kentucky. To ekstremt gode filmer om temaet som siver inn i hverandre og gjør hverandre bedre gjennom perspektivene sine, selv om de begge har sympatien sin tydelig plassert hos gruvearbeiderne.
Matewans konflikt involverer også en feide mellom to klaner, Hatfield og McCoy. Sid Hatfield var sheriff i byen og en av få funksjonærer som ikke løp makta sitt ærend. I filmen er vi lenge usikre på hvilken side han står på, og det samme er Joe Kenehan (Chris Cooper), fagforeningsstifteren som har blitt sendt ut fra Union Headquarters for å hjelpe gruvearbeiderne. Det er først når gruveselskapets væpnede lakeier kaster folk ut fra husene sine at han viser hvilken side han står på. Sid underskriver i praksis sin egen dødsdom da han ydmyker agentene fra Baldwin-Felts, det private detektivbyrået som er leid inn av gruveselskapet.
Matewan har en herlig, realistisk tekstur i bildet. Vi føler virkelig at vi er tilbake på 1920-tallet, selv om jeg selvfølgelig ikke har levd i den tiden. For å få det slitte utseendet på filmen dempes farger, og vi sitter igjen med et inntrykk av filmen i fargene brunt, grått og svart. Mange nattscener og naturlig lys fra hodelykter og oljelamper bidrar til stemningen. Noen ganger oppleves nattscenene som forvirrende i all sitt mørke, men det har også sin funksjon. I bakholdet som agentene har satt opp ved hjelp av filmens infiltratør Mr. Lively, er alt kaos, med skudd som kommer fra alle kanter. Ingen ser noe, og vil være midlertidig blindet av munningsflammer i mørket. Det viser oss hvor troverdig det er at en mye større andel enn det du skulle tro faktisk er dødsfall som følge av skudd fra dine egne. 24% har blitt nevnt i Irakkrigen, i dag er det mye lavere, kanskje nede i 2%. Men det avhenger av krigen, tidsepoke, antall falne, system for å rapportere dette og ikke minst om troverdige data blir sluppet fra militæret. Det er jo ikke noe man er særlig stolt over. Så jeg altså har ikke gått særlig dypt inn i dette, kun tatt noen overfladiske googlesøk og lest overfladisk i artiklene.
Gruveselskapenes mottrekk ved streik er alltid å frakte inn streikebrytere, som regel en gruppe arbeidere fra et annet sted som er enda dårligere stilt enn de streikende. De vil også arbeide for lavere lønn. I Matewan hentes det inn svarte og italienske arbeidere som settes av toget før det ankommer byen, men allikevel blir de banket opp av streikende gruvearbeidere. Kenehans oppgave er å få alle disse til å forstå at splittelse mellom dem gagner gruveselskapet. Arbeiderne må forstå at dette handler om de som arbeider mot de som ikke arbeider, altså gruvearbeiderne mot eierne. I virkeligheten pleide gruveselskapene å ansette forskjellige etniske grupper og holde dem adskilt. Da ville de aldri bli kjent og forstå at de hadde samme interesser. De sørget også for at de kom inn i gruvene gjennom forskjellige innganger. Uten samhold mellom arbeiderne var det ingen sjanse for organisering av dem alle. Joe Kenehan vet dette, og poengterer at de alle er arbeidere og at ingen er bedre enn andre. Det får han sakte, men sikkert gehør for, og når streikebryterne kaster ned redskapene i solidaritet med de streikende har han lykkes.
Lederen for de svarte streikebryterne er Few Clothes, spilt James Earl Jones (stemmen til Darth Vader). Han merker straks han kommer til Matewan at selskapet ikke liker spørsmål, og har sin egen strategi for å kontrollere arbeiderne. Utstyr som hakker og lamper som de trenger i arbeidet må de selv betale. Og alt de handler, skal handles i selskapets egen butikk. Om de handler at annet sted får de sparken. Ingenting hindre selskapet i å ta den prisen de ønsker. Allerede etter første måned, når selskapet trekker dem i lønn for utstyret deres, skylder de selskapet penger. Sann historie: en arbeider som klarte å spare opp litt penger, fikk ordre om å handle seg en dress i selskapets butikk ellers ville han få sparken.
Infiltratøren Mr. Lively er en Baldwin-Felts agent som har stor stjerne i gruvearbeidermiljøet. Hans oppgave er å forvirre arbeiderne og presse dem mot voldelige løsninger. En åpen væpna konflikt vil de garantert tape, han vet at myndighetenes soldater alltid vil ta deres side og slakte ned arbeidere om det kommer til kamp. Kenehan vet også det, og er innstendig på at all motstand må være ikke-voldelig.
Will Oldham spiller Danny, den 15 år gamle gruvearbeideren som også har et talent for å holde prekener. Hans spesialitet er å flette inn anekdoter fra Bibelen som er tilpasset gruvearbeidernes kamp og kampen for å organisere seg. Pastoren i menigheten er ansatt av gruveselskapet, i en kirke de har bygget, og prediker at fagforeningen er Djevelens verk. Dette var situasjonen på denne tiden, kirken støttet makta og var negative til sosialisme og arbeiderrettigheter.
Det er en av Dannys anekdoter som redder Kenehan fra å bli drept av Few Clothes, som har fått i oppgave å ta livet av Kenehan. Gruvearbeiderne som er i kirken, forstår hva Danny forteller dem mellom linjene og sender en mann for å avverge drapet. De to agentene i kirken har innrømt at de aldri har lest Bibelen, så de har ingen mulighet til å forstå hva Danny egentlig snakker om. Lively har klart å manipulere en kvinne i byen som har forelsket seg i Kenehan til å vitne falskt mot ham. Han har også forfalsket et brev til å se ut som at Kenehan er infiltratør. Denne sekvensen er inspirert av Potifars historie fra Mosebøkene, hvor Potifars kone legger seg etter Josef, for så å angi han til Potifar så han blir kastet i fengsel.
Etter alle provokasjonene eskalerer konflikten, satt skikkelig fyr på av det brutale knivdrapet på Hillard. Flere agenter er på vei, og sheriffen og borgermesteren venter på dem på togstasjonen. Det er duket for en skikkelig westernavslutning, i High Noon stil. Dette går under navnet the Matewan massacre, hvor Kenehan, borgermesteren, uskyldige forbipasserende og flere Baldwin-Feltsagenter dør. Gruvearbeiderne har bevæpnet seg og skyter fra skjulesteder mot den store gruppen agenter som ankommer. Noen få agenter overlever og flykter. Senere vinner de krigen, sammen med soldater. Men det dreier ikke denne historien seg om.
I den virkelige konflikten tilbake i 1920, ville selskapet rigge opp et Gatlingmaskingevær på togstasjonen for å beskytte streikebryterne som kom med tog, men den virkelige Sid Hatfield og borgermesteren nektet dem det. Agentprovokatørene var de mest voldelige og konfronterende i gruvearbeidermiljøet, for å eskalere konflikten. Agentene involvert i konflikten skydde ingen midler. De blandet parafin i melken til gruvearbeiderne i teltleirene, og vi vet jo hvem som drikker melk…
Matewan tok 7 år å få finansiert etter at manuset var ferdig. John Sayles er USAs nest største indieregissør etter John Cassavetes, og jobber litt etter samme trange rammer. Massakren har gjort et sterkt inntrykk på byen og uttrykket i byen, og filmen har også satt spor. Etter den har flere filmer fulgt i fotsporene i West Virginia. Selv om filmen ble spilt inn i Thurmond, er det jo byen Matewan som har blitt kjent. Thurmond ble valgt siden Matewan hadde modernisert seg for mye i tiden siden 1920, mens i Thurmond har tiden nærmest stått stille. Dette området er et hardt prøvet område. Kull er ferdig, miljømessig fy-fy og dermed stengte gruver. Opioidavhengighet har rammet hardt, og kombinert med fattigdom er det katastrofalt. Trump lovet at han elsket kull, men det har de ikke sett noe til, selv om han kanskje dro mange stemmer her på grunn av det.
Budsjettet var beskjedne 30 millioner kroner, og mesterfotografen Haskell Wexler ble hyret inn. For en radikal og politisk mann som han var filmen midt i blinken. Han kom med mye utstyr som løftet filmens produksjonsverdi, men også utgiftene. Samtidig var det ikke rom for å vente på et «Terence Malick-øyeblikk» på døgnet hvor lyset er perfekt. Om det regnet eller ikke, det måtte filmes hver dag. Haren som blir gitt fra den lokale kvinnen til den italienske familien ble ikke drept pga filmen. De som har greie på harer vil se at den ikke er en type som hører til i West Virginia. Sayles sier den døde av naturlige årsaker, og ble frosset ned og fraktet til filmsettet fra et annet county. Den er ikke helt tint under filmingen, derfor ser vi at den er altfor stiv til å være nylig drept som filmen vil gi inntrykk av.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Harlan County USA, Kameradschaft, The Organizer, Bitter Rice og Ådalen 31.
Øyeblikket: Veldig mange gode øyeblikk i filmen, men jeg velger et litt utypisk øyeblikk. Det er natt og Sid Hatfield sitter ved skrivebordet sitt. Han skal antageligvis dø dagen etter, det er natten før hovedinnrykket av agenter kommer. Han skal stoppe dem på togstasjonen. Han vet han ikke vil få sove, så han fordyper seg i detaljer ved å pusse og sette i stand revolverne sine. Kameraet panorerer rundt skrivebordet hans, langsomt. Et øyeblikk som gir oss tid til å anerkjenne motet hans, i en tid som føles som hans siste på denne jord. Allikevel står han i det, omtrent som sheriffen i High Noon.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised by director John Sayles, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1. Herlig bilde som føles så riktig slik vi tenker på 1920. Dempede jordfarger og ellers mye naturlig lys skaper en troverdig atmosfære. Bildet er skarpt, detaljrikt og med god tekstur. Lyden er også rik og fyldig i mono. Veldig fin utgivelse.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2013 featuring Sayles and cinematographer Haskell Wexler: Et kommentarspor som ikke bare beskriver filmtekniske ting, men også tar seg tid til å være politiske. Vi får mange sanne anekdoter fra den virkelige kampen i 1920. Spennende! God flyt, tydelig tale, alt bra.
Two new documentaries on the making of the film featuring Sayles, producer Maggie Renzi, production designer Nora Chavooshian, and actors Chris Cooper, James Earl Jones, Mary McDonnell, Will Oldham, and David Strathairn: Union Dues – Tar for seg innspillingen, men også West Virginia i dag. Kull ut på grunn av miljø og at fracking er mer energieffektivt. Vanskelige levekår for en prøvet befolkning. 26 minutter. Sacred Words – Sayles brukte lokale statister for å dialekten riktig, men også for å skape tilknytning til lokalsamfunnet. Mange kvinner var del av filmstaben. 31 minutter.
New interview with composer Mason Daring: Grunnidèen i Matewans musikk er at forskjellige kulturers musikk skal smelte sammen, slik gruvearbeiderne gjør. 19 minutter.
Short documentary on the impact that Matewan’s production had on West Virginia: Litt om hvordan filmen ble laget og området den ble spilt inn i. 28 minutter.
