USA – 1944 – Billy Wilder (svart-hvitt) –108 minutter – Film Noir, svindel
Den første virkelige film noir
Nivå 1 (uten spoilers)
Vi er i Los Angeles i 1938. Denne legendariske Film Noir er virkelig god, og oppfyller alle krav til en god film i sjangeren. Walther Neff (Fred MacMurray) er forsikringsagenten som ønsker å fornye en polise til Mr. Dietrichson. Den vakre konen til Mr. Dietrichson, Phyllis, bruker ikke lang tid på å rekruttere han til sin djevelske plan. Hun spilles av Barbara Stanwyck. En annen superstjerne, Edward G. Robinson, spiller den iherdige forsikringsetterforskeren Barton Keyes som aner at det er noe muffens med Dietrichsonsaken…
Nivå 2 (med spoilers)
En av mine favoritt Film Noir dette. Den var nyskapende, har imponerende skuespillere, dyktige fagfolk bak kameraet og et strålende manus. Boken ble skrevet av James M. Cain, manuset ble tilpasset av Billy Wilder selv og krimforfatter Raymond Chandler. Dialogen til Cain ser bra ut i bokform, men fungerte dårlig på film. Derfor ble Chandler hentet inn. Det kan ikke sies at arbeidsforholdet Wilder/Chandler var godt, men resultatet ble fantastisk.
Kort om handlingen: Første gang Neff forstår at Phyllis hinter mot at hun ønsker ektemannen død, bryter han samtalen tvert og drar. Men da hun oppsøker ham hjemme senere den kvelden, er han fortapt. I hennes skjønnhet generelt og øynene hennes spesielt. Og hun erklærer sin kjærlighet til ham. En historie om at Mr. Dietrichson slår Phyllis når han har drukket dytter Neff endelig over linjen for å bli med. Han hamrer ut planen som involverer forsikringssvindel, og enda verre; mord!
Planen er at Neff lurer Mr. Dietrichson til ikke bare å signere bilforsikringen, men også ulykkesforsikringen på ark nummer to. Det opplyses kun at det er en kopi til forsikringsselskapets arkiv. Poenget med denne forsikringen er at det er en såkalt «Double Indemnity», altså dobbel utbetaling om dødsulykken inntreffer for eksempel på toget. Utfordringen blir å få Mr. Dietrichson til å reise med tog når han skal på forretningskonferanse. Lykken smiler til de to partners in crime. Mr Dietrichson brekker ankelen, så han kan ikke kjøre, men han kan ta toget.
Dietrichson myrdes i bilen på vei til togstasjonen. Neff entrer toget som Dietrichson, iført bandasje rundt ankelen og krykker. Ingen konduktør ser ansiktet hans, og han kaster seg av toget når det kjører sakte. Den eneste som så ham var Jackson som vekslet noen ord med ham på «balkongen» på enden av siste vogn. Fort får de lagt liket av Mr. Dietrichson på sporet, sammen med krykkene. Nå kan de gjøre krav på forsikringsutbetalingen.
I en fantastisk scene ser vi en duell mellom avdelingsleder Norton og forsikringsetterforsker Keyes. Norton mener dette må være et selvmord, og dermed ikke utbetalingspliktig. Keyes med sin lange erfaring påpeker hvor lite sannsynlig det er å forsøke å drepe seg fra et tog med fart på 20 kilometer i timen. Han ramser opp statistikk og sannsynlighet for de forskjellige selvmordsmetodene. Her må de bare betale og bite det i seg. Neff bivåner det hele med stor tilfredshet.
Men Keyes har en liten mann i magen som forteller ham når det er ugler i mosen. Han kommer frem til at det må være drap, og at Phyllis og en ukjent mann står bak. Norton har ønsket at det skal innledes etterforskning av Neff, men Keyes legger sin prestisje i å beskytte Neff. Han har kjent ham lenge, han ville aldri ha blitt involvert i svindel. Eller drap. Å vite at de har blodhunden Keyes etter seg på saken, gjør at forholdet mellom Neff og Phyllis slår sprekker. Phyllis hinter mot å legge skylden og planleggingen av drapet over på Neff, her er det bare å følge planen «straight down the line».
Lola er Mr. Dietrichsons datter fra et tidligere ekteskap. Phyllis var pleierske for henne, og Lola har opplysninger om at Phyllis sørget for at hun døde under hennes pleie. Så ble hun stemor for Lola. Lola er kjæreste med Nino Zachette. Det viser seg at Nino besøker Phyllis parallelt med å kurtisere stedatteren. Forsikringsselskapets overvåkning gjør disse opplysningene kjent for Neff. Knust av sjalusi oppsøker han Phyllis for hevn. Men hun er klar. Hun skyter Neff, men klarer ikke å få seg til å sette nådeskuddet. Neff derimot, har ingen problemer med å plante to kuler i henne. Hardt skadet tar han seg til forsikringsselskapets lokaler og spiller inn sin tilståelse til Keyes på en diktafon. Keyes ankommer midt på natten etter å ha blitt varslet av vaktmesteren. En siste hengiven gest med å tenne sigaretten for Neff følger, før Neff svimer av og blir tatt av politiet. Vil vi tro.
Som Jernvognen, en krimroman skrevet av no(i)rske Stein Riverton i 1909, er det skurken som er protagonisten i Double Indemnity. Det var nyskapende og originalt, men ga grunn til bekymring for produsentene. Ville dette slå an? I løpet av 2.verdenskrig økte publikums tørst etter realistiske og mørke fortellinger, som beskrev verden slik de nå etter 2 kriger visste at den var. Double Indemnity holder ikke noe tilbake i å vise menneskets evne til ondskap. Den har heller ingen man kan heie på med god samvittighet. Bortsett fra bifiguren Lola da. Hun er den eneste sympatiske karakteren i filmen, ved siden av Barton Keyes til en viss grad.
Phyllis er en vaskekte femme fatale, men kjærligheten mellom henne og Neff stikker ikke dypt. Vi har kanskje hatt inntrykk av at det er Neff som driver planen fremover, men i virkeligheten er det Phyllis. På slutten innrømmer hun at hun aldri har brydd seg om ham. Kanskje er den virkelige kjærlighetshistorien i filmen mellom Keyes og Neff? Å caste en sympatisk fyr som Fred MacMurray i rollen som den kyniske Walther Neff var en genistrek. MacMurray pleide å spille litt forsagte og greie gutter i lettbente komedier. Å bli castet motsatt av den type roller man vanligvis har kan slå begge veier. Men her fungerte det utmerket. MacMurray er troverdig som en all-american selger, med en sosiopat på innsiden.
Stort sett ble Double Indemnity godt mottatt, men mange hadde problemer med parykken til Barbara Stanwyck. Det så falskt ut. Det var også meningen, det hinter mot hennes personlighet. Det samme grepet brukes i innredningen av butikken de stadig møtes for å utveksle informasjon. En kjølig og livløs butikk, men kun hermetikk og bokser stablet sterilt på hyllene. En metafor for et mer og mer kunstig samfunn i Englenes By. Stanwyck var den best betalte skuespillerinnen i USA på denne tiden. Kanskje den best betalte kvinnen i USA.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Out of the Past, In a Lonely Place, The Maltese Falcon, Detour og The Big Sleep
Øyeblikket: Etter drapet, og antageligvis under overvåkning av forsikringsselskapet, må Phyllis og Neff unngå hverandre. Men de avtaler å møtes i hans leilighet. Litt senere ringer det på Neffs dør. Utenfor står Keyes, med nye tanker om Dietrichsonsaken. Phyllis ankommer leiligheten straks etterpå, men hører prat fra leiligheten før hun rekker å ringe på. Keyes forlater etter hvert leiligheten, og går til heisen. Phyllis har gjemt seg bak døren. For å få til spenningen, måtte produksjonsdesigneren la døren slå utover, som ikke var realistisk da den ville treffe folk som gikk forbi i gangen. Men det funket, ingen la merke til det. Spenningen er til å ta og føle på når det er så essensielt at Keyes ikke legger merke til Phyllis bak døren. Spesielt da han snur fra heisen og kommer tilbake…
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde i gnistrende svarthvitt. Supre kontraster, detaljer, dybde og filmkorn. Lyden er også lekker. Bildeformatet er 1.37:1.
Ekstramateriale
In the 4K UHD edition: One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Gleder meg til jeg eventuelt får meg en 4k projektor og få sett filmen i det formatet. Jeg kjøper inn 4k/Bluray utgivelsene med tanke på framtiden. Criterion har nå minst to utgaver av alle filmene de gir ut.
Audio commentary featuring film critic Richard Schickel: Ikke spesielt godt spor. For mye snakk om generell Film Noir, og ikke nok om denne filmen. Han mener Double Indemnity er den første «ekte» Fim Noir, selv om den kom ut før begrepet var ordentlig etablert.
New interview with film scholar Noah Isenberg, editor of Billy Wilder on Assignment: Dette segmentet handler om Billy Wilders karriere som journalist. People on Sunday, en annen Criterion Collection-utgivelse, er basert på en av hans artikler. 17 minutter.
New conversation between film historians Eddie Muller and Imogen Sara Smith: Fin samtale på 17 minutter mellom disse to ekspertene. De kommer blant annet inn på forholdet mellom Billy Wilder og Raymond Chandler under manusarbeidet. Chandler ble gal av Wilders evinnelige trasking fram og tilbake på gulvet, og Wilder hatet den konstante piperøyken til Chandler.
Billy, How Did You Do It?, a 1992 film by Volker Schlöndorff and Gisela Grischow featuring interviews with director Billy Wilder: Delt i tre segmenter på en time hver. Første del tar for seg noen av de tidlige filmene hans og det han filmet da de allierte ankom konsentrasjonsleirene. Tyske borgere nektet å se på filmene eller gi tilbakemeldinger på skjema. Andre del tar for seg filmene Sunset Boulevard, Ace in the Hole, Stalag 17, Sabrina og Love in the Afternoon. Siste del: Seven Year Itch, Some Like it Hot, Witness for the Prosecution og The Apartment.
Shadows of Suspense, a 2006 documentary on the making of Double Indemnity: Fin dokumentar på 38 minutter hvor blant annet William Friedkin bidrar. Wilder gjorde narr av produsent Selznick som promoterte sin siste film slik: Since You Went Away – The four most important words since Gone with the Wind. «Double Indemnity – The two most important words since Broken Blossoms». Selznick vurderte søksmål.
Radio adaptations from 1945 and 1950: En på 30 minutter, en på 60 minutter. Begge helt OK, komprimerte versjoner av filmen. Med god lyd!
Trailer: Standard trailer fra denne tiden. Ingenting å se her, folkens. 2 minutter og 14 sekunder.
An essay by critic Angelica Jade Bastién: Godt essay med vekt på kvinners rolle i film noir.
En manusforfatter, Paul (Michel Piccoli), drar med sin vakre kone Camille (Brigitte Bardot) til Capri for å spille inn en film. Men den amerikanske produsenten blir en kilde til splid mellom dem. Han vil ha en kommersiell film, og han vil også ha Camille. Regissør Godard ser ut til å utforske om Børs eller Katedral er sterkest. Og han har Fritz Lang på sin side.