New program on the film’s production design featuring Chavooshian: Når vi sammenligner settet som ble bygget i filmen med bilder fra Matewan 1920, ser vi at de har truffet godt med set design. Lave budsjetter gjorde at de måtte være kreative med ressursene. For eksempel klarer de å gi inntrykk av en 50 telts leir med kun 12 telt. Det oppnådde Chavooshian ved å flytte telt rundt og bruke en desorienterende kameraføring. Dette skal man vanligvis være forsiktig med for ikke å miste publikum. Subtile grep i produksjonsdesignet skulle skape forsterkning av følelsen av at italienerne levde i et fremmed miljø. Ved å bruke aviser som tapet i husene, som var vanlig siden det var billig og isolerte godt, formidles at italienerne er omringet av et fremmed språk både i tale og skrift.
Trailer: Glitrende trailer, omtrent uten dialog. 1 minutt, 46 sekunder.
An essay by critic A. S. Hamrah: Et helt greit essay, men uten den store verdien.
Frankrike – 1931 – Jean Renoir (svart-hvitt) –96 minutter – Drama, krim, romantikk, tragedie
«Tispa»
Nivå 1 (uten spoilers)
Den forsagte Maurice Legrand, spilt av fantastiske Michel Simon, forelsker seg i prostituerte Lulu. Hun blir en slags elskerinne for ham, dog uten det fysiske aspektet. Hun er kjæreste med Dédé, halliken hennes som hun forguder uansett hvordan han behandler henne. Legrand drømmer seg bort fra sin usympatiske kone Adèle, og til et liv sammen med unge Lulu.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en klassisk tragedie, gresk stil. Den eldre, tafatte og latterliggjorte Legrand får ikke respekt verken på arbeidsplassen eller i ekteskapet. Kollegene har gjort Legrand til en stående vits, og vi ser han jobber i et bur som symboliserer hans oppfatning av både det profesjonelle livet og ekteskapet. Han er nemlig også under hælen til sin kone Adèle som har brakt med seg økonomiske midler inn i ekteskapet. Det er noe hun ikke fornekter seg å poengtere i tide og utide. Legrand flykter inn i hobbyen sin, å male portretter og stilleben. Dette er heller ikke godkjent av Adèle som hakker løs på både evnene og meningsløsheten i malekunsten hans. Maurice tar imot med en engels tålmodighet, men vi kan ane at han kan drives inn i armene på en annen kvinne.
Det blir den unge Lulu, en prostituert som Legrand redder fra en full og voldelig Dédé. Legrand er øyeblikkelig betatt og føler seg som en ridder i skinnende rustning. Han følger henne hjem, og det er starten på hans tilværelse som sugar daddy for Lulu. Dédé er komfortabel med ordningen, Legrand er en kilde til faste franc i lommeboken. Ikke nok med at Legrand gir penger til Lulus husleie, han gir henne også malerier. Det er en måte å få malerier ut av Adèles leilighet, samtidig som det fungerer som gaver til elskerinnen. Apropos elskerinne, Lulu lar aldri Legrand ha et fysisk forhold med henne, så han har på en måte bare utgiftene med utroskapet, ikke det nære fysiske forholdet. Det er det Dédé som får ha for seg selv. Og det ser ut som jo dårligere han behandler henne, desto mer vil hun ha ham.
Legrand trenger penger for å kunne underholde Lulu, og de får han fra Adèle. Hun forlanger å få lønna hans hver lønningsdag, men han stjeler pengene tilbake fra kommoden hun oppbevarer dem i. Så alt ender opp hos Lulu, som igjen gir dem til Dédé. I tillegg ser han det kommersielle potensialet i maleriene til Legrand. Han plukker med seg to malerier og oppsøker kunsthandlere med dem. Ganske riktig, de ser at dette kan selges. Dédé skaper Clara Wood, en amerikansk kunstmaler, som opphavskvinne. Han blir manageren til Clara Wood, og de trenger flere malerier fra Legrand for å kunne dekke etterspørselen. Når kunsthandlerne vil møte den fantastiske kunstneren, blir Lulu til Clara Wood.
Alle de involverte i La Chienne, fra kultiverte Legrand, via kunsthandlerne til kjeltringen Dédé, snakker riktig sosiolekt. Kontrasten er stor mellom Legrands finere språkføring til Dédés slang. De står også på hver sin side av maskulinitetsspekteret. Både manerer og temperament er vidt forskjellige. Det er interessant å legge merke til at kunstmiljøet portretteres som like ille som det kriminelle miljøet i filmen. Holdningene er elendige, Clara Wood behandles som en ting.
Adèles mann ble klassifisert som død i kamp under første verdenskrig, men dukker plutselig opp i Legrands liv. Han innrømmer å ha blitt krigsfange for å slippe unna Adèle. Nå vil han ha penger for å holde seg unna kona, han mener han fremdeles er hennes ektemann og Legrand ikke kan være gift med henne. Reaksjonen til Legrand er nok ikke det han hadde forventet. Legrand er mer enn villig til å tre til side, han ser for seg en verdig måte ut av ekteskapet og et liv med Lulu. Ektemannen Godard ser utpresningen sin forsvinne opp i røyk. Legrand tilbyr ham da å bryte seg inn i leiligheten og stjele penger fra kommoden. Han vet jo godt hvor møblene er plassert.
Men Maurice har en slu plan klar. Han avslører Godard under innbruddet, og verdig fratrer sin posisjon som ektemann. Nå er veien klar for ham og Lulu. Han styrter av gårde til Lulu, bare for å finne henne i seng med Dédé. I denne scenen, før Legrand vandrer hvileløst rundt i en regnfull by, ser vi et frempek til hva som skal komme. Lulu legger seg på ryggen med hodet over kanten på sengen. Den posituren skal komme igjen i filmens mest dramatiske scene.
Den scenen skal komme fort. En gatemusiker spiller en sviske av en ballade ute på gaten under vinduet til Lulu, med en tekst som godt kan passe til situasjonen som skal utspille seg oppe i 4.etasje. Lulu bruker sin seksuelle makt over Legrand som har vendt tilbake. Hun håner ham, ler av hans patetiske bønn om kjærlighet og drømmer om å starte et liv sammen. Latteren hennes er det som sårer Legrand mest. Han gjør alt for å få henne til å stoppe. En kniv har blitt kastet på sengen, og tre bilder av den i løpet av kort tid gjør at vi forstår at den skal brukes. Vi ser en gråtende Legrand ved siden av en Lulu med hodet hengende over sengekanten, død.
Legrand sniker seg bort i folkemengden rundt gatemusikanten. Som enhver politietterforskning med respekt for seg selv, fokuseres det først på kjæresten ved et eventuelt partnerdrap. Denne gangen kjøres det sporet helt ut. Selv om vi vet at Dédé ikke har drept Lulu, er det det politiet tror. Han har blitt sett idet han dro stille bort fra åstedet, etter å ha funnet henne og gjort det skjebnesvangre valget ikke å varsle politiet. Det er ikke naturlig for en innbitt kriminell som han. Han blir dømt til døden.
Legrand blir avhørt, men sluppet. Derimot blir han tatt for underslag på arbeidsplassen og mister jobben. Epilogen viser at han har blitt uteligger sammen med Godard og har det ganske bra. Moralen i historien er fraværende. Han blir ikke tatt for drapet, Godard blir ikke stilt til ansvar for å ha simulert sin egen død. Derimot er både Lulu og Adèle begge døde. Denne mangelen på vanlig moralsk konsekvens, gjorde at filmen ble uglesett i visse kretser. Men den gjorde det OK på kino. Det ligger kanskje en moral i Legrands fall fra øvre middelklasse til uteligger. Hvem vet?
Renoir projiserer seg noen gang inn i karakterer i filmene sine. Som Octave i Rules of the Game og Legrand i denne, blant annet basert på kroppsfasongen. I La Chienne er han opptatt av dører, dem er det filmet mange av og i noe mindre grad vinduer. Kun fire dager etter at filmingen var fullført, døde Janie Marèse som spilte Lulu i en bilulykke. Michel Simon var knust, han ble betatt av henne på settet.
Forfatteren av boken nektet å se filmen da den var ferdig. Filmen var ikke blitt det produsentene hadde håpet på heller, de ønsket en komedie. Michel Simon hevder han var ute av sirkulasjon i 5 år etter filmen, han fikk ikke arbeid. Et søk på IMDB avslører at det kanskje ikke er den hele og fulle sannhet, han laget nå minst en film i året i de 5 årene. Men historien hans blir vel bedre slik. Jean Renoir er skuespillernes regissør. Han sparket en tekniker som forstyrret Simon i forberedelsen til en scene ved å måle avstanden fra Simon til kameraet. Slik forteller han det hvert fall, i samme samtale som Simon overdriver så voldsomt om sin ute-av-sirkulasjon periode. Men kanskje Renoior også legger på litt…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Boudo Saved from Drowning, Le Poison, Panique, Detour og The Rules of the Game.
Øyeblikket: En Legrand som ikke klarer å forstå hvor langt unna han er sin drøm om at det skal bli han og Lulu. Det er først når hun ler ham opp i ansiktet at han begynner å forstå. Allikevel fortsetter han å ydmyke seg selv å trygle om hennes kjærlighet. Hvordan kunne han ikke forstå at han er for gammel, uten noen andre spesielle fordeler som kunne appellere til en ung kvinne? Hun må til slutt fortelle ham at hun bare var interessert i maleriene hans, og at hun synes at han er stygg. Da rakner det for Legrand, og kniven blir brukt.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et bilde på det jevne. Noen ganger er det litt uskarpt. Stort sett fint. Men ikke veldig forskjellig fra en god DVD. Formatet er 1.19:1, altså ganske så smalt bilde. Lyden er noe utfordrende. Den er tatt opp on location og det er Renoirs andre lydfilm, så han er i utforskningsfasen. Dialog står i fare for å drukne i støy fra location, og det hender at dialogen overdøves av bilmotorer og lignende. Men alt i alt godkjent.
Ekstramateriale
Introduction to the film from 1961 by director Jean Renoir: Vanskelig film å lage. Han mener Michel Simon er tidenes beste franske skuespiller. Knappe 3 minutter.
New interview with Renoir scholar Christopher Faulkner: La Chienne er en lite kjent, men veldig viktig film. Den tar opp hvordan økonomiske forhold styrer sosiale forhold. Renoir ble mer politisk etter hvert. Fin dokumentar på 25 minutter.
New restoration of On purge bébé (1931), Renoir’s first sound film, also starring Michel Simon: Dette er en litt typisk farse, med folk som kommer inn og forlater rom i høyt tempo. Ikke noe jeg er så glad i. Men flott bilde, og generøst som ekstramateriale. Renoirs første lydfilm.
Jean Renoir le patron: “Michel Simon” a ninety-five-minute 1967 French television program featuring a conversation between Renoir and Simon, directed by Jacques Rivette: En nydelig, lang samtale mellom to veldig gode venner. De prater seg bort og pludrer. De diskuterer blant annet dyrevern, og har ganske moderne holdninger til å være for nesten 100 år siden. Kudos! 95 minutter.
An essay by film scholar Ginette Vincendeau: Helt OK essay som blant annet beskriver forholdet mellom karakterene, dialekt/sosiolekt perspektivet.
Ghost Dog: The Way of the Samurai (Criterion nr.1057) (Blu-ray)
USA – 1999 – Jim Jarmusch (farger) –116 minutter – Drama, samurai, mafia.
En samurai for vår tid
Nivå 1 (uten spoilers)
I New York opererer en leiemorder som går under navnet Ghost Dog på oppdrag for en laverestående mafiaboss. Hans metoder er inspirert av samuraiene og han kommuniserer ved hjelp av brevduer. Etter å ha utført et bestillingsdrap på en annen mafioso, føler likevel mafiaen at Ghost Dog må tas av dage. Man dreper ikke ustraffet et medlem, selv om det var mafiaen selv som ønsket og bestilte drapet…
Nivå 2 (med spoilers)
Forest Whitaker spiller Ghost Dog i Jim Jarmusch moderne tolkning av samuraiens æreskode og metode. Det er lett å sette filmen inn i en tradisjon som går via Hara-Kiri (1962) og Le Samourai (1967) via Driver (1978) til Ghost Dog-The Way of the Samurai. Alle filmene kjennetegnes av samuraiens æreskodeks og selvkontroll, spesielt ansiktsuttrykk og følelsesundertrykking. De tre siste viser oss samuraiinspirert levesett i den moderne vestlig verden.
Ghost Dog er muligens en motvillig samurai. Han ble reddet av mafiabossen Louie da han ble overfalt i et smug, og siden står han alltid til Louies disposisjon. En samurais sterkeste lojalitet ligger hos sin mester, i dette tilfellet Louie. Når han ikke jobber som leiemorder, tilbringer Ghost Dog dagene med å ta vare på brevduene sine og lese samuraifilosofi. Disse ordtakene han leser er vedlagt i et lite hefte som følger med Criterionutgivelsen. At Ghost Dog er «the real deal» ser vi når han vandrer gjennom byen. Ingen legger merke til ham der han går på fortauet, de passerer rett foran ham eller rett bak ham, uten at han påvirker deres aktiviteter. Han er som luft. Blant de som kjenner ham og ser ham, nyter han stor respekt.
Da Ghost Dog utfører bestillingsdrapet på mafiosoen, Handsome Frank, er det en annen person i rommet med ham, som ikke skulle vært der. Det er mafiabossen Vargo sin datter. Hun blir spart av Ghost Dog siden hun ikke er del av kontrakten. En bok ligger på gulvet, hun er midt i lesingen av Rashomon, en bok som ble filmatisert av den kjente samuraifilmregissøren Akira Kurosawa. Dette er en bok Ghost Dog kjenner godt til, og et skjørt bånd skapes mellom dem der og da.
Det kan føles noe irrasjonelt at mafiaen bestemmer seg for å likvidere Ghost Dog på bakgrunn av drapet på Handsome Frank, men tanken er at ingen kan myrde en mafioso uten å måtte betale for det. Mafiahåndlangere sporer opp Ghost Dog sitt tilholdssted på taket, og dreper en due da de ikke finner leiemorderen. Neste gang dreper de en annen svart mann på taket og massakrerer alle duene. Det sender Ghost Dog ut på et nådeløst hevntokt.
Dette er den ytre handlingen. Samtidig tar Ghost Dog-The Way of the Samurai opp andre aspekter ved den menneskelige tilværelsen. Ghost Dog har én god venn, nemlig iskremselgeren Raymond. Han er fra Frankrike, kan ikke et ord engelsk og er like ekstrovert som Ghost Dog er introvert. Det fantastiske ved dette vennskapet er at de to forstår hverandre uten å kunne hverandres språk. Det får vi som publikum beskrevet ved at vi forstår hva den ene sier, og også skjønner hva den andre sier når han kommenterer eller svarer. Ofte gjentar de hverandres setninger, uten å vite at de gjør det. Der er vi en privilegert posisjon som ingen andre i filmen er.
Det viser seg at de forstår hverandres mening korrekt hele tiden, selv om det verbale er utilgjengelig for dem. Det sies at den ikke-verbale kommunikasjonen utgjør 90% av kommunikasjonene mennesker imellom, og det ser ut til å stemme om vi skal legge Ghost Dog-The Way of the Samurai til grunn. Noe av det samme skjer mellom den lille jenta Pearline og Ghost Dog. De knyttes sammen av kjærligheten til litteratur, blant annet Frankenstein av Mary Shelley.
En samurai skal ta sine avgjørelser i løpet av syv åndedrett. Om problemet er stort skal det behandles lett, og problemet er lite skal det legges stor vekt på. Dette er del av samuraiens grunninnstilling til livet. Skal vi tolke det slik at massakren på duene fordrer ett åndedrett i overveining før hevnaksjonen settes i verk? Brevduene er bindeleddet til den gamle måten å leve på.
På sin vei tilbake fra rekognosering, støter Ghost Dog på to bjørnejegere. De har nettopp drept en bjørn, og Ghost Dog stopper bilen for å snakke med dem. Først tror de at de kan ha en samtale med en kar som sympatiserer med dem, men det skal vise seg å bli fatalt. Ghost Dog lurer på hvorfor de har drept bjørnen, og de forklarer at det ikke er så mange av dem lenger. Så de må benytte muligheten når den dukker opp. Denne perverse begrunnelsen provoserer både Ghost Dog og meg, så det føles naturlig at det ender med at bjørnejegerne må bøte med livet.
Det går mot en uunngåelig konklusjon på historien. Louie må følge sin mafiakodeks, Ghost Dog må følge sin samuraikodeks. Det brygges opp til en avslutning på filmen i «High Noon» stil, men Ghost Dog kan aldri reelt kjempe mot sin mester. Hans våpen skal ikke brukes, men det vet ikke Louie. Ghost Dog ofrer seg foran Raymond og Pearline som maktesløse tilskuere. Ghost Dog har sett alt han trenger å se i denne verden. Pearline kan tolkes som den som skal overta stafettpinnen etter Ghost Dog, og føre samurailivsstilen videre. Dog uten alle drapene forhåpentligvis, selv om hun plukker opp våpenet og trykker av mot Louie. Denne gangen var våpenet tomt, men hun viste vilje til å drepe. Legg merke til at kumlokkene i veien bærer samuraisymboler fra samuraimanualen til Ghost Dog.
Flere av duene var Mike Tysons. Han inviterte filmskaperne på middag i Atlantic City siden han var så fornøyd med å få bidratt til filmen. Jarmusch elsker repetisjoner og variasjoner, for eksempel i kamerainnstillinger og dialog. Dette grepet bruker han også i musikk og poesi. Tallet 21 brukes siden det er et perfekt nummer i Bibelen. Jarmusch liker tall som kan deles på 3. Volumet i bilen til Ghost Dog stilles alltid til 21.
Seijun Suzuki, regissør av filmer som Branded To Kill, Tokyo Drifter, Fighting Elegy og Youth of the Beast, ble provosert av at en samurai måtte dø i gaten slik som i Jarmusch sin film. Suzuki var en av Jarmusch sine inspirasjonskilder. Skuddet opp gjennom vannrøret og opp av vasken var inspirert av en scene fra Branded to Kill. Diskusjonen med Pearline om forfattere som var i tenårene da de skrev sine mesterverk innebefatter Mary Shelley og Anne Frank.
Le Samourai av Jean-Pierre Melville var en inspirasjon for Jarmusch. Da Ghost Dog stjeler en bil, er det en homage til Melville og Le Samourai.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Léon, The Limits of Control, Dead Man, Le Samourai og Driver.
Øyeblikket: Den absurde scenen hvor en mann bygger en båt fra grunnen av på et hustak. Båten vil aldri kunne sjøsettes. Dette er basert på en opplevelse Jim Jarmusch hadde selv. Han og en kamerat så dette selv og ropte spørsmål til mannen. Han var for opptatt av arbeidet til å prate noe særlig. Dedikasjonen til å skape noe selv om det ikke var særlig hensiktsmessig inspirerte Jarmusch til å ta det med i filmen. Jarmusch og kameraten er byttet ut med Ghost Dog og Raymond i filmen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised and approved by director Jim Jarmusch, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1 og er strålende. Meget skarpt i solrike scener, effektivt i de mørke nattescenene. Detaljer er gode, kontraster er tydelige og dybden i bluraybildet tilfredsstillende. Lydbildet domineres av den flotte musikken, som presenteres med god trøkk og mye aktivitet i bakhøytalere. Filmens effekter kommer også godt til sin rett.
Ekstramateriale
Alternate isolated stereo music track: Man kan altså velge et lydspor som kun spiller musikken fra filmen. Og musikken er verdt å høre på isolert.
New Q&A with Jarmusch, in which he responds to questions sent in by fans: En veldig positiv og åpen seanse, som står litt i kontrast til tidligere Q&A jeg har sett på andre Criterionutgivelser av Jarmusch sine filmer. Her framstår en eldre Jarmusch som varm og omtenksom, tolerant og takknemlig overfor de som har sendt inn spørsmål. Før kunne han være mer kritisk og ufin mot de som våget seg til å sende inn spørsmål. Her svarer han utfyllende og fint, og benytter anledningen til å hylle Greta Thunberg, Black Lives Matter og andre som jobber for en bedre verden. Svarene kan oppfattes litt abstrakte, siden det tross alt er 20 år siden filmen ble lansert. Kapitalismen vil han til livs, da som nå. 84 minutter.
New conversation between actors Forest Whitaker and Isaach De Bankolé, moderated by film scholar Michael B. Gillespie: Isaach vektlegger at man ikke trenger språk for å være venner, som jeg kan underskrive på selv. Whitaker lufter spørsmålet om Jarmusch sin film The Limits of Control egentlig er Ghost Dog 2. En 30 minutter lang samtale.
New interview with casting director Ellen Lewis: Ellen tenker på filmen som ansikter som dekker skjermen. De skal alle se forskjellige ut. Jarmusch er veldig respektfull overfor kostymene i filmen. 15 minutter.
New interview with Shifu Shi Yan Ming, founder of the USA Shaolin Temple: Han ble værende i USA for å spre filosofi og kampsport. Han spiller den gamle mannen som slåss mot raneren på parkeringsplassen. 5 minutter.
Flying Birds: The Music of “Ghost Dog,” a new video essay on RZA’s score by filmmaker Daniel Raim: Folk har skrevet filmmanus mens de hører på Wu-Tan Clan. Shaolin er utgangspunktet for filosofien. Wu-Tan var en rebell blant munkene. Jim Jarmusch ville ha RZA sin sound, likte det ikke når musikken ble for likt annet. 15 minutter.
The Odyssey: A Journey into the Life of a Samurai, a 2000 program on the making of the film: Jim Jarmusch fant nye folk til å spille mafioso, ville ikke ha de «usual suspects». I dokumentaren forteller han at Ghost Dog følger samuraikoden kompromissløst, nesten som en Don Quijote. 22 minutter.