Nivå 2 (med spoilers)
Godard legger ikke noe imellom når han beskriver den evige kampen mellom børs og katedral, pengene og kunsten. Den amerikanske produsenten Prokosch (Jack Palance) er symbolet på en grådig, ignorant amerikansk produsent, og Fritz Lang representerer kunsten, som en erfaren og klok regissør. Mellom her står den europeiske manusforfatteren Paul. Prokosch er en aggressiv type, enkel og målbevisst i sin streben etter resultater, altså inntjening. Som han sier, hver gang noen nevner kunst, finner jeg fram sjekkheftet. Implisitt at alle de som prater om hvor viktig kunst er i film, fort kommer på andre tanker bare de får nok penger.
Denne aggressive og selvhevdende væremåten har han også på andre felt i livet. Han ser at Paul har en vakker kone, Camille, spilt av Brigitte Bardot, og legger seg straks etter henne. Og her er vi ved filmens egentlige motiv, et ekteskap som går i oppløsning. Paul er i Camilles øyne altfor servil overfor Prokosch, han sender henne omtrent rett i armene på ham. Paul på sin side ønsker ikke å være eiesyk og hindre henne i å kjøre alene i bil med produsenten. Men det tar for lang tid før Paul møter dem etter kjøreturen, og jeg får følelsen av at tilnærmelser har skjedd fra produsenten. Uansett har noe skjedd med Camilles humør. Hun er negativ til Paul fra nå av. Han står ikke opp for henne, han virker mer opptatt av pengene denne jobben kan skaffe. Selger han seg? Paul vil hevde at han gjør dette for å skaffe midler til deres felles leilighet og framtid. Camille ønsker ikke å være med til Capri, og vi tror at det har med produsenten å gjøre.
Filmen er bygget opp av en første del som omhandler filmproduksjonen, deretter følger en lang midtre del som kun dreier seg om samlivet til Paul og Camille, før filmproduksjonen overtar i tredje del. Kommentarene om film og spenningen mellom produsent og regissør er interessante, men det er den midtre delen som fenger mest. Camille har mistet respekten for Paul, og anser han ikke som en mann lenger. Det blir mange syrlige stikk mot ham, og han sliter med å følge henne. Han ender med å slå henne. Hele sekvensen foregår i leiligheten paret låner.
Hun blir allikevel med til Capri, og Paul presterer igjen å sende henne alene med produsenten. Denne gangen kysser hun ham, og vil forlate Paul. Han jobber hardt for å vinne henne tilbake, men forholdet er dødt. Godard stiller spørsmålet om alt skyldes en misforståelse. Prokosch og Camille kjører av gårde mot Roma, men krasjer og dør. Ulykken vises ikke, kun resultatet, et stilisert ulykkessted med danderte lik og teaterblod. Typisk Godard.
Godard fikk denne filmen i hendene, en film med mye større budsjett enn han vanligvis hadde. Men etter at Brigitte Bardot og Jack Palance hadde fått sine honorarer, var det ikke så mye igjen. Vi kan si at Godard erfarte en type amerikanske produsenter som han portretterer i filmen. Navnet til Prokosch er satt sammen av produsentenes navn. De ønsket mer nakenscener med Bardot, Godard ga dem det med røde, blå og hvite filter. Altså både USA og Frankrike sine farger. Han kommenterer her det amerikansk-franske filmsamarbeidet, som blir en kamp mellom børs og katedral. Han ga dem nakenhet i ordene, ikke så mye visuelt.
Filmen som Fritz Lang sin karakter spiller, regissøren Fritz Lang, lager en versjon av Homers Odysseen. Det finnes paralleller mellom Contempt og Odysseen, vi kan si at Godard lager sin versjon av det greske mesterverket med sin film. Tolken i filmen er ikke med i Alberto Moravia sin bok, så Godard må ha følt at dette var en viktig rolle. Tolken oversetter ikke alt, og ender ofte med en oversettelse som støtter produsenten. Kanskje like greit, siden Lang snakker til produsenten som om han er et barn, med mye ironi.
Godard slår av bakgrunnsstøy når karakterene snakker. Vanligvis dempes det i stedet, men Godard trekker fokus mot at dette er en film. Han inspireres av Brecht. Vanligvis filmes komedie i long shot, mens tragedier filmes i close-up. Godard kalte denne filmen for tragedie i long shot.
Han ønsket ikke Bardot, men hun var del av avtalen. Selv ønsket han Kim Novak og Frank Sinatra. Han irriterte seg på paparazziene og det faktum at Bardot tok med seg kjæresten på settet. Hun kunne heller ikke starte filmingen før kl.10 på dagen. Dette irriterte i sin tur Jack Palance, som måtte skyte sine scener før 10. Godard likte heller ikke Palance, så han la sin sjel i å ikke høre på noen av skuespillerens ideer. Som igjen førte til at Palance stadig var på telefonen med sin agent om å få ham ut av kontrakten. Den eneste Godard respekterte var Fritz Lang, han spilte til og med assistenten hans i filmen. En av staben refererte stadig til Palance som «idioten» på fransk, det skulle være trygt. Men dagen Palance var ferdig på settet, snakket han til dem på fransk…
Introen er original, her leses fortekstene opp i stedet for å skrives.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Marriage Story, Scenes from a Marriage, 8 ½, og mange andre filmer om dårlige forhold og filmskaping.
Øyeblikket: Da Pokosch sparker filmrullene rundt i kinosalen. Han plukker opp en filmrull, poserer som en diskoskaster og slynger den mot bakveggen, så vidt klar av hodet på tolken. Lang kommenterer lakonisk at det var det nærmeste han har vært antikkens kultur…
Lyd og bilde
New high-definition digital transfer, supervised by cinematographer Raoul Coutard and enhanced for widescreen televisions: Denne utgivelsen er fra tiden hvor vi skulle være kjempefornøyd med at bildet var tilpasset widescreen TV. Da slapp vi at bildet var en firkant midt i TV-rammen, med svarte striper både under og på siden av bildet. I dette 2.35:1 formatet ville det vært grusomt. Alderen på denne utgivelsen vises, det er ikke et særlig godt bilde når det blåses opp på et lerret. Kornete, uskarpt og med grusom «edge enhancement», altså at det legges en hvit kant rundt konturene av objekter, som skal forsterke kontrastfølelsen. Bevegelsen i bildet er dårlig, det blir uskarpt med en gang noen beveger seg. Fargene er som vanlig skarpe, det er tross alt Godard sin film dette. Lyden er dessverre også dårlig. Engelsk tekstes ikke, og da får jeg ikke med meg alt som sies på engelsk, såpass dårlig er lyden.
Ekstramateriale
Audio commentary by film scholar Robert Stam: Fint og komprimert spor som aldri blir kjedelig. Litt tolkning, litt historier fra produksjonen. Meget bra.
The Dinosaur and the Baby (1967): a conversation between Jean-Luc Godard and Fritz Lang (61 minutes): Lang samtale mellom mesteren og læregutten. Om en film står seg som kunst er avhengig av hvor mange som ser den etter lang tid, mener Lang. Lang er møysommelig, grundig. Godard improviserer. To veldig motsatte stiler, men stor gjensidig respekt. Contempt inneholder en av de beste scenene Lang noen gang har sett. Bare synd han ikke forteller oss hvilken…
Two documentaries featuring Godard on the set of Contempt: Bardot et Godard (8 minutes) and Paparazzi (22 minutes): Dokumentarene viser oss sladderjournalistenes metoder og oppførsel. De utroligste påfunn for å få filmet Bardot vises her. I tillegg er det de som er fornærmet! Fotolinse, Vespa, føtter og utholdenhet, det er hva du behøver som paparazzi.
Jean-Luc Godard interview excerpt (1964): Godard snakker om sitt syn på filmkritikk. Han startet jo selv som kritiker. Han tar den ikke personlig, han synes det er fint når det blir en diskusjon rundt film. En meget aggressiv intervjustil av journalisten her, om hvorfor Bardot ser ut til å så lett overtales til å gjøre nakenscener. Pussig iherdighet. 10 minutter.
A new video interview with legendary cinematographer Raoul Coutard: Veldig bra intervju, veldig lærerikt. Og ærlig! 27 minutter.
Original theatrical trailer: Typisk Godardtrailer. Viser scener, hvor fortellerstemmen uttaler et nøkkelord. Èn scene på etterskudd. 2 minutter, 31 sekunder.
Optional English-dubbed soundtrack- For de som vil det. Fysj!
Hefte: Forbilledlig! Mye informasjon, innsiktsfulle tolkninger, stor kunnskap om produksjonen, langt. I det hele tatt supert.
Frankrike – 1976 – Joseph Losey (farger) –123 minutter – Drama, thriller, identitet
Du skal ikke tåle så inderlig vel…
Nivå 1 (uten spoilers)
Vi er i Frankrike i 1942, under den tyske okkupasjonen av Frankrike. Mr. Klein (Alain Delon) får tilsendt post som er ment for en annen mr. Klein, en jøde. Vi forstår at det er en forveksling av identitet her, og Klein ønsker å få ryddet opp i dette. Det er farlig i disse tider å være jøde, og en slik forveksling kan bli livsfarlig. Filmen er basert på flere virkelige personer i 1942, men egenskapene deres er blandet sammen.
Nivå 2 (med spoilers)
Vår protagonist, mr. Klein, er en kunstsamler som kjøper kunst billig fra jøder som er i desperat behov for penger for å komme seg ut av landet. Han presser prisen og oppfører seg som en gribb. Gribben er et motiv i et maleri som gjentakende ganger blir vist oss. Det ender opp i Kleins samling. Første gang vi ser Klein, utnytter han en jøde som må selge et maleri til spottpris. Jøden avslutter samtalen med et sardonisk «lykke til, mr. Klein». Denne mannen skal vi se igjen på slutten filmen, men da er de likestilt.
Filmen har tre hovedmotiv. De omhandler identitet, antisemittisme og likegyldighet. Klein er nødt til å fri seg fra mistanken om at han er jødisk. Han starter med avisabonnementet på en jødisk avis. Men mistanken er etablert, og det er opp til ham å bevise han ikke er jødisk. Han har aldri brydd seg om andre, men nå trenger han hjelp for å få ryddet opp. Og det blir starten på en kafkask ferd med byråkrati og blindgater, konspirasjoner og mistro. Speil blir mer og mer fremtredende utover i filmen, når spørsmålet om identitet blir mer tydelig.
Som vi allerede har sett, er det flere frempek tidlig i filmen om hva som skal komme. Gribben i maleriet og den jødiske mannens lykkeønskning. Et lokomotiv på skrivebordet til Klein peker mot toget som skal føre ham til Auschwitz. Sammensmeltingen med den jødiske Klein hjelpes frem av likheter mellom de to mennenes omgivelser. Kleins luksuriøse leilighet har plutselig flere likheter med den jødiske Kleins usle rom. Tapetdetaljer og at samme bok (Moby Dick) sees i begge rom. Desto mer Klein påpeker forskjellene mellom de to, forstår vi at det er et desperat forsøk på å dekke over de mange likhetene mellom dem. For det er flere mennesker som påpeker likheten, og dermed også hans egen jødiskhet. Ofte fulgt av en scene hvor Klein ser seg selv i et speil. Blant annet velger hunden til den jødiske Klein å følge etter Klein som om han kjenner ham.