Deleted scenes and outtakes: 4 scener hvorav 3 godt kan droppes. 1 lengre scene hvor revisor vurderer mafiaens mange selskaper er OK. 5 minutter.
Archival interviews: Ghost Dog er ikke bare en kampmaskin, men har også en sterk kode å leve etter. Whitaker har det doble uttrykket ved seg, stor/skremmende og vennlig/lavmælt. Pakker vekk pistolen som den er et samuraisverd. 15 minutter.
Trailer: En kort trailer på 1 minutt og 6 sekunder, som knapt rekker å begynne før den er slutt.
Essays by critics Jonathan Rosenbaum and Greg Tate, a 2000 interview with Jarmusch, and quotations from Hagakure: The Book of the Samurai, by the early-eighteenth-century monk Yamamoto Tsunetomo: To essay på det jevne, og et fint intervju med Jarmusch hvor han forteller åpent om inspirasjon og metodikk. Morsom idè å legge ved det lille heftet med samuraivisdomsord.
England – 2011 – Andrew Haigh (farger) –97 minutter – Gay cinema, drama, kjærlighet
Gutt møter gutt
Nivå 1 (uten spoilers)
Russell (Tom Cullen) møter Glen (Chris New) på en nattklubb og ender til sengs med ham. Etter en heftig natt med sex, kommer den ukomfortable morgenen etter hvor de forsøker å bli bedre kjent med hverandre. Filmen utspiller seg over 48 timer.
Nivå 2 (med spoilers)
Weekend er kanskje den beste filmen jeg har sett om homofil kjærlighet og om one night stand. Det som gjør den til noe annet enn nok en film om en klein «morgenen etter»-situasjon, er hvor forskjellig personlighet de to unge mennene har. Der hvor Russell nok helst kunne tenkt seg at morgenen ble så kort som mulig, er Glen nysgjerrig og frempå. Han drar fram en lydopptaker og vil ta opp Russells tanker om kvelden før og hva han har opplevd. Dette er del av et kunstprosjekt han holder på med.
Glens kongstanke er at man starter med blanke ark når man møter et nytt menneske på denne intime måten. Man kan oppfinne seg selv på nytt, være den beste versjonen av seg selv og presentere seg som den man innerst inne ønsker å være. Russell blir med på spillet og griper muligheten til å reflektere rundt hva som trakk dem mot hverandre, fordommer mot hverandre og hvordan de gikk fram.
Kvelden de møtes starter Russell hjemme alene med å røyke litt hasj før han tar turen til en fest hos bestevennen. Her planlegges utdrikkingslag og bryllupsfest. Han er litt utilpass, nok en fest hvor han er eneste homofile. Selv om kun et fåtall vet an han er det, føler han at han ikke helt passer inn i sjargongen. Han unnskylder seg tidlig med at han skal på jobb dagen etterpå. Men han stikker innom en nattklubb for homofile på veien, og møter Glen der.
Som Glen avslører dagen etterpå, endte han opp med Russell siden «førstevalget» var opptatt da han kom tilbake fra toalettet. Og da måtte han redde Russell fra «hobbiten» som Russell pratet med. De ender hjemme hos Russell og tar dop sammen, noe som virker å være sjeldent for dem begge. Regissør Haigh er opptatt av å poengtere at de tar dop, men at det ikke er sagt at de pleier det. De er to mennesker som gjør det denne helgen.
Det mest interessante med filmen er prosessen med å bli kjent. For de ønsker å møtes igjen, allerede dagen etter. Russell er badevakt og Glen møter ham på utsiden av bassenget. Så de har hatt en lang morgen sammen, og nå har de nok en kveld sammen. Glen ber Russell med på avskjedsfest etter å ha innrømmet at han skal flytte neste dag. Han skal til Portland, USA. På festen får Russell sjansen til å prate med vennene til Glen og lære nye ting om ham. Glen er en konfronterende type homoaktivist, en veldig kontrast til den mer innadvendte homofile, som ikke egentlig har kommet offentlig ut av skapet. Det ser vi på arbeidsplassen. Han blir sittende på pauserommet blant kolleger og høre på kvinnehistorier. Siden han har vokst opp i forskjellige fosterhjem, har han egentlig aldri kommet ut av skapet for sine egne foreldre. Glen derimot hadde en genial løsning på dette. Han sa det rett ut til faren sin og la ansvaret på foreldrene. «Nature or nurture, it’s all your responsibilty anyway». Han kom fra en vanlig oppvekst.
Glen vil ha med seg Russell og forlate sin egen avskjedsfest. De drar på tivoli i stedet, og derfra hjem til Russell igjen. Dagen etterpå skilles de og Glen skal reise kl.16.30. Han ønsker ingen tårevåt avskjed på stasjonen. Men Jamie, Russells beste venn, overtaler Russell til å si farvel. Så det blir en varm avskjed, selv for Glen som «don’t do boyfriends».
Weekend er ikke en film om homofil kjærlighet først og fremst. Jeg ser den som en vakker universell kjærlighetshistorie. Det synet deler Andrew Haigh som også regisserte den fantastisk 45 Years, en heterofil kjærlighetshistorie. Han ønsket ikke at Weekend skulle sees på som en del av Gay Cinema, men bli sett av et størst mulig publikum. Derfor holdt han den unna egne gay film-festivaler, men lanserte den på åpne filmfestivaler. Dette er en film som heterofile også bør se, og vil få stort utbytte av.
Andrew Haighs andre helaftens spillefilm er en liten film i format, med mye ekstreme nærbilder og mye håndholdt kamera. Samtidig har den fin bildekvalitet og en del gode komposisjoner. Spesielt står en scene hvor Russell foran endeveggen i bassenget ut. På veggen bak ham står det DEEP END, og det tolker jeg som både følelsen Russell har angående forholdet til Glen og et lite nikk til den britiske heterofile ung kjærlighet-filmen ved samme navn fra 1970. Den også omhandler badevakter.
Andrew Haigh mener at filmen, mer enn en kjærlighetshistorie, handler om å definere seg selv. Dypest sett handler den om selvutvikling. Og slik sett er den universell. Desto mer spesifikk filmen er, desto mer universell vil den være, et synspunkt som ofte går på tvers av den gjengse oppfatning. Tenk litt på det. Poenget hans er valid, for tenk på Knausgårds utrolig nitidig detaljerte og spesifikke beskrivelser av dagligdagse hendelser. Er det ikke nettopp det som gjør bøkene hans så universelle og ikke knyttet til akkurat hovedpersonens liv og laden?
Sexscenene i Weekend fortjener litt oppmerksomhet. Hvordan fremstiller du dem uten å gjøre dem til midtpunktet i filmen, men heller ikke sky vekk fra å beskrive noe som er grunnen til at hovedpersonene møtes? De er realistiske, men ikke overdrevne eller spekulative. Siden filmen er realistisk, måtte sexscenene også være det, ellers hadde det blitt et brudd der. Mange heterofile blant publikum ble overrasket over samleieposisjoner hvor Glen og Russell ligger ansikt til ansikt. Den stillingen er veldig vanlig, men heterofile har en oppfatning om at homofil sex foregår med en mann bak den andre. Litt seksualundervisning der fra Haigh, altså. Tom Cullen er for opplysningens skyld heterofil. Det gjør rolleprestasjonen hans enda mer imponerende, for det er heftige sexscener han deltar i. Sexen er simulert, men kyssing og kjæling er selvfølgelig ikke det. Og det fremstår veldig ekte og troverdig.
Haigh har en original oppfatning av regi. Det handler ikke om kontroll, men om manipulering. Man legger rammene for den prestasjonen man ønsker fra skuespillerne, slik at de kan improvisere eller komme med egne løsninger for å komme til resultatet regissøren ønsker. Om en ønsket følelse var formidlet i en tidligere scene, kuttet Haigh i manuset. Siden filmen viser oss mye scenario med blokker og asfalt, var det viktig å innlemme farger der det var mulig. Ellers ville man ende opp med en typisk britisk sosialrealistisk film, noe Haigh ikke ønsket. Tagningene var lange, noe som var krevende, da det ikke da var mulig å bare klippe i scenene for å få resultatet man ønsket.
Homofobi er mer diskret i dag enn den var før. Den er mer i ytterkanten av homofiles liv nå. Men fremdeles må homofile ta urimelige hensyn til heterofile, man bør ikke holde hender eller kysse offentlig. Man må for all del ikke støte heterofile.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Deep End, A Bigger Splash, Call Me By Your Name og Brief Encounter.
Øyeblikket: En liten scene. Glen forsøker i Russells gang tre ganger å fortelle at han skal flytte dagen etter. Han ønsker at Russell skal komme i avskjedsfesten hans, men han klarer ikke å invitere ham før han trekker hetten over hodet som beskyttelse. Da tør han og det grepet var det Chris New som kom opp med. Glen skaper trygghet for seg selv med hetten, lager et lite skall rundt seg som setter han i stand til å tåle et avslag om det skulle komme. Et eksempel på en detalj som betyr mye, og hva skuespillere kan bidra med inn i en scene.
Lyd og bilde
High-definition digital master, approved by director Andrew Haigh and director of photography Ula Pontikos, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray edition: Bildeformatet er 1.85:1. Bildet er tett på, bevegelig og ofte røft hva lys og kontrast angår. Digitalt. Men fine fargegjengivelser og klart. Detaljer er godt formidlet. Lyden er rik på atmosfære og trøkk. Dialogen er klar, og det er viktig når filmen handler mye om ord som sies til hverandre.
Ekstramateriale
New program featuring interviews with Haigh, Pontikos, producer Tristan Goligher, and actors Tom Cullen and Chris New: Veldig informativ dokumentar på 30 minutter. Om hvordan filmen er bygget opp, hva som var målet, stil og karakterenes bakgrunn.
New interview with Haigh on the film’s sex scenes: Her snakkes det om realismen i sexscenene, bakgrunnen for hvorfor visse sexposisjoner ble skildret. 7 minutter.
On-set video footage shot by New and others: Her prates det med forskjellige involverte. Det viser en fin atmosfære på settet og vi får se hvordan Haigh jobber med skuespillerne. 8 minutter.
Two scenes from Cullen and New’s audition: 2 scener, først med øving, så får vi se den ferdige scenen. Den er alltid bedre og og mer konsentrert. 10 minutter.
Video essay on the film’s set photographers, Oisín Share and Colin Quinn: Mange fotografier fra Quinn og Shares portefølje vises, og så kan vi sammenligne med bilder fra filmen. Det er lett å se at samme stil er beholdt. 7 minutter.
Cahuenga Blvd. (2003) and Five Miles Out (2009), two short films by Haigh: Cahuenga Blvd er historien om en mann og kvinne som møtes. En slags studentfilm på 6 minutter uten at den vekker den helt store interessen hos meg. Five Miles Out er lengre og med bedre produksjonskvalitet. Mye mer interessant. Handler om en jente som treffer en gutt som svømmer i grottene ved Dover og til slutt ikke dukker opp igjen. 18 minutter.
Trailer: Over traileren ligger Glens intervju av Russell morgenen etter one night standen. Den ligger over scener fra hele filmen. Deretter er det glimt fra andre scener, med lyd fra andre scener som følger. Bra! 2 minutter og 22 sekunder.