Klein er en kald, egoistisk person som det er vanskelig å like. Han hjelper ingen, tvert om, han utnytter folk for egen vinning. Utover i filmen må han søke hjelp fra andre, som byråkratiet eller enkeltmennesker. Men det føles som om karma gir ham lønn som fortjent. Han ligger med sin advokats kone, han ignorerer stort sett sin egen kjæreste. Og han gjennomgår ikke en forandring til det bedre i nevneverdig grad. Han blir bare mer trengende, uten å komme til den erkjennelse at han også bør gi mer. Plutselig forlater han byen med tog, og kjæresten hans løper langs toget og snakker med ham. Han har ingen tanke rundt hvordan hun skal overleve, hun er helt overlatt til seg selv. Han motarbeides av sin egen advokat. Vi kan heller ikke klandre ham for det, Klein høster det han sår.
Mr. Klein var den første filmen i Frankrike som tok opp hvordan fransk politi utførte Holocaust for tyskerne. De trengte omtrent ikke å løfte en finger. 13000 jøder ble sanket inn og sendt til Auschwitz i en operasjon som ble kalt Vél d´Hiv Roundup. Jødene ble samlet inne på en idrettsarena i en uke før de ble sendt videre. En dokumentar om dette på snaue halvannen time er inkludert på denne utgivelsen. Det er dette som Klein blir offer for mot slutten av filmen, da han besatt av å finne den jødiske Klein blir med i dragsuget.
Det er mye i denne filmen som franskmenn ikke trenger å være stolte over. Den tar opp sider av fransk samfunnsliv og kollaborasjon som ikke hadde blitt skildret i spillefilm før. I filmen vises et utrolig drøyt antisemittisk teaterstykke, noe som vi i dokumentaren vedlagt ser kunne foregå i virkeligheten. Og når jødene blir sanket inn klokken 4.30 om natten, stemmer det med den virkelige Vél d’Hiv roundup. Barn blir vekket, gråtende og skrikende. Politiet måtte løpe rundt etter barn som sprang unna dem. Alle familiemedlemmer måtte med. Ingen barn skulle bli igjen hos naboer.
Filmen fortelles gjennom tre forskjellige stiler, realistisk, fantasi og abstraksjon. Den har også tre forskjellige skuespillstiler og tre forskjellige musikkstiler. Og husk at den har tre forskjellige motiver, identitet, antisemittisme og likegyldighet. Det er ikke bare her tretallet er sentralt. Klein kommer på sporet av en kvinne som står den jødiske Klein nær. Etter hvert som han kommer nærmere henne, skifter også navnet hun går under. Heter hun Isabella, Cathy eller Francoise?
Klein blir langsomt mer og mer besatt av denne andre Klein. Han føler han er rett i hælene på ham og sirkler seg nærmere ham, både i tid og rom. En gang i løpet av denne jakten, bikker det over i galskap. Kanskje da han møter den jødiske Kleins elskerinne (Jeanne Moreau) på et familiegods. En marerittaktig filming drar tankene til Lynch i denne sekvensen. Eller Visconti i The Damned? En gang er han så nærme som aldri før å møte Klein ansikt til ansikt. Men advokaten hans angir jøden til politiet, og de arresterer ham rett før de kan møtes. Uansett har det gått så langt at Klein ofrer friheten for å få et glimt av sin dobbeltgjenger helt på slutten av filmen. Dermed ender han i en av kvegvognene på vei til Auschwitz, med jøden han snøt på begynnelsen av filmen rett bak seg. Lykke til, hr. Klein…
Costa-Gavras var tiltenkt regijobben på Mr. Klein, men Delons innflytelse landet prosjektet i fanget på Joseph Losey. Det kunne absolutt vært interessant å se hva Costa-Gavras hadde gjort med manuset, mesteren over alle mestre når det kommer til politiske thrillere basert på virkelige hendelser. Franco Salinas skrev manuset, slik han også gjorde på Costa-Gavras film Under Siege og Pontecorvos Battle of Algiers.
Joseph Losey var et av ofrene for McCarthyism i USA og måtte jobbe fra England, svartelistet som han var i Hollywood. Han ble medlem av kommunistpartiet på 30-tallet. Morsomt at det var 3 kommunister som fikk laget denne filmen. Losey, Salinas og en av produsentene. Loseys erfaringer satte ham i stand til å gripe materialet på en måte få andre kunne. I Mr. Klein var han opptatt av problemstillingen rundt hva vanlige mennesker kan få seg til å gjøre mot andre, og hvor likegyldige vi stiller oss når uretten ikke rammer oss selv. Dette var direkte overførbart til situasjonen i USA under McCarthyism og komitéen for uamerikanske aktiviteter.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lost Highway, Black Swan, Us, Vertigo og Mulholland Drive.
Øyeblikket: For meg blir det scenen hvor Klein er så langt forsvunnet inn i besettelsen rundt hvem den jødiske Klein er, at han villig går inn i løvens hule. Han må vite at han går sin sikre død i møte, men hans nysgjerrighet trumfer instinktene. Ånd over materie? Det rasjonelle må vike for trangen til å se sin dobbeltgjenger, han trenger svar på et eksistensielt spørsmål i livet sitt.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.66:1. Det er et veldig fint bilde, med dempede farger. Skarpheten er meget god, detaljene rikholdige og fin mengde filmkorn synlig. Lyden er fyldig og godt mikset.
Ekstramateriale
Interviews with critic Michel Ciment and editor Henri Lanoë: Klipperen har jobbet på 64 filmer, og han er mest fornøyd med Mr. Klein. Han hevder også at Delon mente dette var hans beste film. 26 minutter. Ciment mener at klaustrofobi er essensielt i alle Loseys filmer. Arkitektur, eksteriør og interiør er sentralt. Ofte er det også en jakt etter en person i filmene. Han har laget mange gode filmer, men har også en del dårlige. Losey var ikke så god på å bedømme manus. 49 minutter.
Interviews from 1976 with director Joseph Losey and actor Alain Delon: Delon og Losey diskuterer filmen i dette 13 minutter lange segmentet. Losey er opptatt av at rasisme er tillært, ikke noe som ligger i genene.
Story of a Day, a 1986 documentary on the real-life Vél d’Hiv Roundup, a central historical element of Mr. Klein: 13 000 jøder ble samlet inn 16.juli 1942 for å sendes til Auschwitz. Fransk politi gjorde hele jobben, noe som var unikt for Frankrike. Finland samlet ikke inn noen, og danskene beskyttet jødene sine. Norge lå vel sånn midt på treet. Lang dokumentar som tar opp en god del temaer, som jødisk motstandskamp, fransk politi under Vichy og virkningen på det jødiske samfunnet i Frankrike. 1 time og 24 minutter.
Trailer: Fokus på paranoia og identitet. Klaustrofobisk. Bra valg av musikk gjør dette til en meget stemningsfull trailer. 1 minutt og 53 sekunder.
An essay by film scholar Ginette Vincendeau: Veldig, veldig bra essay med tolkning, bakgrunn og den politiske situasjonen i 1942.
Italia – 1971 – Luchino Visconti (farger) –131 minutter – Drama
Se Venezia og dø
Nivå 1 (uten spoilers)
Venezia 1911. En komponist har hatt en grusom konsertopplevelse og må reise bort for å roe ned nervene. Han ender opp alene i Venezia. Allerede den første dagen ser han en usedvanlig vakker ung gutt, og blir bergtatt. Han klarer ikke å tenke på annet.
Nivå 2 (med spoilers)
Dirk Bogarde spiller Gustav von Aschenbach, komponisten som blir besatt av Tadzio (Bjørn Andresen). Aschenbach er bygget på Gustav Mahler, og derfor brukes Mahlers musikk gjennom hele filmen. Fornavnet ble beholdt. Bogarde ble også sminket og kledd for å ligne Mahler. Thomas Mann skrev boken filmen er bygget på, men regissør Luchino Visconti valgte å bytte hovedpersonens profesjon fra forfatter til komponist.
Filmen har fått kritikk for at den forklarer det boken hintet om, Platons skjønnhetsideal videreført i det athenske mann-gutt forholdet. Tadzio er taus som en gresk statue. Både boken og filmen er basert på gresk mytologi.
Første gang Aschenbach får øye på Tadzio er på konsert i hotellsalongen. Han klarer ikke å la være og stirre, han hever avisen for å skule øynene sine, men må straks senke den igjen. Det tar ikke lang tid før Tadzio legger merke til det, og føler seg sett på en måte han ikke har blitt sett på, i hvert fall av en voksen mann må vi anta.
Ganske tidlig i filmen kommer det opp en interessant diskusjon om musikk mellom Aschenbach og Alfred, hans venn. Aschenbach søker etter musikk som er perfekt, som er uavhengig av sansene og ikke ambivalent. Skjønnheten kan kun nås åndelig. Alfred er rykende uenig. Musikk er ambivalent, og skjønnheten i den kan kun nås med sansene. Aschenbach streben etter den perfekte musikken er det som gjør den siste konserten til en katastrofe. Musikken er livløs, kanskje teknisk perfekt, men totalt uten appell til sansene, som tross alt er hva publikum bruker når de lytter. Publikum buer kraftig og Aschenbach flykter inn i garderoben. Alfred er rasende, viser ved et piano hvor livløs musikken er. Dette platonske skjønnhetsidealet er overførbart til Aschenbachs erfaringer i møtene med Tadzio, hans skjønnhet kan kun oppleves åndelig.
Vanligvis beskrives filmer ofte som dialogdrevet. De fleste ganger plotdrevet. I dette tilfellet må vi si blikkdrevet. Det er bemerkelsesverdig lite dialog i filmen, som strekker seg over to timer. Og når det prates er det ofte på mange forskjellige språk, polsk, engelsk, fransk, russisk og italiensk. I stedet ligger fokuset på blikkene de to hovedpersonene gir hverandre. Det er ikke så mange av dem heller, men filmen når sine delmål ved hver blikkutveksling. Neste blikkontakt blir det naturlige målet for filmen.
Tadzio er på ferie sammen med sin mor og søsken og de prater polsk sammen. De er hver dag på stranden, og ca 14 år gamle Tadzio veksler mellom aktiviteter med familien og jevnaldrende venner. Løping og lekeslåssing tolkes gjennom Aschenbachs blikk, og får et homoerotisk preg over seg, noe som kanskje skal tillegges hans blikk. Viscontis regi er ikke påtrengende førende her. Gutter løper som de gjør, guttens kroppsbygning er som den er og badedraktene på 1910-tallet er hva de er. Visconti forandrer heller ikke på hårfrisyren til den svenske skuespilleren som spiller Tadzio, det ser vi fra auditionklippene på ekstramaterialet.
Første gang Tadzio tester Aschenbach er i heisen. Han holder blikket uvanlig lenge, og det gjør sterkt inntrykk på Aschenbach, som knapt kan puste når han kommer inn på rommet sitt. Han skal egentlig forlate Venezia dagen etterpå, men en feil med baggasjehåndteringen gjør at han må bli i Venezia. Han kjefter i vanlig stil, men vi ser også at han egentlig er fornøyd med det. Da får han sett Tadzio enda noen dager. Aschenbach er et ensomt menneske, han er alene hele tiden. Alle måltider, alle strandbesøk, alle spaserturer rundt i byen. Gjennom tilbakeblikk ser vi at han har hatt både kone og barn, men vi ser også at noen blir gravlagt. Jeg tolker det som barnet deres, og da endte kanskje ekteskapet også.
Mot slutten av filmen dukker det opp rykter om en epidemi. Aschenbach forsøker å få mer opplysninger om epidemien, men blir avfeid med forsikringer om at det ikke er noe å bekymre seg for. Utenlandske aviser forsøker å så splid eller overdrive. Til slutt får han en annen forklaring av en bankfunksjonær, først den offisielle, så den faktiske. En asiatisk koleraepidemi har blitt oppdaget i Venezia, to mennesker er døde. Han anbefaler å komme seg bort fra Venezia før byen stenges ned. Det holdes skjult for å beskytte turistnæringen. Aschenbach tenker straks på Tadzio, og tar kontakt med moren. Men han framstår som forvirret og rar, og hun blir mer redd for ham enn advarselen hans.
På slutten av filmen snakker Aschenbach med Tadzio for første gang. Han forteller ham at han aldri må smile slik til noen, underforstått at han aldri må komme ut av skapet, men holde det inni seg. Vi kan si at filmen har tre hovedmotiv. Det er en kjærlighetshistorie, ren og ikke seksuell. Den handler om en manns forfall, sammenlignet med Venezia. Den handler også om en kunstners jakt på perfeksjon i kunsten, og forstår at den finnes utenfor kunsten. I alle Viscontis filmer, er et av motivene oppløsningen av samfunnet.
Etter dette forfaller livet i Venezia og byen selv. Lik bæres bort, smitte i klær brennes i gatene og på torg, det kalkes og desinfiseres overalt. Sykehusene er fulle. Dette forfallet speiles i Aschenbachs eget forfall som menneske. De vandrer rundt i gatene, Tadzio med sin mor og søsken, Aschenbach på trygg avstand. En frisør har farget håret hans og barten, sminket ham blekere og lagt på mascara. Da forfallet er fullført dør han på stranden, med hårfarge rennende ned ansiktet som Rudy Guiliani på den nå famøse pressekonferansen i Washington.
Death in Venice fikk blandede kritikker, mye pga den nevnte problemstillingen at filmen viste hva romanen hintet om. Litteraturkritikere lagde seg en forestilling om at boken egentlig ikke handlet om homoseksualitet, men om noe annet. Det blir noe søkt, da både Mann og Visconti var homofile, selv om sistnevnte var mer åpen om det. Thomas Mann levde i heterofilt ekteskap med barn. De var også begge fra overklassen.
Visconti kom fra aristokratiet. Han startet med italiensk neorealisme, men i motsetning til de andre regissørene bygget han filmene på romaner. Han var aktiv på venstresiden i politikken, men følte seg aldri hjemme i denne filmretningen. Så han skiftet stil, og begynte å lage film om overklassen, som The Leopard og Senso. Onde tunger mente det var dette han egentlig var, så greit å bli kvitt ham. Men han holdt på sitt nærmest kommunistiske politiske syn. Visconti forsto at vanlige folk gjerne ville se film om andre enn seg selv og deres egen hverdag. De ville se noe nytt, mennesker som levde annerledes, som overklassen.
Sist du mest sannsynlig så Bjørn Andresen, var det som den gamle mannen som tar ættestupet i Midsommar…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lolita og Baby Doll.
Øyeblikket: Tadzio som flørter med Aschenbach. Lenge har vi forstått at det er han som er i kontroll, at Aschenbach er maktesløs siden han ikke kan eller vil ta kontakt. Så det er barnet som har kontroll og tester ut sin tiltrekningskraft. Han har gitt Ascenbach blikk gjennom hele filmen, her bruker han hele kroppen når han svinger seg mellom søylene på vei mot stranden og for hver runde ser rett på Aschenbach. Han på sin side er helt trollbundet og ganske så patetisk. Barnet forstår neppe makten han sitter med, men ser at han får respons. Det er ikke sikkert han forstår hva spillet dreier seg om engang, såpass ung er Tadzio. Men han forstår en del.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Det er et deilig, dempet bilde. Spesielt dybden i bildet er tilfredsstillende. Her er blurays fremste fordel framfor DVD. Kontrasten er flott, skarpheten og detaljene likeså. Filmkornet kan sees i akkurat passe mengde. Formatet er 2.35:1. Lyden er godt gjengitt.
Ekstramateriale
Luchino Visconti: Life as in a Novel, a 2008 documentary about the director, featuring Visconti; actors Burt Lancaster, Silvana Mangano, and Marcello Mastroianni; filmmakers Francesco Rosi and Franco Zeffirelli; and others: Lancasters beste opplevelser i sin filmkarriere var med Visconti. Jean Renoir var en mentor for Visconti. De forandret navnet på hotell des Bains sin storstue til Visconti Hall etter filmen. 55 minutter.
Alla ricerca di Tadzio, a 1970 short film by Visconti about his efforts to cast the role of Tadzio: 30 minutters dokumentar om jakten på Tadzio. Vi ser audition i flere land. I Stockholm dukker Bjørn Andresen opp. Han får rollen selv om han er litt for høy.
New program featuring literature and cinema scholar Stefano Albertini: Visconti gjorde stort sett litterære adapsjoner. Ønsket ofte overdådige scener. 24 minutter.
Interview from 2006 with costume designer Piero Tosi: Kostymedesigneren hadde ingen kommunikasjon med Visconti. Han var 23 år gammel, altfor uerfaren. Måtte kommunisere gjennom Francesco Rosi. Filmen ble unnagjort fort, med lite forberedelse. 20 minutter.
Excerpt from a 1990 program about the music in Visconti’s films, featuring Bogarde and actor Marisa Berenson: Bogarde mente de laget en opera, ikke en film. Han var dypt inne i rollen. Når han var klar ga han Visconti et tegn, så filmet de. Viscontis instruksjoner kunne være av typen: «Du er for Mozart». 8 minutter.
Interview with Visconti from 1971: 3 minutters intervju med Visconti om hva filmen egentlig handler om. En produsent ville bytte ut Tadzio med Tadzia. Hadde tydeligvis ikke forstått hva filmen handlet om…
Visconti’s Venice, a short 1970 behind-the-scenes documentary featuring Visconti and Bogarde: Visconti inspiserer alle detaljer på settet før det filmes. Etter det improviserer han. Han er besatt av detaljer. 9 minutter.
Trailer: Lang og god trailer, men griper ikke filmens følelse eller langsomhet. 3 minutter og 50 sekunder.
An essay by critic Dennis Lim: Godt essay om det grunnleggende motivet i filmen, og hvordan Visconti og Bogarde arbeidet fram karakteren.
USA – 1945 – John M. Stahl (farger) –110 minutter – Melodrama, film noir?
Skal dømmes av Gud
Nivå 1 (uten spoilers)
Richard (Cornel Wilde) møter den vakre Ellen (Gene Tierney) på toget, lesende i hans bok, og blir øyeblikkelig betatt. Det blir hun også, for han minner henne om sin far som hun var tett knyttet til. Han introduseres for familien hennes og finner tonen med alle. Ting utvikler seg fort, og de avtaler giftemål ganske så snart. Kanskje for snart?
Nivå 2 (med spoilers)
For Ellen skal vise seg å være en ganske eiesyk kvinne. Det kommer små drypp fra familien hennes at hun elsker for høyt. Blant annet gjaldt det faren hennes. Richard er en stødig, vanlig kar, som har forventninger om et vanlig ekteskap hvor Ellen går inn i rollen som en vanlig kone. Men det er hun ikke. Hun har det mange på 40-50-tallet ville ha kategorisert som maskuline karaktertrekk. Hun har et sterkt konkurranseinstinkt, hun rir og jakter. Som moren sier: «Ellen vinner alltid».
Dette konkurranseinstinktet får Ellen til å se alle andre som konkurrenter. Om Richard får en for god tone med noen i hennes egen familie, nøler hun ikke med å klassifisere dem som fiender. Søsteren Ruth blir rimelig fort puttet i den båsen. Kanskje med rette skal det vise seg. Verre er det at hun rydder unna alle konkurrenter uten nåde. Danny, Richards lillebror som har et handicap, blir for Ellen et symbol på det som hindrer hun og Richard i å bli ett. Richard har et enkelt syn på familieliv. Han tar for gitt at Danny skal bo med dem, og at Ellen skal ta seg av ham. Hun lar Danny drukne i en innsjø, løfter ikke en finger for å redde gutten som roper om hjelp. Selv om hun meget enkelt kunne ha reddet ham. Det hele blir sett på som en ulykke, kun Ellen vet sannheten.
Richard føler et tomrom etter å ha mistet broren sin. Ruth foreslår for Ellen at de trenger et eget barn. Det slår an hos Ellen, som ser for seg at det skal binde dem mer sammen. Men ikke lenge etter at hun er gravid, begynner hun å hate barnet som har tatt bolig i kroppen hennes. Den ødelegger figuren hennes og får henne til å føle seg stygg. En rigget scene med teppekant og sko innunder, samt et kast nedover trappen, forårsaker en spontanabort. Nok et hinder ryddet av veien. Kun Ruth vet at Ellen snakket om hvordan hun hatet barnet bare minutter i forveien.
Sjalusien mot Ruths forhold til Richard blomstrer i takt med at de to stadig vekk gjør ting sammen. Hun hjelper ham med boken, de går turer og prater. Da boken kommer ut, er det Ruth som får dedikasjonen i forordet. Richard har mistet interessen for Ellen for lenge siden, og kjærligheten hennes kveler ham. Han har også en uggen følelse at det er noe han ikke vet om de to dødsfallene. Uten at han helt har forstått hvorfor, er hans gode venn og hjelpemann Thorne også ute av bildet. Ellen vil kun at de skal være to, og det blir uholdbart for henne når de flytter inn sammen med Ellens mor og søster.
Ruth forteller Ellen i en opprivende krangel, at Ellens kjærlighet ødelegger alle. Det tok livet av faren, ødela moren og gjorde Richard til en skygge av seg selv. Det er et illevarslende faktum at Ellen bestemte seg for Richard straks hun så ham, siden han minnet henne om faren. Hun var forlovet på den tiden, og hun sendte straks et brev til forloveden hvor hun brøt forlovelsen. Han kommer sporenstreks til huset for å snakke ut med Ellen, men hun står på sitt. Richard ser ikke ut til å vite om Russell og at hun var forlovet. Han blir sjokkert da Ellen forteller Russell at hun og Richard er forlovet. Da Richard konfronterer henne, frir hun til ham så da blir det jo sant. Russell blir etter hvert delstatsadvokat.
Etter hvert rakner alt for Ellen. Richard tvinger sannheten om dødsfallene ut av henne, og hun innrømmer alt uten anger. Det var gjort av kjærlighet til ham. Richard bryter forholdet og reiser. Men på flyplassen blir han kalt til skranken. Ellen ligger alvorlig syk, og han må komme tilbake. Han reiser tilbake og finner henne på dødsleiet. De veksler noen ord før hun dør.
Men dette er ikke slutten på Ellens renkespill. Hun har ett ess igjen i ermet. Hennes plan skal sørge for at hun vinner til slutt, hennes siste trekk kommer fra graven. Hun begår selvmord med arsenikk, og hennes listige plan skal sørge for at Ruth blir dømt for det og aldri kan få Richard. Hun blander sukker og arsenikk i en av Ruth små badeflasker, og bruker det i drikken sin på en utflukt. Alle vet at det kun er hun som bruker sukker. Og før hun dør sender hun et brev til delstatsadvokaten hvor hun påstår at Ruth planlegger å drepe henne for å få Richard som sin.