PLUS: A booklet featuring a new essay by film critic Dennis Lim: Godt essay om filmen, produksjonen, homofilt liv skildret på film og karakterene.
Susan (Melanie Mayron) og Anne (Anita Skinner) er verdens beste venninner og bor sammen i en leilighet i New York på 70-tallet. De deler alt av tanker og livsbetraktninger. Så en dag kommer det uunngåelige bruddet: Anne skal flytte sammen med kjæresten Martin (Bob Balaban). Susan står tilbake alene, både i leiligheten og vennskapet.
Nivå 2 (med spoilers)
Tankene går til Elaine May, John Cassavetes og lavbudsjetts Woody Allen i denne realistiske og presise filmen om hverdagsliv i New York. Dette er New Hollywood på sitt beste, personlige filmer dyrket fram av vilje og oppofring. Mulig den strengt tatt er to år på overtid av New Hollywood, men den innehar alt det jeg elsker med perioden.
Susan er en fotograf som strever med å få innpass på gallerier eller magasiner. Anne sliter med å få utgitt diktene sine. Men de bygger hverandre opp og finner støtte i hverandre. Vi som publikum blir kastet inn i filmen uten den sedvanlige oppbyggingen, vi får direkte servert «a slice of life» fra New York på 70-tallet.
Susan er vår hovedperson. Hun er jødisk, så jødisk livsstil og religion er en del av henne. Hun har en eldre rabbi som venn, spilt av en strålende Eli Wallach. Deres forhold utvikler seg til et seksuelt forhold selv om han er gift og har barn. I tillegg har hun et av/på forhold med Eric, som er på hennes egen alder. Dette forholdet utvikler seg i retning av noe mer seriøst gjennom filmen. Gradvis løsner det litt for henne karrieremessig også, hun får sin egen utstilling og hun får solgt bilder til et magasin.
Men Girlfriends handler egentlig om kvinnelig vennskap og kvinners muligheter i et mannsdominert samfunn. Dette er rett før feminismebølge nummer to i USA. Fremdeles er kvinner prisgitt menns velvilje for å lykkes, de sitter i de ledende stillingene som redaktører og kunstdirektører. MeeToo blir som bagateller å regne opp mot den gjennomsyrede patriarkalske strukturen i arbeidsliv og familieliv på denne tiden. Det er fascinerende å se regissør Claudia Weill personlige yrkesliv i dette lyset. Hun laget denne filmen ved hjelp av økonomisk støtte fra forskjellige fond og masse hardt arbeid. På hennes neste film ble hun utsatt for sjåvinistiske kommentarer fra en beryktet studiosjef, Ray Stark. Da hun senere reagerte på at han brøt en kontraktfestet rettighet hun hadde til selv å velge filmens DP, ble hun stemplet som «vanskelig kjerring». Og dermed ble dette den siste spillefilmen hennes. For kvinner var det livsviktig å slippe dette stempelet. Kvinner har ofte ikke den politiske holdningen til å promotere seg selv som mannlige regissører har.
Etter å ha levd så tett så lenge som Susan og Anne har, kommer Annes flytting som et sjokk på Susan. Hun slites mellom den første og instinktive reaksjonen av sjokk og gleden på venninnens vegne. Sjokket går etter hvert over i sorg over å ha mistet noe hun aldri vil få igjen. Hun er ikke bare alene igjen i leiligheten, hun er ensom. Hun har ikke den nære venninnen å betro seg til, ei heller en romkamerat i hverdagen. For hun føler at hun har mistet Anne som er opptatt med sitt nye liv. Hun har mann og etter hvert et barn som tar mye av tiden hennes. Hvor reelt tapet er er ikke nødvendigvis slik Susan oppfatter det, men det er slik hun føler det. Kanskje har Anne rom for alle i livet sitt, men Susan tar det for gitt at hun nå er spilt over sidelinjen. Men Anne deler ikke den situasjonsbeskrivelsen. Hun føler mer at Susan har trukket seg unna, enn at Anne har forlatt Susan.
Noe av det feministiske perspektivet i filmen kommer til uttrykk i jentenes selvtillit til egne evner. Susan har en mer røff, men også oppbyggende holdning. Hun prøver stadig å få Anne til å uttrykke hva Anne selv mener når Anne spør om Susans mening. Susan kan ikke avgjøre ting for Anne. Tidlig empowerment i praksis.
Forholdet til Anne blir dårlig. Susan sliter med sjalusi overfor Martin, Annes ektemann. Men Martin er vennlig, og kan ikke skyldes for dette. Susan må selv finne ut av dette, og etter et oppgjør med Anne blir det litt bedre mellom de to venninnene. Som ledd i å tette tomrommet etter Anne i leiligheten, lar Susan en haiker få flytte inn. Ceil er en freeloader, en snylter, og det fungerer ikke lenge. Ingen kan ta Annes plass. Det vil være en feiltagelse å tro at hullet kan erstattes like for like. Susan må utvikle seg videre, og få nye mennesker inn i livet sitt på deres egne premisser.
De andre menneskene i filmen som Susan omgås, er der for å gi oss forskjellige blikk på Susan, i andre situasjoner enn vi ser henne hjemme. Rabbien og Eric viser oss Susan i kjærlighetslivet, gallerieieren og Julie viser oss karriere-Susan. Ceil og Anne viser oss Susan som venn. Når forholdet til Eric blir mer seriøst, dukker også de første kranglene opp. De står på hver sin side av en diskusjon om potetstappe, som ender med at Susan styrter ut i sinne. Krangelen handler like lite om potetstappe som noe annet. Det er en tilpasning til å være i et forhold. Krangler starter gjerne om noe det egentlig ikke handler om.
Litt om estetikken: vi er til stede i leiligheter som føles bodd i, med flekkete vegger og rotete rom. New Yorkgatene er som de er i virkeligheten, stygge og fine bygninger om hverandre. Klær og hår er dagligdags, været er skiftende. Bordet er dekket med vanlig matvarer, bad er overfylt, senger er uoppredd. Antrekk er ikke gjennomplanlagt, men plukket fra det man har tilgjengelig som i det virkelige liv. Dette er de små detaljene som gjør at vi tror på det vi ser, nesten som en dokumentar.
Stanley Kubrick mente Girlfriends var den beste filmen i 1978. Den har inspirert senere filmer og senere regissører, spesielt kvinnelige. Frances Ha og Girls skylder Weill mye. Den ble med i konkurransen i Cannes og fikk gode kritikker og besøkstall. Dette til tross for at det var avisstreik da den hadde premiere, og folk ikke fikk lest de gode anmeldelsene i like stor grad som vanlig. I tillegg hadde filmen ingen kampanje rettet mot eventuell målgruppe.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mikey and Nicky, Husbands, Annie Hall, Smithereens, Frances Ha og One Sings, the Other Doesn’t.
Øyeblikket: Hva vil skje med Susan og Anne i tiden framover? Susan drar ut til Anne på landstedet med en flaske tequila da Anne ikke dukker opp på utstillingen hennes. Det er en utstrakt hånd, ekte vennskap slik hun gjør hver gang hun forsøker å hjelpe Anne til å ta egne valg. Anne har forlatt Martin, og trenger tid for seg selv. Sent på natten hører de en bil kjøre inn i oppkjørselen. Det må være Martin. Anne går ut for å snakke ut med ham. Kameraet står igjen på Susan, som smiler et uutgrunnelig smil. Jeg tolker det som at hun er glad for at Martin er der, at dette vil ordne seg for Anne, og at det er OK for Susan. De skal allikevel være venner. I denne scenen ropte Weill «Cut», men lot kameraet gå. Mayron kikket ned, trakk pusten dypt og gjorde seg klar til ny tagning. Dette er tagningen Weill ønsket seg.
Lyd og bilde
Lavbudsjettfilm med røft bilde, allikevel et godkjent bluraybilde. 1.66:1 er formatet, noe som passer filmen godt. Vi kommer nær på skuespillerne, og detalj og kontrast er godt. Røffheten i bildet kler filmen, så jeg lever godt med at det ikke er perfekt. Fargegjengivelsen er fin, og filmkorn er til stede i passe mengde. Lyden er overraskende god. Det ukomprimerte monosporet gjengir dialogen i filmen veldig klart, og den er i hovedsak dialogdrevet.
Ekstramateriale
New interview with Weill: Fin beskrivelse av filmens tilblivelse. Det var et lite budsjett tilgjengelig, så kreative løsninger måtte til Hadde langt i fra nok penger til å filme et bryllup, så det ble løst ved å sette inn fotografier av brudeparet i en montage. 27 minutter.
New interview with Weill and actors Melanie Mayron, Christopher Guest, and Bob Balaban: Et pandemitypisk Zoomintervju som fungerer godt. Det at Warner distribuerte filmen var uvanlig. Morsomt å se skuespillerne i dag. 16 minutter.
New interview with screenwriter Vicki Polon: Manusforfatteren nevner nøkkelord for filmen: vennskap, forandring og vekst, følelse av tap. Hun hadde en strategi med å klippe vekk tidlig og komme inn sent i neste scene. Publikum fyller inn resten. Lærerikt intervju på 12 minutter.
New interview with Weill and writer and filmmaker Joey Soloway: Soloway er en kvinnelig regissør som per nå har et par spillefilmer på CVen. Hun og Weill har en fin samtale om filmskaping og feminisme. Vi får se en røffere og mer direkte Weill enn ellers, og vi skjønner hun er en ganske tøff eldre dame nå. Det jødiske blir diskutert i detalj. Spennende. Sammenligningen med Woody Allen føler hun er upresist. Hun er ingen kvinnelig Woody Allen. Hun er mer fan av Godard. 22 minutter.
Interview with Weill and Mayron from a 1978 episode of the television program City Lights: Grei samtale, men med en altfor dominerende og premissettende programleder. Weill forteller at filmen ikke er selvbiografisk, men at hun kjente dette New York-miljøet godt. 20 minutter.
Joyce at 34, a 1972 short film codirected by Weill and Joyce Chopra: Helt meningsløst ekstramateriale. Handler om fødselen til Chopra og etterfølgende barnepass. Hvordan det spiller inn på Chopras filmkarriere og muligheter. I teorien en brukbar idè, i praksis meningsløs. Ser ut som en hjemmevideo om barnestell, og så interessante er ikke barn. 28 minutter.
Commuters, a 1970 short film by Weill and Eliot Noyes: Kortfilm om pendlere med tog. 4 minutter.
Essays by film critic Molly Haskell and scholar Carol Gilligan: To meget gode essay som tar for seg det feministiske aspektet både ved filmen og tiden den ble laget i.