Planen hennes ser ut til å lykkes lenge, helt til Richard inntar vitneboksen og forteller om Ellens drap på hans bror og sønn. Ruth blir frikjent, men Richard må sone 2 år for ikke å ha fortalt dette før. Da han løslates, står Ruth og venter på ham.
Ellen elsker intenst og står imot tradisjonelle roller. Moren og søsteren er redd henne og ukomfortable rundt henne. Samtidig er de passivt aggressive mot henne, og dette er miljøet Ellen har vokst opp i. Leave Her to Heaven er en film om psykisk sykdom. Ellen lider av dyp sjalusi, en eiesyke ute av kontroll. Hun er også paranoid, med psykopatiske trekk. Hun har ingen grenser for hva hun vil gjøre, og hun klarer heller ikke å se at det er feil. Hun innrømmer at hun ville ha gjort det igjen. Det er også i overkant sykt å drepe seg selv for å få hevnen sin. Synes nå jeg da.
Mange mener at Leave Her to Heaven er en film noir, mens andre avviser dette av tekniske, målbare parametre. Det til side, filmen har flere trekk fra film noir, men inneholder mest faktorer fra melodramaet. Utseendet på filmen kan minne om en Douglas Sirk film, men der hvor Sirk ofte går «over the top», med spektakulære tablåer, skuespill og gnistrende farger, er Stahl mer dempet og rett fram. Hans karakterer bærer på et mørke, ting vi må analysere oss fram til.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jules and Jim, Mulholland Drive, Mildred Pierce og The Postman Always Rings Twice.
Øyeblikket: Selvfølgelig scenen fra innsjøen, da Ellen lar Danny drukne. Han ønsker å svømme til bredden, og Ellen som sitter i båten oppmuntrer ham. Hun presser ham mens hun ror sakte etter ham. Selv når han begynner å bli kald, presser hun ham. Han orker ikke mer, får kramper og skriker etter hjelp av henne. Hun sitter urørlig og taus i robåten, med solbriller som skjuler de blågrønne øynene. Så forsvinner han under vannflaten. Idet Ellen ser Richard komme ned til bredden, gjør hun anskrik og kaster seg ut i vannet. Hun vet at Danny allerede er død.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration by Twentieth Century Fox, the Academy Film Archive, and The Film Foundation, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray. Bildeformatet er 1.37:1. Fargene er Technicolor, men er egentlig ganske dempet. Flotte farger som godt kan poppe ut på lerretet selv om fargetonen er dempet. Fint bilde i god stand. Lyden er klar, og dialogen tydelig.
Ekstramateriale
New interview with critic Imogen Sara Smith: Hovedbidraget blant ekstramaterialet med sine 27 minutter. John M. Stahl ble født i Aserbajdsjan, ikke i New York som han alltid hevdet. Han laget gode filmer om sterke og uavhengige kvinner på 30-tallet, frie filmer før Haysreglene tredde i kraft. Med Leave Her to Heaven lagde han sin mest ekstreme film, og den som mest ligner en film noir. Filmen var Fox sin mest inntjenende i 40-årene. Fargene hjalp godt til. Sensuren hadde mest problemer med abortscenen, ikke Dannys dødsfall, noe som overraker meg.
Trailer: Dempet, saklig fortellerstemme. Gammeldags. Ikke nok informasjon om handlingen. 2 minutter og 13 sekunder.
An essay by novelist Megan Abbott: I første halvdel av filmen vinner Ellen alt. I siste halvdel glipper alt. Abbott leverer et godt og innsiktsfullt essay.
Draag er noen blå, enorme skapninger som lever sammen med mennesker, som de kaller Om. Menneskene sees på som irriterende vesener som Draag enten dreper eller holder som kjælevesener. Vi følger et lite Ombarn som heter Terr og har blitt kjælevesenet til Tiwa, en passe snill Draag.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen burde mer korrekt oversatt hatt Den Ville Planeten som tittel, i stedet for Den Fantastiske Planeten. Draag er høyt intelligente vesener, som utvikler seg videre gjennom meditasjon. Dessverre er ikke intelligensen og det rike åndslivet en forsikring for god og empatisk behandling av Om. Om er også intelligente og sensitive, men ikke på samme nivå som Draag. Vi kan se dette som omtrent det samme forholdet som mellom mennesker og dyr i vår verden. Noen Draag dreper Om for gøy, andre liker å ha dem som kjælevesener. Uansett har de liten forståelse av Om som vesener med verdi i seg selv. Et Draagbarn er uvørent og dreper en Om. Det er trist for Draag siden de har mistet kjælevesenet sitt, ikke fordi noen mistet livet sitt. Om sin verdi bestemmes av hvilken verdi det hadde for Draagen, slik et marsvin kun har verdi som kjæledyr for et menneskebarn.
Tiwa er en Draag som behandler Om med en viss medlidenhet. Det stikker ikke så dypt, men hun har evnen til å føle en viss grad av empati. Som vanlige barn, mister hun interessen for kjæledyret sitt når hun blir ungdom. Terr blir gående mye alene, og stikker av til slutt. Ute i det fri møter han en stamme med ville Om som har en mer negativ holdning til Draag, ikke uten grunn. Selv om de har opplevd mishandling og artsfascisme på kroppen, hindrer det ikke dem i å gjøre det samme mot dyr under deres kontroll. For eksempel arrangerer de kamper mellom dyr i deres makt. Dette leser jeg som en kommentar om hva mennesker har i seg uansett om vi kaller dem Om eller mennesker.
Det er ganske tydelig for meg at budskapet i filmen dreier seg om problemet ved at vi mennesker ser på oss selv som mer verdt enn alle andre skapninger. Mange mener at dette antroposentriske natursynet også er roten til rasisme, misogyni, homofobi og lignende. Det å sette en art over andre arter i en verdistige kan ikke føre noe godt med seg. Har man først laget denne forvridde verdensanskuelsen, åpner det for en grenseløs ondskap. Se bare på menneskets behandling av dyrene på jorda.
Fantastic Planet tilbyr oss en oppskrift for å skape en bedre verden for både mennesker og dyr, eller slik som i filmen, for Draag og Om. Vi trenger ikke ødelegge planeten eller hverandre. Men Draag anerkjenner ikke Om sin verdi før de representerer en fare for Draag. Da presser det seg fram en erkjennelse av at holdningen som Draag utviser overfor Om ikke er bærekrafttig. Synet på Om må endres. Regelmessige «beskatninger», eller massakrer, av Ombestanden er ikke måten man lever side om side. Dette er enkelt å sette i sammenheng med vår utryddelse av dyrearter, som er en katastrofe for verdens økologi og for egenverdien av dyrene. Draag tvinges til å forstå at Om har verdi i seg selv som vesener, noe som krever ny erkjennelse, slik vi fremdeles henger igjen i en forestilling av at dyr er ting. I filmen diskuterer Draag hva som defineres som intelligens, som de som de mest intelligente verdsetter høyest. Om på sin side mener det er viktigere med nyttig kunnskap.
Fantastic Planet er basert på romanen Oms en serié av Stefan Wul. Oms ligner på det franske ordet for menneske (Hommes) og uttales likt. Det er greit å ta med seg. Animasjonsstilen til Topor kan minne om Terry Gilliam i Monty Python-filmene. En litt hakkete stil, som er ganske særegen. Men jeg blir ikke like nervøs av Topors stil som jeg blir av Gilliams, noe som skyldes at det absurde er tonet ned. Fantastic Planet er en film som scorer høyt på innhold og tema den tar opp, men animasjonsstilen vil nok dele sitt publikum. Filmen vant pris i Cannes, selv er jeg ikke veldig begeistret for det estetiske aspektet ved filmen. Men den nevnes blant de store science fiction-filmene, som har en utrolig gjennomtenkt verden som bakteppe: Metropolis, 2001: A Space Odyssey, Blade Runner, Dune, Akira og The Fifth Element.
For de av oss som har lest The Tenant, romanen som Polanski bygget sin fortreffelige film på, var det overraskende å lære at Topor skrev boken. Han har også spilt i Herzogs Nosferatu og Makavejevs Sweet Movie. Han ser såpass sprø ut, så kan passer fint inn i de filmene.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Watership Down, Fantastic Mr. Fox, Les Escargots og House (1977).
Øyeblikket: Når vi ser de ville Oms arrangere kamper mellom dyr som underholdning. Selv skapninger som opplever urett sender det videre nedover i maktpyramiden, noe som er et trekk ved oss mennesker dessverre. Etniske grupper diskrimineres, de igjen diskriminerer homofile, som igjen går kledd i pels osv. Det å kjenne på urett hindrer oss ikke i å gjenta uretten.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.66:1. Bildet er rent og pent, med en gjennomgående blå tone. Jeg synes ikke denne animasjonsstilen er så avhengig av et fantastisk bilde, det er en effektiv, men uspektakulær stil. Lyden er grei, uten de helt store opplevelsene. Men musikken er flott og meget godt gjengitt.
Ekstramateriale
Alternate English-language soundtrack: For dem som hater teksting.
Les temps morts (1965) and Les escargots (1966), two early short films by director René Laloux and illustrator Roland Topor: Les Temps Morts er en oppramsing av menneskets ondskap og drapslyst. Den retter seg mot våre medskapninger som dyrene og våre medmennekser. Både animasjon og dokumentarbilder, som gjør det sterkt å se på. Knappe 10 minutter. Les Escargots er prisvinnende og en film Laloux er spesielt stolt av. Den gjorde ikke noe stort inntrykk på meg. I overkant av 11 minutter lang.
Laloux sauvage, a 2009 documentary on Laloux: Denne 26 minutter lange dokumentaren om Laloux er morsom og interessant. Han er litt av en karakter, og som jeg fant ut senere, helt forskjellig fra sin illustratør Topor. Han ser på seg selv som en kommunistisk filmskaper.
Episode of the French television program Italiques from 1974 about Topor’s work: Intervjueren sitter på senga og intervjuer en Topor som ikke har stått opp. Han forteller at han ikke har noen venner, da han liker folk bedre før han blir kjent med dem. Dokumentaren tar også for seg faren hans, og sammenligner deres forskjellige stil. Faren er både maler og skulptør. Topor bekrefter sin vanskelige person. Er han intellektuell posør? Han er litt vrien i svarene, liker å svare motsatt eller uventet. 54 minutter.
Interview with Topor from 1973: Topor er en individualist, veldig opptatt av penger og berømmelse. En raring som fremstår som ekstremt kommersiell, men det kan også være en iscenesettelse av seg selv. Han ler småhysterisk hele tiden. Litt over tre minutter langt segment.
Trailer: Ganske kort, 2 minutter og 17 sekunder. En bra trailer som gjør deg virkelig nysgjerrig på filmen. Den sveiper innom såpass mye at man forstår at det vil bli store temaer å tygge på.
An essay by critic Michael Brooke: Et godt essay som tar for seg filmens posisjon, hvordan den kan tolkes og litt om tilblivelsen. Vi lærer at Topor sammen med Alejandro Jodorowsky og Fernando Arrabal grunnla Panic, som skulle bringe surrealismen tilbake til sjokkerende effekt og høydepunkt som på 1920-tallet. Brooke går også detaljert inn i Tsjekkoslovakias rolle i å få filmen laget på et av Europas mest prominente studioer.
The Times of Harvey Milk (Criterion nr.557) (Blu-ray)
USA – 1984 – Robert Epstein (farger) –88 minutter – Dokumentar, homofiles rettigheter
Heftige tider
Nivå 1 (uten spoilers)
Denne dokumentaren fra 1984 om homorettighetsaktivisten Harvey Milk starter med nyheten om at han og borgermester George Moscone har blitt drept av bystyremedlem Dan White i 1978. Dermed handler ikke dokumentaren om hva som skal skje, men heller om hvorfor det skjedde eller hvem Harvey Milk var. Straks etter nyheten om hans død, får vi høre Milks egen innspilling av hva han vil skal skje om han blir myrdet. Dette var noe han visste kunne bli resultatet av hans årelange kamp for homofiles rettigheter. Og faren for det ble ikke mindre da han ble valgt inn i San Franciscos bystyre.
Nivå 2 (med spoilers)
Dan White er en konservativ tidligere brannmann, som sa opp jobben da han ble valgt inn i bystyret. Han gikk også en god del ned i lønn, så han var idealistisk på sin måte han også. Han var bekymret for at homofile skulle få for stor innflytelse i San Francisco, men han framstår ikke som homofob. Blant annet stemte han mot bill 6, et lovforslag fremsatt av Briggs som skulle hindre homofile å jobbe som lærere i skolen.
Jimmy Carter var president på denne tiden, men han var ikke en støtte for de homofiles kamp. Han nektet blant annet å bli tatt bilde av mens han håndhilste på Harvey Milk. Han var redd det kunne skade hans egen posisjon. Han var ikke i forkant med å stemme ned Briggs sitt lovforslag heller. I en ganske så avslørende scene i filmen, avslutter han talen sin uten å ha nevnt lovforslaget. Det er først da en rådgiver forteller ham at Ronald Reagan har oppfordret til å stemme mot forslaget, og at det nå er trygt at Carter oppfordrer til å stemme mot. I en slengkommentar på vei ned fra scenen…
Litt etter at Milk får sin store seier ved at Briggslovforslaget blir stemt ned, trekker White seg fra bystyret. Han skylder på stort press i familielivet og i politikken. Arbeidet med å finne en erstatter startes. Etter noen dager ønsker White å få vervet tilbake. Mange mennesker har tatt kontakt og uttrykt stor sorg over at han har trukket seg, og han føler han skylder dem å stå på videre. Milk håper å få inn en erstatter som er mer positiv til den homofile kampen, og forsøker å blokkere for Whites gjeninntreden. Han får med seg borgermester Moscone. White får nyss i at han ikke kommer til å få tilbake stillingen. Han tar med seg en pistol, fyller lommene med ekstra ammunisjon og klatrer inn et vindu i rådhuset for å unngå metalldetektorene. Først oppsøker han Moscone på sitt kontor og henretter ham, før han går gjennom hele rådhuset til Milks kontor og skyter ham også.
Slik går vi over i tredje akt i filmen, når filmen egentlig føles ferdig og historien fortalt. Men det er nå det mest interessante kommer. Vi får høre Dan White innrømme sine handlinger i opptak fra avhøret. Han snakker om at han har slitt privat og at han ble sint da han forsto at han ikke ville bli gjeninnsatt. Han følte at det var uredelig av Moscone å ikke fortelle ham det ansikt til ansikt, og at det var usselt av Milk å motarbeide gjeninnsettelsen av politiske motiver. Dette i seg selv virker å være syltynt forsvar av et dobbeltdrap.
Men så entrer forsvarsadvokatene scenen. De bruker mye tid på juryutvelgelsen. Minoriteter og homofile blir fort ryddet unna. Liberale likeså, helt til de sitter igjen med konservative, eldre og hvite mennesker. De er troende til å være harde mot kriminalitet. Vanligvis er det påtalemyndighetens drømmejury, men ikke i dette tilfellet. Juryen blir godkjent av påtalemyndigheten, det skulle vise seg å være en tabbe. For allerede under Whites forhørsopptak gråter medlemmer av juryen av medfølelse med White. Da forsvaret forteller om hvordan White har vært deprimert og spist mye junk food, kjøper de den forklaringen på hvordan det medvirket til drapene. Og da forsvaret fikk gehør for at det å bevæpne seg, fylle lommene med ekstra ammunisjon og unngå metalldetektoren allikevel ikke var en overlagt handling, men en handling i affekt, var saken klar. I stedet for dødsstraff ble White dømt til 5 år i fengsel. Hadde han bare drept Moscone, hadde straffen blitt større enn ved å drepe Milk også hevder mange. Stygt å tenke på, men jeg er tilbøyelig til å være enig…
Et argument som synes å underbygge forsvarets argument om at det var depresjon som førte til dobbeltdrapet er det faktum at Dan White begikk selvmord under 2 år etter at han ble løslatt.
The Times of Harvey Milk sees på som en lærebok i hvordan man skal bygge opp en dokumentar. Den vant også Oscar for beste dokumentar. Filmen bruker halvannet minutt på Harveys første 42 år av livet, og bruker 15 minutter på hans siste minutt. Resten forteller om hans arbeid for å fremme homofiles rettigheter. Dan White fremstilles kun gjennom sine egne ord og handlinger, de har ikke en fortellerstemme som analyserer mannen eller motivet hans. Alle som mener noe sier det på film. The Times of Harvey Milk virker enkel, men er sofistikert.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mala Noche, Weekend, Harlan County USA og Milk.
Øyeblikket: Dette er en hysterisk morsom scene. Briggs sitter i en debatt med homofile og forsvarer sitt lovforslag. Statistikk forteller oss at 95% av overgrep mot barn utføres av heterofile, og 5% av homofile. Noe som er sånn ca fordelingen av heterofile/homofile i samfunnet, om ikke de homofile nærmer seg 10% av befolkningen. Det skulle da bety at heterofile er litt overrepresentert i overgrepsstatistikken. Briggs løsning er da å forby homofile lærere i skolen, slik «at man da i det minste får bort 5% av overgrepene». Det er nesten for utrolig til å være alvorlig ment. Hans forslag vil med stor sannsynlighet føre til flere overgrep. Snakk om å la homohatet sitt skygge over all fornuft.
Lyd og bilde
Director-approved digital transfer, from the UCLA Film and Television Archive restoration, with DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.33:1. Filmen består av flere forskjellige stiler, med gamle arkivklipp ved siden av materiale fra 1984 og eldre. Kvaliteten er grei. Lyden er restaurert og aldri et problem. Noen ganger skulle filmskaperne ha ønsket at de hadde lagt på undertekster, slik at publikum hadde fått med seg rådgiverens ord til Jimmy Carter som nevnt i andre avsnitt på Nivå 2.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director Robert Epstein, coeditor Deborah Hoffmann, and photographer Daniel Nicoletta: Litt kjedelig og dødt spor. Mye detaljer fra innspilling som ikke løfter kunnskapen eller filmopplevelsen vår.
Interview clips not used in the film: 80 minutter med intervjuer av 6 personer som ikke ble med i filmen. Det kan forsvares. De 6 er Scott Smith (kjæresten til Milk), Bob Ross (journalist), Amber Hollibaugh (prostituert), Cleve Jones (praktikant hos Milk), Lillian Sing (dommer) og Han Wilson (homoaktivist).
New interview with documentary filmmaker Jon Else: Her forklares hvordan dokumentaren er bygget opp, og hvor effektivt det er. 20 minutter.
New program about The Times of Harvey Milk and Gus Van Sant’s Milk, featuring Epstein, Van Sant, actor James Franco, and Milk friends Cleve Jones, Anne Kronenberg, and Nicoletta: Fin dokumentar om hvorfor Van Zant sin film ble støttet av dokumentarfilmskaperne. Den gjorde noe ekstra og fikk låne materiale fra The Times of Harvey Milk. Spillefilmen legger mer vekt på hjemmelivet til Milk, som er helt ignorert av dokumentaren. 23 minutter.
Rare collection of audio and video recordings of Milk: Det første lydopptaket dreier seg om Milk sine intervjuer med deltakere i en demonstrasjon. Så følger flere lyd og videoklipp, alt i alt 1 time og 17 minutter.
Excerpts from Epstein’s research tapes, featuring Milk partner Scott Smith: 3 minutter med korte utsagn.
Footage from the film’s Castro Theatre premiere and the 1984 Academy Awards: En veldig fin tale fra premieren på Castro Theatre. 7 minutter 36 sekunder. Kathleen Turner var vert da filmen fikk sin Oscar, i konkurranse med Criterionfilmen Streetwise. 3 minutter.
Panel discussion on Supervisor Dan White’s trial: Kjempeinteressant diskusjon om rettsaken, strategi og etterspill med begge forsvarsadvokatene til Dan White til stede. 30 minutter. I tillegg nyhetsklipp om saken på 4 minutter.
Excerpts from the twenty-fifth anniversary commemoration of Milk’s and Mayor George Moscone’s assassinations: Her holder datteren til borgermester Moscone en fin tale, før homoaktivist og lærer Tom Ammiano holder en kjempetale som både er informativ, følelsesladet og morsom. 7 minutter. Milks etterfølger Harry Britt holder en fin tale om hva Milk har betydd for ham. 10 minutter.
Original theatrical trailer: Kjedelig, men helt grei trailer. 3 minutter, 14 sekunder.
A booklet featuring a new essay by film critic B. Ruby Rich, a tribute by Milk’s nephew Stuart Milk, and a piece on the film’s restoration by UCLA’s Ross Lipman: Fint hefte, hvor essayet til Rich er vel verdt å lese. Milk nevø Stuart forteller om sin vei ut av skapet. Han kom ut samme dag som Harvey ble drept. Da fikk Harvey oppfylt ønsket om at kulen som drepte ham skulle knuse alle skapdører i landet. Hvert fall en av dem.
USA – 1979 – Arthur Hiller (farger) –103 minutter – Komedie
Gal eller ikke?
Nivå 1 (uten spoilers)
Familiene Ricardo og Kornpett skal smelte sammen gjennom ekteskap mellom Tommy og Barbara. Men filmen skal handle om fedrene i familiene, Sheldon (Alan Arkin) og Vince (Peter Falk). De skal møtes for første gang hjemme hos brudens far, Sheldon. Men Vince er forsinket, og blir midtpunktet ved middagsbordet med sine ville og lite troverdige historier. Han hevder å være CIA-agent, og trenger hjelp av Sheldon.
Nivå 2 (med spoilers)
Vi ser Vince stadig snakke med noen på telefon, men vi lurer fremdeles på om mannen lider av vrangforestillinger. Historien ved middagsbordet handler om oppholdet hans i Sør-Amerika hvor han så tse-tse fluer så store at de plukket opp barn fra bakken og fløy av gårde med dem. I nebbet(!) Men vanskelig å gjøre noe i jungelen siden det er et voldsomt byråkrati (red tape) der.