Frankrike – 1962 – Serge Bourguignon (svart-hvitt) –111 minutter – Drama
En historie om to barn
Nivå 1 (uten spoilers)
En krigsveteran ved navn Pierre har fått hukommelsestap etter en stygg krigssituasjon hvor han har forårsaket en ung jentes død. I Frankrike oppstår et nært vennskap med en ung barnehjemsjente som heter Cybèle, noe ikke alle er like begeistret for.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er historien om et vennskap mellom en voksen mann og en 12 år gammel jente. De møtes hver søndag og leker i parken. Det kunne vært en far med sin datter, men det er det ikke. Sett utenfra kan vennskapet se suspekt ut, men det er det ikke. Regissøren er veldig tydelig på at dette er et vakkert vennskap mellom to mennesker, og ikke en film som tar opp pedofili som tema. Denne mannen er mer tilpass i barnas verden enn i de voksnes verden. Han finner sin plass i leken med den unge jenta.
Da Pierre kom tilbake fra krigen har han fått hukommelsestap og blir pleiet av en sykepleier. Han blir senere sammen med denne Madeleine. Men han er ikke lenger voksen, hans mentale alder mer lik en 15 åring. Etter Madeleines tålmodige pleie, fungerer han rimelig greit i samfunnet. Han kan gå ut alene, selv om han fortsatt sliter med angst og traumer. Men han har lite utbytte av å tilbringe tid med voksne. Han faller fort utenfor, blir sliten og vil hjem.
Pierre har et sårt punkt når det gjelder unge jenter etter hendelsen i krigen. Da han ser en far ha en diskusjon med sin datter, blir han engasjert. Faren er streng og vil ha henne plassert på et barnehjem, noe jenta ikke vil. Pierre bryter inn og ber ham være mild med datteren. Senere overhører han at faren ikke har tenkt å hente henne tilbake fra barnehjemmet. Dette knuser hjertet hans, og han besøker Cybèle på barnehjemmet. Da nonnene tror Pierre er faren hennes, oppstår en uventet mulighet for de to ensomme sjelene. Og søndagene med Cybèle begynner.
Pierre verner om disse dagene og vennskapet med Cybèle. Madeleine får ikke vite noe. Han forstår antagelig at ikke alle vil verdsette eller forstå det han og Cybèle har sammen. Mennesker som ser dem sammen i parken begynner å hviske og tiske om dem. Stort sett er de alene sammen, men en gang finner Cybèle noen lekekamerater på hennes egen alder. Midt i leken blir Pierre sjalu og slår den ene gutten. Cybèle blir sjokkert og trekker seg unna Pierre. Hun har nå sett at han har en annen side ved seg.
Cybèle fantaserer om at de skal gifte seg når hun er gammel nok, og de prater litt upassende sammen. Hun prater til tider som en voksen, noe som gjør henne til en jente-kvinne. Dette kan oppleves som problematisk. Setninger som at Pierre er et fortapt barn kommer ikke naturlig fra en 12 år gammel jente.
Madeleine forsøker å introdusere Pierre til vanlig sosialt liv, og får han med på en bryllupslunsj. Når han begynner å falle ut av samtalen, tenker han på Cybèle som trøst. Lunsjen ender i en liten scene, men han klarer seg rimelig greit. Gruppen bestemmer seg for å dra videre på tivoli, noe Pierre føler seg lite klar for. Men han lar seg bli spådd av en spåkone og stjeler en dolk på impuls. Han får se Cybèle ri sammen med en rytter i parken, noe som setter han helt ut. Antageligvis er det en vrangforestilling, for Cybèle kan neppe forlate barnehjemmet uten ham. Pierre slår til Madeleine i sin forvirring, og kaos bryter ut. Men Madeleine forstår at hun har presset ham for hardt.
Sladderen når Madeleine om Pierres turer i parken. Hun diskuterer det med kunstnervennen til Pierre, Carlos. Disse to er de eneste som ikke legger noe ondsinnet i det spesielle vennskapet. De forstår at Pierre trenger å være med Cybèle, at han gjør bot for jenta som døde i krigen. Madeleine spionerer på Pierre i parken, men ser at det ikke skjer noe galt. Hun blir beroliget.
Men filmer som dette ender sjelden bra. Et vennskap mellom en voksen mann og en ung jente har alle odds mot seg. Vi ser det på en mer mistenksom måte enn andre forhold. Når Pierre holder en dolk og nærmer seg Cybèle, nøler ikke politiet med å løsne skudd mot Pierre. De forstår ikke at det er lek. Han dør umiddelbart, og Cybèle skriker at hun ikke har et navn lenger, hun er ingen nå.
Det tydeligste symbolet på Pierres botsøvelse blir å skaffe Cybèle en værhane, høyt oppe i et tårn. Han er plaget med svimmelhet, men da han er på toppen kjenner han ingenting til det. Dette føles som en seier, og kanskje en bekreftelse på at han er i ferd med å gjøre opp for den døde jenta fra krigen.
Sundays and Cybèle er filmet på en måte som skal minne om japanske vannmalerier. Ofte ser vi refleksjoner i vannet før vi forstår at det er nettopp det, et speilbilde. Noen ganger brytes illusjonen av at det dannes ringer i vannet. Disse ringene er viktige for Cybèle. Nøyaktig hva hun legger i dem er litt uklart for meg, men hun nevner at de to nå er hjemme. Mener hun at de to er senteret i ringene, i tilværelsen?
Filmen er som sagt en beskrivelse av et vennskap, ikke et pedofilt forhold. Men boken som filmen er bygget på er annerledes. Der er Pierre en mann med en pedofil bakgrunn og involvert i et kriminelt miljø. Traumet hans stammer fra en kriminell handling som ender tragisk. I boken er han brutal, i filmen er han uskyldig. Hvordan publikum oppfatter forholdet mellom de to hovedpersonene, vil være avhengig av tiden publikummet lever i. På 60-tallet så man et kynisk samfunn mot en uskyldig barneverden. I dag er det større sannsynlighet for at vi ser voksent maktmisbruk overfor en kjærlighetsløs jente.
Filmen vant gullpalmen i Cannes og Oscar. Serge Bourguignon skrellet vekk gangstere og prostituerte fra boken, og skapte Pierres bakgrunn som pilot i forsvaret etter sitt eget møte med en pilot. Han ønsket Steve McQueen i rollen som Pierre, men han var opptatt. Men han fikk en som lignet litt, men med varmere øyne. Det kler filmen. At kunstneren Carlos er den som forstår vennskapet best, bunner i at han er mer sensitiv enn andre. Kanskje er det kunstnersjelen som er mer var for andres følelser.
Den lille jenta heter Patricia Gozzi. Faren hennes synes det var en vakker historie, og hadde ingen problemer med at datteren spilte i filmen. Hun hadde tidligere vært med i Leon, Priest av Jean Pierre Melville. Filmen ble hyllet i utlandet, men i Frankrike fikk filmen en mer nyansert mottakelse. Studiodirektøren hatet filmen. Han så kun de første 15 minuttene, kjedet seg og gikk. Ville helst at filmen skulle plasseres på hylla for godt. Dette i sterk kontrast til hva Hardy Krüger, som spilte Pierre, mente om filmen. Dette er en av de vakreste filmene som noen gang er laget.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Forbidden Games, Les Enfants Terrible, Death in Venice, Cinema Paradiso og The 400 Blows.
Øyeblikket: Scenen hvor Pierre blir sjalu på lekekameraten til Cybèle. Han blir antageligvis redd for å miste henne som venn, og mister besinnelsen i stedet. Hendelsen er sjokkerende og uventet, men den klarer samtidig å balansere bildet vi hittil har fått av Pierre. Etter denne scenen ser vi at han har en annen side også, vips så ble hele filmen mer nyansert og utfordrende. Elsker også reaksjonen til Cybèle, hvordan øynene hennes avslører at hun ikke er en jentekvinne, kun en liten jente skremt av en voksen manns styrke.
Lyd og bilde
Bildet er et meget godt svarthvittbilde. Formatet er 2.35:1, noe som kler parkscenene godt. Kontrasten er meget god. Detaljer og skarphet er også godkjent. Lyden er presentert i ukomprimert mono. Dialogen er klar og effektene likeså. Musikken ble laget kun for å bygge stemning, regissøren ønsket ikke at den skulle huskes etterpå.
Ekstramateriale
New interviews with director Serge Bourguignon and actors Hardy Krüger and Patricia Gozzi: Gode, informative intervjuer alle sammen. De er utført i 2014 av Criterion. Filmen vant i Cannes i konkurranse med blant annet Jules and Jim. Den hjerteskjærende sluttscenen hvor Gozzi gråter, ble mulig ved at hun forestilte seg at foreldrene hennes døde. At Hardy Krüger ble med i filmen, skyldtes en pågående produsent. Han stoppet Krüger på flyplassen og fortalte ham at han ikke skulle med det flyet, han skulle spille i en fantastisk film, Sundays and Cybèle. Til sammen 60 minutter.
Le sourire (1960), Bourguignon’s Palme d’Or–winning short documentary, with a new introduction by the director: En kort dokumentar på 22 minutter om en liten buddhistgutt som følger etter en munk. Han lærer seg å se verden og de små ting på en helt ny måte.
Trailer: New York Times sin filmkritiker Bosley Crowther står bak sitatene som brukes om filmen. Det gir en noe overdrevent nesegrus holdning til filmen, men kanskje det drar publikum. 2 minutter og 15 sekunder.
An essay by critic Ginette Vincendeau: Kjempefint essay. Sammenligner bok og film, og snakker om hvordan Cybèle og Pierre er opptatt av trær og vann. Det harmoniserer med at Cybèle er gudinnen moder jord fra eldre dagers gudetro.
USA – 1976 – Elaine May (farger) –106 minutter – Drama, mafia, vennskap, maskulinitet
Ikke forvent å like dem
Nivå 1 (uten spoilers)
Nicky (John Cassavetes) ligger i dekning på et hotellrom, paranoid og redd. Han ringer sin gamle venn Mikey (Peter Falk) for å få hjelp. Men han er så utafor at han ikke vil slippe Mikey inn da han kommer. Til slutt får Mikey komme inn og ta seg av vennen. Sammen forsøker de å unngå at Nicky blir offer for et attentat bestilt av mafiaen de begge er del av.
Nivå 2 (med spoilers)
Litt bakgrunn for åpningsscenen som vi aldri får vite i filmen, men som jeg har lært fra et intervju med Peter Falk på ekstramaterialet. I en av avisene på hotellrommet til Nicky, kan vi se en sak hvor den kriminelle Ed Lipsky ligger død med brukket nakke i en bil. Lipsky drev et kasino for Resnick, den lokale mafiabossen som Mikey og Nicky også jobber for. Nicky får i oppdrag av Resnick å jobbe for Lipsky, og passe på at Lipsky ikke stjeler for mye av omsetningen. Litt skumming av fløten kommer med stillingen. Lipsky forsøker å få Nicky med på å gamble for omsetningen, $40 000, og så legge pengene tilbake dagen etterpå og levere riktig beløp til Resnick. Sjansene er gode for at de vinner en god slump penger. Nicky avslår, han tør ikke bli med på dette. Lipsky tar ut $20 000 og kjører opplegget alene.