Sheldon mener brudgommens far er gal, og at de ikke kan gifte seg inn i denne familien. Men Barbara får ham til å love å gi Vince en sjanse. Neste dag dukker Vince opp på Sheldons tannlegepraksis og ber ham om en tjeneste. Og da forstår han at det er i det minste en kjerne av sannhet i noe av det han sier. Sheldon må dra til kontoret til Vice for å hente noe i safen hans. Han får muskelmenn etter seg som skyter, og filmen er for alvor i gang. Siden det er en komedie, er det liten vits i å gå gjennom hver morsom scene. Det er hva det er.
Men vi kan snakke litt om hva som gjør den morsom. Mye ligger i Sheldons uttrykksløse ansikt. Det har jo på en måte blitt et varemerke hos Alan Arkin, men her måtte han stå og slå seg på lårene og få skikkelig vondt for å unngå å le. Spesielt i scenen hvor diktatorens «venn» hånddukken kysset han på munnen. Gjennom Sheldons skepsis til Vince har vi en representant i filmen, for vi er også skeptiske til Vince. Er han agent eller gal?
Noe som absolutt ikke fungerer i komedier er skuespillere som spiller morsomt. Humoren skal komme av situasjonen, ikke at skuespillere omtrent sier «se på meg, nå skal jeg si/gjøre noe morsomt». The In-Laws overrasker stadig, både i dialog eller retninger historien tar. Eller i scener som ikke er noen av delene, slik som flyturen til Sør-Amerika hvor Bing Wong (James Hong) går gjennom prosedyren ved nødsituasjon for Sheldon. På kinesisk, så hverken han eller vi skjønner et ord. Men Wong er strålende fornøyd da han avslutter brått.
The In-Laws er laget av regissøren bak megasuksessen Love Story, men det er The In-Laws han får mest tilbakemeldinger om. Mange familier har som tradisjon å se denne filmen en gang i året, og har hatt det som tradisjon i mange, mange år. Ord som «Serpentine» ropes etter ham på gaten.
På settet ble Arkin overrasket av at Peter Falk ofte satt og furtet for seg selv, mumlende. Etter noen dager med dette, konfronterte han Falk. Det viste seg at han var misfornøyd med at alt var så godt organisert at han ikke hadde noe å være misfornøyd med…
The In-Laws handler dypest sett om at et selvbilde oppløses. Sheldon utvikler seg fra en streit og konform mann til en internasjonal tyv. På slutten bryr han seg ikke om noe lenger. Det er hva Arkin satte mest pris på ved filmen og Andrew Bergmans manus. James Hong har spilt i en lang rekke store filmer, selv mener han denne er på høyde med Chinatown og Blade Runner.
The In-Laws er en morsom og veldig underholdende komedie som ikke har et øyeblikks dødtid. Den har strålende skuespillerprestasjoner, med Peter Falk i en herlig annerledes rolle for oss som elsker han i Cassavetes sine filmer. Og som sagt, den er morsom. Det er etter min mening ikke så veldig mange filmer som er genuint morsomme, bare en håndfull. Vi har Withnail and I, Smala Susie, Djeveløya, The Big Lebowski, Life of Brian, Norske Byggeklosser. Og denne.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Gretne Gamle Gubber, It’s a Mad, Mad, Mad, Mad World og Planes, Trains and Automobiles.
Øyeblikket: Det må vel bli «Serpentine»-scenen. Da de lander med flyet et sted i Sør-Amerika og skal bli tatt imot av en europeer på flyplassen, blir de beskutt. Vince har lært i CIA at man må løpe sikksakk når man er under ild. Litt slik serpentinere ser ut. Det er ikke lært i en håndvending, men Sheldon gjør sitt beste. Spesielt morsomt er det når han tar et par ekstra runder når han egentlig er framme ved bilen og i sikkerhet.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1. Det er et bilde som generelt ikke har den store skarpheten eller detaljrikdommen, men kontrasten er stor til solrike scener utendørs. Der popper fargene fram med stor kraft og intensitet. Alt i alt et bilde over hele spekteret. Lyden er livlig og gjør jobben. Dialogen er klar.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2003 featuring director Arthur Hiller, actors Alan Arkin and Peter Falk, and writer Andrew Bergman: Et først og fremst morsomt kommentarspor, med mange morsomme episoder som hentes fram fra minnet. God stemning.
New interview with Arkin: Dette var filmen der Arkin for første gang var seg selv. Han hadde aldri trodd han kunne være det i en film. Han var produsent på filmen. Noen av forbildene hans blir nevnt i intervjuet. Michel Simon, Charlie Chaplin og Spencer Tracy. Av filmer han er mest fornøyd med av sine, nevner han denne, The Russians Are Coming og Little Miss Sunshine. Jeg hadde glemt at han regisserte Little Murders, en fantastisk New Hollywood film som herved anbefales. 24 minutter.
In Support of “The In-Laws,” a new interview program featuring actors Ed Begley Jr., Nancy Dussault, James Hong, and David Paymer: Studioet satt på en skatt, men filmen ble aldri markedsført riktig. Det var noen veldig gode småroller i filmen, blant annet debuten til David Paymer som spiller taxisjåføren, og CIA-agenten. 34 minutter.
Trailer: En lang trailer på 2 minutter og 47 sekunder, som forteller oss omtrent alt som skjer i filmen. Men den viser oss at dette er en morsom film.
A booklet featuring an essay by comedy writer Stephen Winer and a 2011 recollection of the making of the film by Hiller: For å starte med det siste først, Hillers mimring om filmen. Det er mange morsomme historier her, men det blir en repetisjon av kommentarsporet i det store og hele. En fin oppsummering for de som ikke gidder å høre kommentarsporet. Essayet av Winer er ganske godt, han ser på denne filmen som en av de sjeldne komediene hvor absolutt alt fungerer.
USA – 1987 – John Sayles (farger) –133 minutter – Fagforeningskamp, periodefilm
Gruvewestern
Nivå 1 (uten spoilers)
USA på 1920-tallet. Filmen er basert på en sann historie om gruvearbeidere som organiserte seg i Matewan, West Virginia. Det endte med en krig hvor myndighetene sendte inn soldater for å slå ned streik og organiseringen. Filmen tar for seg prosessen med å organisere seg, og stopper før den fullskala krigen bryter ut. Chris Cooper filmdebuterer her med en hovedrolle, noe som er veldig uvanlig.
Nivå 2 (med spoilers)
Matewan passer som hånd i hanske med en annen film i The Criterion Collection, dokumentaren Harlan County USA som tar for seg en gruvearbeiderstreik gjennom 13 måneder i Kentucky. To ekstremt gode filmer om temaet som siver inn i hverandre og gjør hverandre bedre gjennom perspektivene sine, selv om de begge har sympatien sin tydelig plassert hos gruvearbeiderne.
Matewans konflikt involverer også en feide mellom to klaner, Hatfield og McCoy. Sid Hatfield var sheriff i byen og en av få funksjonærer som ikke løp makta sitt ærend. I filmen er vi lenge usikre på hvilken side han står på, og det samme er Joe Kenehan (Chris Cooper), fagforeningsstifteren som har blitt sendt ut fra Union Headquarters for å hjelpe gruvearbeiderne. Det er først når gruveselskapets væpnede lakeier kaster folk ut fra husene sine at han viser hvilken side han står på. Sid underskriver i praksis sin egen dødsdom da han ydmyker agentene fra Baldwin-Felts, det private detektivbyrået som er leid inn av gruveselskapet.
Matewan har en herlig, realistisk tekstur i bildet. Vi føler virkelig at vi er tilbake på 1920-tallet, selv om jeg selvfølgelig ikke har levd i den tiden. For å få det slitte utseendet på filmen dempes farger, og vi sitter igjen med et inntrykk av filmen i fargene brunt, grått og svart. Mange nattscener og naturlig lys fra hodelykter og oljelamper bidrar til stemningen. Noen ganger oppleves nattscenene som forvirrende i all sitt mørke, men det har også sin funksjon. I bakholdet som agentene har satt opp ved hjelp av filmens infiltratør Mr. Lively, er alt kaos, med skudd som kommer fra alle kanter. Ingen ser noe, og vil være midlertidig blindet av munningsflammer i mørket. Det viser oss hvor troverdig det er at en mye større andel enn det du skulle tro faktisk er dødsfall som følge av skudd fra dine egne. 24% har blitt nevnt i Irakkrigen, i dag er det mye lavere, kanskje nede i 2%. Men det avhenger av krigen, tidsepoke, antall falne, system for å rapportere dette og ikke minst om troverdige data blir sluppet fra militæret. Det er jo ikke noe man er særlig stolt over. Så jeg altså har ikke gått særlig dypt inn i dette, kun tatt noen overfladiske googlesøk og lest overfladisk i artiklene.
Gruveselskapenes mottrekk ved streik er alltid å frakte inn streikebrytere, som regel en gruppe arbeidere fra et annet sted som er enda dårligere stilt enn de streikende. De vil også arbeide for lavere lønn. I Matewan hentes det inn svarte og italienske arbeidere som settes av toget før det ankommer byen, men allikevel blir de banket opp av streikende gruvearbeidere. Kenehans oppgave er å få alle disse til å forstå at splittelse mellom dem gagner gruveselskapet. Arbeiderne må forstå at dette handler om de som arbeider mot de som ikke arbeider, altså gruvearbeiderne mot eierne. I virkeligheten pleide gruveselskapene å ansette forskjellige etniske grupper og holde dem adskilt. Da ville de aldri bli kjent og forstå at de hadde samme interesser. De sørget også for at de kom inn i gruvene gjennom forskjellige innganger. Uten samhold mellom arbeiderne var det ingen sjanse for organisering av dem alle. Joe Kenehan vet dette, og poengterer at de alle er arbeidere og at ingen er bedre enn andre. Det får han sakte, men sikkert gehør for, og når streikebryterne kaster ned redskapene i solidaritet med de streikende har han lykkes.
Lederen for de svarte streikebryterne er Few Clothes, spilt James Earl Jones (stemmen til Darth Vader). Han merker straks han kommer til Matewan at selskapet ikke liker spørsmål, og har sin egen strategi for å kontrollere arbeiderne. Utstyr som hakker og lamper som de trenger i arbeidet må de selv betale. Og alt de handler, skal handles i selskapets egen butikk. Om de handler at annet sted får de sparken. Ingenting hindre selskapet i å ta den prisen de ønsker. Allerede etter første måned, når selskapet trekker dem i lønn for utstyret deres, skylder de selskapet penger. Sann historie: en arbeider som klarte å spare opp litt penger, fikk ordre om å handle seg en dress i selskapets butikk ellers ville han få sparken.
Infiltratøren Mr. Lively er en Baldwin-Felts agent som har stor stjerne i gruvearbeidermiljøet. Hans oppgave er å forvirre arbeiderne og presse dem mot voldelige løsninger. En åpen væpna konflikt vil de garantert tape, han vet at myndighetenes soldater alltid vil ta deres side og slakte ned arbeidere om det kommer til kamp. Kenehan vet også det, og er innstendig på at all motstand må være ikke-voldelig.
Will Oldham spiller Danny, den 15 år gamle gruvearbeideren som også har et talent for å holde prekener. Hans spesialitet er å flette inn anekdoter fra Bibelen som er tilpasset gruvearbeidernes kamp og kampen for å organisere seg. Pastoren i menigheten er ansatt av gruveselskapet, i en kirke de har bygget, og prediker at fagforeningen er Djevelens verk. Dette var situasjonen på denne tiden, kirken støttet makta og var negative til sosialisme og arbeiderrettigheter.