Selvfølgelig går det til helvete. Lipsky taper de $20 000 og får panikk. Han rømmer og straks etter er mafiaen etter ham. Nicky tenker at han kan stjele de resterende $20 000, mafiaen vil tro at Lipsky stjal alt. Men Mafiaen finner ham, og Nicky skjønner at de har snakket med ham først siden han har fått nakken brukket. De har sittet med ham i bilen i stedet for å skyte ham fra avstand. Da vet mafiaen at Lipsky bare tok $20 000 og at Nicky har tatt resten. Nok en drapskontrakt er signert, denne gangen på Nicky.
Hvorfor er Nicky så stressa da Mikey kommer til hotellet? Han opplyser ikke om hotellromnummeret, men sier at Mikey skal stå på gaten. Ved å kaste flasker ned på gaten, får han Mikeys oppmerksomhet og får han opp på hotellrommet. Som han plutselig nekter å åpne. Nickys frykt er at Mikey er med på drapskontrakten mot ham, og at det kunne stå tre gangstere utenfor døra hans om han oppga romnummeret. Litt etter litt vinner Mikey tilliten til Nicky. På dette tidspunktet ser jeg Nicky som en paranoid og syk stakkar, og Mikey som den gode vennen som endeløst tålmodig stiller opp for sin gamle venn. Det skal snart kastes om kull.
Det er et sjokk. Vi ser en leiemorder ved navn Warren Kinney (Ned Beatty) gi instrukser over telefon om hvordan Nicky skal drepes. Kinney skal ringe en cafè, det skal ringe tre ganger før den skal tas. Da vet Kinney at Nicky er der og han skal gå inn og skyte ham. Det er Mikey som er i andre enden av samtalen, det er han som skal lede Nicky til cafèen.
Filmen har dette bakteppet, Mikey som forsøker å få avtalt et attentatsted med leiemorderen og Nicky som med sin hektiske atferd ombestemmer seg hele tiden om hvor han vil. Men egentlig handler filmen om forholdet mellom Mikey og Nicky, vennskap og maskulinitet.
Mikey og Nicky har vært venner i 30 år. De har vokst opp sammen, Nicky kjente lillebroren til Mikey som døde som tiåring. Dette, at du kan si om noen at de var til stede i gamle episoder i livet ditt, har stor verdi for dem. Men forholdet mellom dem har gått surt. Mikey føler at Nicky kun ringer ham når han er syk eller trenger hjelp. «The rest of the time you don’t know I’m alive». Nicky er typen til å stjele penger fra lommeboka di om du går på toalettet og lommeboka ligger igjen på bordet. Han vil ikke ta alt, men en god del av sedlene. Og blir han tatt på fersken vil han klare å overbevise deg om at han virkelig trenger dem, og at han ikke ville be deg om dem siden du kunne bli ukomfortabel med å høre det.
Nicky er en drittsekk. Han knuser uret til Mikey i bakken kun for gøy. Det var arvegods etter faren, det eneste Mikey hadde. Og måten Nicky behandler en venninne som elsker ham på er forkastelig. Etter å ha ligget med henne, oppfordrer han Mikey til også ligge med henne. Selvfølgelig vil ikke hun det, det må ha vært ekstremt sårende for henne å bli bydd bort slik. Nicky er generelt et spennende bekjentskap for fremmede, men en elendig person å ha et nært forhold til. Ekskona kan vitne om det. Men Mikey er ikke noe bedre. Måten han faktisk forsøker å ligge med Nickys venninne er vitnesbyrd om det. Allikevel, ingenting overgår det store sviket som han gjør mot Nicky. Han er avgjørende for at Nicky blir drept av mafiaen på slutten av filmen. Så slik overskriften forteller oss, her er det vanskelig å like noen av hovedpersonene…
Nicky manipulerer Mikey følelsesmessig hele tiden, ofte på en fornedrende måte. Kanskje er det fordi han vet at Mikey forråder ham? Eller er det ubevisst? Det er scener som hinter mot at han vet, eller har mistanke om at Mikey ikke er til å stole på. Den viktigste finner selvfølgelig sted på kirkegården (se Øyeblikket), men det er eksempler ellers også. På cafèen stusser han på hvorfor Mikey er så opptatt av telefonen og i tillegg har vi scenen hvor Mikey ikke får vite hotellromnummeret og må vente på gaten.
Filmens siste scene er hjerteskjærende. Selv om Mikey har forsøkt å avverge det, vil leiemorderen og Resnick at Mikeys hus skal overvåkes siden de tror Nicky til slutt vil ende opp der. Og det gjør han, bankende på døren, tryglende om å få slippe inn. I stedet barrikaderer Mikey døren slik at Nicky blir et lett bytte for leiemorderens kuler. Mikeys rolle som Judas er fullbyrdet.
Filmen er regissør Elaine Mays originalverk. Hun har basert historien på en selvopplevde episoder fra sin egen oppvekst. Hun har vokst opp i et slikt miljø, hvor perifer slekt var involvert i kriminelle grupperinger. Når du velger å hyre inn skuespillerne Cassavetes og Falk, får du en viss type dynamikk. De jobbet ofte sammen på filmene Cassavetes regisserte og hadde en egen kjemi, en røff fysisk stil som kler denne filmen perfekt. Falk var kjent som Colombo, og bruddet med den sympatiske detektiven gjør denne filmen spennende og «farlig».
Man kan tilgis for å tenke at store deler av denne filmen er improvisert, men som i Cassavetes sine filmer er hvert eneste ord i dialogen skrevet. Filmen har blitt kritisert for sine kvinneportretter. Kvinnene oppleves svake og som konstante ofre. Men May skildrer det hun vet foregår, og hun har et poeng når hun sier at det er kun slike kvinner som ville holdt ut å være sammen med slike menn. Menn som ikke kan få sterkere kvinner, menn som bevisst går etter svakere kvinner.
Elaine May er kun den tredje kvinnen i Director’s Guild, etter Dorothy Arzner og Ida Lupino. May kjempet hardt for filmen sin, og lå omtrent i krig med studioet Paramount for å beholde kontrollen. Det gikk så langt at hun smuglet ut filmrullene etter tagning slik at studioet ikke skulle kunne klippe filmen på en annen måte enn hun ønsket. Hadde hun vært mann ville det blitt sett på som studioet hadde å gjøre med en viljesterk kunstner å gjøre, men som kvinne var hun «vanskelig». Derfor ble det kun èn eneste film etter denne, Ishtar fra 1987.
Mikey and Nicky kan sees på som Elaine Mays kvinnelige perspektiv på Husbands, Cassavetes mesterverk om pervertert maskulinitet. Denne filmen står ikke tilbake for den på noen som helst måte. Den skildrer et vennskap som er tettere enn mennenes ekteskap. Slåssingen og konflikten dem imellom kan sees som en kjærlighetskrangel. De står sammen når det kommer til kvinner. De utfører emosjonell og fysisk mishandling, og misogyni generelt. De føler seg sterke når de trakasserer kvinner. Både Mikey og Nicky er ødelagt, og de er ødeleggende for andre. Kan de repareres?
Begge er middelklasse. Det er ikke et samfunnslag vi ser ofte i filmer om organisert kriminalitet. De er ikke mafiasjefene og de er ikke gatepøblene. De involverte seg i gambling den gang, i dag ville de drevet med internettsvindel eller ulovlig kopiering av film og musikk. Leiemorderen Kinney portretteres på en uvanlig måte. Han sliter med trafikken som alle andre. Han klager over at forsinkelsene gjør at han nesten må bruke like mye penger som han tjener på jobben. Det blir ingenting igjen etter at alle utgifter er betalt. Slik er det å være leiemorder på si, den lokale drapsmannen som får tildelt de små jobbene.
Mikey and Nicky er et mesterverk, en skjult perle og en film for deg som setter pris på John Cassavetes sine filmer. Den er laget over samme lest.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Friends of Eddie Coyle, The Killing of a Chinese Bookie, Husbands, The Last Detail and Scarecrow.
Øyeblikket: Mikey forråder sin venn Nicky. Det er planen fra filmens begynnelse. Allikevel reagerer Mikey sterkt når Nicky roper ut på kirkegården: «If anything happens to me [Mom], Mikey did it!», mest for gøy. Men Mikey forstår at det også er alvor i det, og føler seg ekstremt truffet. Selv om det er sant fornekter han det, som Peter i Getsemane. Han forlanger at Nicky tar det tilbake. Har han fortrengt sannheten? Eller føler han at han må overbevise Nicky om lojaliteten hans? Jeg tror det er en blanding.
Lyd og bilde
Jeg likte dette bildet veldig godt, selv om det er et problematisk utgangspunkt. Det er mange, mange nattscener og i tillegg brukes håndholdt kamera mye. Det betyr mye kamerabevegelse. Allikevel synes jeg det røffe uttrykket kler filmen, det gir nesten et dokumentarpreg over filmen. Når det er gode lysforhold springer detaljer frem i nærbildene, med gode fargegjengivelser og fin skarphet. Det er også en fin tekstur i bildet. Formatet er 1.85:1. Lyden presenteres i ukomprimert mono. Dialogen er klar og skiller fint mellom de forskjellige stemmene, selv om det er et kaotisk lydbilde til tider. I Mikey and Nicky snakker mennesker slik de gjør i virkeligheten: de venter ikke på tur, de overdøver hverandre, mumler og roper.
Ekstramateriale
New program on the making of the film featuring interviews with distributor Julian Schlossberg and actor Joyce Van Patten: Veldig fin samling med intervjuer, informasjon og betraktninger om filmen. Det snakkes spesielt om kjemien mellom Falk og Cassavetes, hvordan de ikke tenker på replikkene sine, de kommer naturlig basert på tryggheten skuespillerne føler overfor hverandre. 15 minutter.
New interviews with critics Richard Brody and Carrie Rickey: God samtale mellom to kunnskapsrike filmkritikere som elsker filmen. Analyse av filmen satt inn i en større kontekst. Maskuline vennskap diskuteres inngående. 23 minutter.
Audio interview from 1976 with actor Peter Falk: Dette 45 minutters lydintervjuet med Falk er topp klasse. Kjempegod lyd, noe som ofte ikke tilfelle med slike intervjuer. Her får vi mye unik informasjon som ikke er del av filmen, men som bygger bakgrunn for karakterene og historien. Kjempebra!
Trailer and TV spot: En trailer som bygger opp filmen som en streit thriller. Det at filmen framstilles som en spenningsfilm er noe misvisende, og særlig når den hopper bukk over karakterstudiene. 1 minutt og 38 sekunder. TV-spoten er en komprimert versjon av traileren på 32 sekunder.
An essay by critic Nathan Rabin: Et godt og oppsummerende essay. Fokuset her ligger på regissøren, vel fortjent!
USA – 1950 – Michael Curtiz (svart-hvitt) –97 minutter – Drama, film noir, krim, moral
Over grensen
Nivå 1 (uten spoilers)
Tidene er dårlig. Turistsesongen er svak, nesten ingen leier båten til Harry (John Garfield) til fisketur eller sightseeing. Han ligger etter med havneleie og avdrag på båten. Kreditten er brukt opp de fleste steder. Når en rik kakse snyter ham på en tur ned til Mexico, har han seg ikke engang nok penger til å komme seg ut av havna. Han må gjøre en deal med den slibrige advokaten Duncan.
Nivå 2 (med spoilers)
Når ståa er som den er, føler Harry seg mest vel på sjøen. Med en gang han kommer i land kjenner han stresset i kroppen. Regninger, ubetalte avdrag og konas bekymring og hennes mas om at han bør bytte jobb. Faren hennes har salatåkre i Salina,og en jobb står der og venter på ham. Men Harry kan ingenting annet enn sjølivet. Og å sitte på huk i en åker byr ham imot.
Harry driver båten sammen med sin gode venn og partner gjennom mange år, Wesley. For øvrig er det befriende å se en 50-tallsfilm hvor hudfarge ikke er et tema, og ikke merkes i forholdet mellom de to partnerne. Wesley er svart, Harry er hvit, men vi slipper all sjargong om «Boss» og lignende. Harry er kaptein, Wesley er mannskap, men ellers er de likestilt. Wesleys sønn Joseph og Harrys to døtre er også gode venner. Kanskje var det Garfields fortjeneste at forholdet skildres som det gjør i filmen, han var en innbitt antirasist.
Filmens tittel henspiller på når en ærlig mann blir presset til det punktet han mister seg selv, sin integritet, sine verdier og selvrespekt. For Harry kommer det punktet mens han er i Mexico etter en mislykket sightseeing. En rik kakse med en vakker elskerinne hyrer Harry og Wesley for en tur til Mexico, med inkludert stangfiske etter sverdfisk. Framme i Mexico vrir han seg unna betalingen, og forlater landet med fly dagen etter. Han forlater også elskerinnen sin, Leona, som han fikk nok av etter hennes aggressive flørting med Harry. Vi ser at Harry er for naiv i sin forretningsdrift, han stoler for mye på folk.
Strandet i Mexico, blir de tvunget til å vente en ekstra dag på betalingen. På en bar møter Harry en kar han avskyr, advokaten Duncan. En vandrende drittsekk, kjent for sine lyssky opplegg. Han har selvfølgelig et opplegg klart for Harry, med gode penger rett i lomma. Harry avviser ham kontant, sammen med et par klare meldinger om hva han synes om Duncan. Men neste kveld har pipa fått en annen lyd. Kaksen har dratt uten å betale, de har ikke en dollar til hjemreisen og alt ser mørkt ut. Harry tar imot tilbudet fra Duncan, men nå mer underdanig. Og antagelig får han en noe dårligere deal.
Harry skal plukke opp 8 kinesere og smugle dem til USA. Han setter bryskt igjen Wesley og Leona i Mexico med penger til bussbillett. Det virker kynisk, men er gjort for å skåne dem fra det farlige og ulovlige oppdraget han har tatt på seg. Men litt etter avreise krabber to blindpassasjerer opp fra lugaren. Wesley og Leona har skjønt at noe var galt, og Wesley er ikke den som svikter en venn i trøbbel. De er for langt fra land til å returnere, så blindpassasjerene må innvies i planen. Kineserne tas om bord, men når betalingen skal skje ender det med basketak med menneskesmugleren Sing. En pistol går av, og Sing er død. Uten penger er ikke risken verdt å ta. Harry gir tilbake forskuddet til kineserne og setter dem i land, fremdeles i Mexico. Så drar de hjem. Dette er Harrys første desperate brudd på sin egen etikk, og det føles ikke godt.
Ting går fra vondt til verre. Båten hans blir konfiskert etter anmeldelse fra kineserne, og han faller dypere ned i økonomisk uføre. Til slutt får han båten tilbake og kan ta oppdrag igjen. Duncan har brukt sin innflytelse. Men det er for sent. Båten skal inndras som følge av manglende avdrag. Han får enda en to ukers utsettelse, og rett før fristen kommer Duncan med en redningsplanke. Harry skal være getawaysjåfør for ranere, som vil fraktes ut til en annen ventende båt ute på havet. Harry tar oppdraget, selv om kona sier hun går fra ham om han ikke vender om. Alt er tapt.
Alt går til helvete. Wesley som står og prater med Harry ved båten da ranerne kommer til kaia, blir kaldblodig drept av ranerne. Harry blir truet til å kjøre dem ut på havet, før det hele ender i et blodbad. Til slutt er alle ranerne døde, og Harry livstruende skadd. Liket av Wesley er slengt i vannet. Harry ønsker bare å dø. Men legene kan redde livet hans om de får amputere armen hans. Til slutt får kona hans overtalt ham til å gi livet en sjanse til.
The Breaking Point er basert på Hemingways bok To Have and Have Not. Den har blitt filmatisert før, men aldri særlig tro mot kildematerialet. Hemingway mente selv at dette er den beste adapsjonen av alle hans bøker. Men siden Hemingway var både rasistisk og kvinnefiendtlig, er filmen helt annerledes i hendene på Michael Curtiz og John Garfield. Filmen tar seg tid til å beskrive det gode forholdet Harry har til sin kone, noe som er fraværende i boken. Han elsker henne, og avviser de iherdige tilnærmelsene fra Leona, selv om han må innrømme at han er fristet. Garfields datter mener at dette kan sees på som et bilde på Garfields forhold til sin kone i det virkelige liv. Likeså med hvordan filmen beskriver vennskapet mellom Wesley og Harry.
Kona møter Leona og Harry på en bar mens Harry er langt nede, og ser at Leona er veldig tiltrekkende. Hun forstår at hun er truet. Som et desperat grep farger hun håret sitt blondt, slik Leona har. Harry forstår hvorfor hun gjør det, og skammer seg. Men han begynner likevel å oppsøke Leona. Men stopper det før det går for langt. Han har mistet seg selv etter han gikk med på Duncans siste tilbud om å frakte ranerne. Kona setter ned foten da hun ser ham ta med seg våpen for å gå på jobb. Hun vil være borte når han kommer tilbake. Og ungene også.
Hollywood har en tradisjon for å være mer imiterende enn skapende. Bøkene blir sjeldent korrekt gjenfortalt. Maltese Falcon tok tre forsøk før den var tro mot boken. Filmene var mer tro mot formler som pleide å fungere. Michael Curtiz var en av de største regissørene noen gang. Han er mest kjent for Casablanca, men jeg vil påstå at dette er en bedre film. Den er nervepirrende spennende, og vi sitter med en følelse at her er det alvor. Noe viktig står på spill, dette er ingen lek. Casablanca er et eventyr, en historie som føles urealistisk. The Breaking Point er knallhard realisme.
Cutriz fremste egenskaper er kamerabevegelse og blocking, altså hvordan kamera, skuespillere og gjenstander beveger seg i forhold til hverandre. Kameraet er stadig i bevegelse, mye reversering av posisjoner som betyr at skuespillere skifter fra å stå på venstre side av motspilleren til høyre side i neste bilde. Det blir dynamisk film av slikt. Garfield var en skuespiller som likte å bruke hendene sine mye. Han plukker opp ting, kaster fra seg saker og bruker gjenstander aktivt. Skuespillerne i Curtiz sine filmer beveger kroppene sine, beveger ansiktet, øynene, noe som gjør at motspillerne beveger seg etter dem.
Curtiz bruker også rom på en effektiv måte. Harrys hjem blir etablert raskt som et lite hus, med tre rom. Kjøkkenet blir en arena for krangel og konflikt, stuen fremstilles som en fasade hvor ting er greit og soverommet er hvor karakterene snakker intimt sammen.
John Garfield var et sint barn. Han vokste opp uten mor og hadde et dårlig forhold til faren. Som regel sov han rett på gulvet. Skuespillet ga ham utløp for følelsene. Han tok til Stanislavskimetoden. Indre liv farger prestasjonen og styrer en prosess over tid. Hans kone ble politisk aktiv etter en brann i en syfabrikk i New York hvor 140 syersker brant inne. Det fantes ingen rømningsveier. John ble også politisk aktiv. Han laget sitt eget produksjonsselskap, men når han ble svartelistet ble det vanskelig. Men hans beste film, Force of Evil, kom ut fra dette selskapet. Selv mente han at The Breaking Point var hans beste film.
Etter at en pamflett med en oversikt over kommunister som hadde stor påvirkning på TV og radio kom ut og inneholdt John Garfields navn, droppet studioet all promotering av The Breaking Point, sparket Garfield og lanserte filmen diskret. Siden har filmen vært glemt. The Breaking Point er en skjult og glemt perle. Forhåpentligvis kan det faktum at Criterion Collection har gitt den ut føre til at den får sitt velfortjente publikum. Garfield laget kun en film til før han døde av hjertefeil, fremskyndet av stress.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: On the Waterfront, Sweet Smell of Success, Night and the City, Blood Simple, The Killers og Ace in the Hole.
Øyeblikket: Sluttscenen. Naturligvis er det mye oppstyr med ambulanse og politi når en båt full av lik blir hentet inn til land. Harry bæres inn i ambulansen, mange folk flokker seg på havna for å se hva som foregår. Etter hvert tømmes området for folk, politi og ambulanse har dratt. Helt til slutt er det kun èn person igjen. Midt i bildet står Joseph, sønnen til Wesley, og lurer på hvor faren er. Han vet det ikke selv, men faren hans er død og kastet på havet. Og ingen bryr seg om ham. Vi vet ikke engang om Harry har fortalt det til noen.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.37:1. Lyden presenteres i ukomprimert mono. Begge deler er fra øverste hylle. Bildet har en glimrende kontrast, gode detaljer og fremstår helt uskadet. Dybden i bildet er god. Dialogen er glassklar, og motorbrumming og skudd gjengis perfekt.
Ekstramateriale
New interview with critic Alan K. Rode (Michael Curtiz: A Life in Film): Rode snakker om Curtiz og hvor polariserende han var som regissør. Errol Flynn, Bette Davis hatet ham. Flynn mente han låste ham til roller som sverdfektende kjekkas. Men han var elsket av Joan Crawford, Anne Blythe, og John Garfield. Han var kjent som en som skapte stjerner, som Doris Day og Errol Flynn. Vi lærer også om hans kjennetegn som regissør. 21 minutter.
New piece featuring actor and acting instructor Julie Garfield on her father, actor John Garfield: En god del personlig informasjon om Garfield blir her fortalt av datteren hans, Julie. En mer privat vinkling på en litt glemt skuespiller fra øverste hylle. Mest kjent for roller som tøffing og ekskriminell. 16 minutter.
New video essay by Taylor Ramos and Tony Zhou analyzing Curtiz’s methods: «Flytende stil» kalles dette segmentet, og henspiller på Curtiz sitt bevegelige kamera med dynamikk i scenene. Veldig lærerikt. 10 minutter.
Excerpts from a 1962 episode of Today showing contents of the Ernest Hemingway House in Key West, Florida, including items related to To Have and Have Not, the novel on which The Breaking Point is based: Her går vi gjennom etterlatte manus etter Hemingway med hans egne notater, gjerne politiske. 5 minutter.
Trailer: Dramatisk, overdreven, melodramatisk og litt karikert. Ikke bra og litt for kort. 2 minutter og 17 sekunder.
An essay by critic Stephanie Zacharek: Veldig godt essay om filmens amputerte lansering og Garfields rollefigur Harry. Hva driver ham og hvilke egenskaper har han?
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