Det er en av Dannys anekdoter som redder Kenehan fra å bli drept av Few Clothes, som har fått i oppgave å ta livet av Kenehan. Gruvearbeiderne som er i kirken, forstår hva Danny forteller dem mellom linjene og sender en mann for å avverge drapet. De to agentene i kirken har innrømt at de aldri har lest Bibelen, så de har ingen mulighet til å forstå hva Danny egentlig snakker om. Lively har klart å manipulere en kvinne i byen som har forelsket seg i Kenehan til å vitne falskt mot ham. Han har også forfalsket et brev til å se ut som at Kenehan er infiltratør. Denne sekvensen er inspirert av Potifars historie fra Mosebøkene, hvor Potifars kone legger seg etter Josef, for så å angi han til Potifar så han blir kastet i fengsel.
Etter alle provokasjonene eskalerer konflikten, satt skikkelig fyr på av det brutale knivdrapet på Hillard. Flere agenter er på vei, og sheriffen og borgermesteren venter på dem på togstasjonen. Det er duket for en skikkelig westernavslutning, i High Noon stil. Dette går under navnet the Matewan massacre, hvor Kenehan, borgermesteren, uskyldige forbipasserende og flere Baldwin-Feltsagenter dør. Gruvearbeiderne har bevæpnet seg og skyter fra skjulesteder mot den store gruppen agenter som ankommer. Noen få agenter overlever og flykter. Senere vinner de krigen, sammen med soldater. Men det dreier ikke denne historien seg om.
I den virkelige konflikten tilbake i 1920, ville selskapet rigge opp et Gatlingmaskingevær på togstasjonen for å beskytte streikebryterne som kom med tog, men den virkelige Sid Hatfield og borgermesteren nektet dem det. Agentprovokatørene var de mest voldelige og konfronterende i gruvearbeidermiljøet, for å eskalere konflikten. Agentene involvert i konflikten skydde ingen midler. De blandet parafin i melken til gruvearbeiderne i teltleirene, og vi vet jo hvem som drikker melk…
Matewan tok 7 år å få finansiert etter at manuset var ferdig. John Sayles er USAs nest største indieregissør etter John Cassavetes, og jobber litt etter samme trange rammer. Massakren har gjort et sterkt inntrykk på byen og uttrykket i byen, og filmen har også satt spor. Etter den har flere filmer fulgt i fotsporene i West Virginia. Selv om filmen ble spilt inn i Thurmond, er det jo byen Matewan som har blitt kjent. Thurmond ble valgt siden Matewan hadde modernisert seg for mye i tiden siden 1920, mens i Thurmond har tiden nærmest stått stille. Dette området er et hardt prøvet område. Kull er ferdig, miljømessig fy-fy og dermed stengte gruver. Opioidavhengighet har rammet hardt, og kombinert med fattigdom er det katastrofalt. Trump lovet at han elsket kull, men det har de ikke sett noe til, selv om han kanskje dro mange stemmer her på grunn av det.
Budsjettet var beskjedne 30 millioner kroner, og mesterfotografen Haskell Wexler ble hyret inn. For en radikal og politisk mann som han var filmen midt i blinken. Han kom med mye utstyr som løftet filmens produksjonsverdi, men også utgiftene. Samtidig var det ikke rom for å vente på et «Terence Malick-øyeblikk» på døgnet hvor lyset er perfekt. Om det regnet eller ikke, det måtte filmes hver dag. Haren som blir gitt fra den lokale kvinnen til den italienske familien ble ikke drept pga filmen. De som har greie på harer vil se at den ikke er en type som hører til i West Virginia. Sayles sier den døde av naturlige årsaker, og ble frosset ned og fraktet til filmsettet fra et annet county. Den er ikke helt tint under filmingen, derfor ser vi at den er altfor stiv til å være nylig drept som filmen vil gi inntrykk av.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Harlan County USA, Kameradschaft, The Organizer, Bitter Rice og Ådalen 31.
Øyeblikket: Veldig mange gode øyeblikk i filmen, men jeg velger et litt utypisk øyeblikk. Det er natt og Sid Hatfield sitter ved skrivebordet sitt. Han skal antageligvis dø dagen etter, det er natten før hovedinnrykket av agenter kommer. Han skal stoppe dem på togstasjonen. Han vet han ikke vil få sove, så han fordyper seg i detaljer ved å pusse og sette i stand revolverne sine. Kameraet panorerer rundt skrivebordet hans, langsomt. Et øyeblikk som gir oss tid til å anerkjenne motet hans, i en tid som føles som hans siste på denne jord. Allikevel står han i det, omtrent som sheriffen i High Noon.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised by director John Sayles, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1. Herlig bilde som føles så riktig slik vi tenker på 1920. Dempede jordfarger og ellers mye naturlig lys skaper en troverdig atmosfære. Bildet er skarpt, detaljrikt og med god tekstur. Lyden er også rik og fyldig i mono. Veldig fin utgivelse.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2013 featuring Sayles and cinematographer Haskell Wexler: Et kommentarspor som ikke bare beskriver filmtekniske ting, men også tar seg tid til å være politiske. Vi får mange sanne anekdoter fra den virkelige kampen i 1920. Spennende! God flyt, tydelig tale, alt bra.
Two new documentaries on the making of the film featuring Sayles, producer Maggie Renzi, production designer Nora Chavooshian, and actors Chris Cooper, James Earl Jones, Mary McDonnell, Will Oldham, and David Strathairn: Union Dues – Tar for seg innspillingen, men også West Virginia i dag. Kull ut på grunn av miljø og at fracking er mer energieffektivt. Vanskelige levekår for en prøvet befolkning. 26 minutter. Sacred Words – Sayles brukte lokale statister for å dialekten riktig, men også for å skape tilknytning til lokalsamfunnet. Mange kvinner var del av filmstaben. 31 minutter.
New interview with composer Mason Daring: Grunnidèen i Matewans musikk er at forskjellige kulturers musikk skal smelte sammen, slik gruvearbeiderne gjør. 19 minutter.
Short documentary on the impact that Matewan’s production had on West Virginia: Litt om hvordan filmen ble laget og området den ble spilt inn i. 28 minutter.
New program on the film’s production design featuring Chavooshian: Når vi sammenligner settet som ble bygget i filmen med bilder fra Matewan 1920, ser vi at de har truffet godt med set design. Lave budsjetter gjorde at de måtte være kreative med ressursene. For eksempel klarer de å gi inntrykk av en 50 telts leir med kun 12 telt. Det oppnådde Chavooshian ved å flytte telt rundt og bruke en desorienterende kameraføring. Dette skal man vanligvis være forsiktig med for ikke å miste publikum. Subtile grep i produksjonsdesignet skulle skape forsterkning av følelsen av at italienerne levde i et fremmed miljø. Ved å bruke aviser som tapet i husene, som var vanlig siden det var billig og isolerte godt, formidles at italienerne er omringet av et fremmed språk både i tale og skrift.
Trailer: Glitrende trailer, omtrent uten dialog. 1 minutt, 46 sekunder.
An essay by critic A. S. Hamrah: Et helt greit essay, men uten den store verdien.
Frankrike – 1931 – Jean Renoir (svart-hvitt) –96 minutter – Drama, krim, romantikk, tragedie
«Tispa»
Nivå 1 (uten spoilers)
Den forsagte Maurice Legrand, spilt av fantastiske Michel Simon, forelsker seg i prostituerte Lulu. Hun blir en slags elskerinne for ham, dog uten det fysiske aspektet. Hun er kjæreste med Dédé, halliken hennes som hun forguder uansett hvordan han behandler henne. Legrand drømmer seg bort fra sin usympatiske kone Adèle, og til et liv sammen med unge Lulu.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en klassisk tragedie, gresk stil. Den eldre, tafatte og latterliggjorte Legrand får ikke respekt verken på arbeidsplassen eller i ekteskapet. Kollegene har gjort Legrand til en stående vits, og vi ser han jobber i et bur som symboliserer hans oppfatning av både det profesjonelle livet og ekteskapet. Han er nemlig også under hælen til sin kone Adèle som har brakt med seg økonomiske midler inn i ekteskapet. Det er noe hun ikke fornekter seg å poengtere i tide og utide. Legrand flykter inn i hobbyen sin, å male portretter og stilleben. Dette er heller ikke godkjent av Adèle som hakker løs på både evnene og meningsløsheten i malekunsten hans. Maurice tar imot med en engels tålmodighet, men vi kan ane at han kan drives inn i armene på en annen kvinne.
Det blir den unge Lulu, en prostituert som Legrand redder fra en full og voldelig Dédé. Legrand er øyeblikkelig betatt og føler seg som en ridder i skinnende rustning. Han følger henne hjem, og det er starten på hans tilværelse som sugar daddy for Lulu. Dédé er komfortabel med ordningen, Legrand er en kilde til faste franc i lommeboken. Ikke nok med at Legrand gir penger til Lulus husleie, han gir henne også malerier. Det er en måte å få malerier ut av Adèles leilighet, samtidig som det fungerer som gaver til elskerinnen. Apropos elskerinne, Lulu lar aldri Legrand ha et fysisk forhold med henne, så han har på en måte bare utgiftene med utroskapet, ikke det nære fysiske forholdet. Det er det Dédé som får ha for seg selv. Og det ser ut som jo dårligere han behandler henne, desto mer vil hun ha ham.
Legrand trenger penger for å kunne underholde Lulu, og de får han fra Adèle. Hun forlanger å få lønna hans hver lønningsdag, men han stjeler pengene tilbake fra kommoden hun oppbevarer dem i. Så alt ender opp hos Lulu, som igjen gir dem til Dédé. I tillegg ser han det kommersielle potensialet i maleriene til Legrand. Han plukker med seg to malerier og oppsøker kunsthandlere med dem. Ganske riktig, de ser at dette kan selges. Dédé skaper Clara Wood, en amerikansk kunstmaler, som opphavskvinne. Han blir manageren til Clara Wood, og de trenger flere malerier fra Legrand for å kunne dekke etterspørselen. Når kunsthandlerne vil møte den fantastiske kunstneren, blir Lulu til Clara Wood.
Alle de involverte i La Chienne, fra kultiverte Legrand, via kunsthandlerne til kjeltringen Dédé, snakker riktig sosiolekt. Kontrasten er stor mellom Legrands finere språkføring til Dédés slang. De står også på hver sin side av maskulinitetsspekteret. Både manerer og temperament er vidt forskjellige. Det er interessant å legge merke til at kunstmiljøet portretteres som like ille som det kriminelle miljøet i filmen. Holdningene er elendige, Clara Wood behandles som en ting.
Adèles mann ble klassifisert som død i kamp under første verdenskrig, men dukker plutselig opp i Legrands liv. Han innrømmer å ha blitt krigsfange for å slippe unna Adèle. Nå vil han ha penger for å holde seg unna kona, han mener han fremdeles er hennes ektemann og Legrand ikke kan være gift med henne. Reaksjonen til Legrand er nok ikke det han hadde forventet. Legrand er mer enn villig til å tre til side, han ser for seg en verdig måte ut av ekteskapet og et liv med Lulu. Ektemannen Godard ser utpresningen sin forsvinne opp i røyk. Legrand tilbyr ham da å bryte seg inn i leiligheten og stjele penger fra kommoden. Han vet jo godt hvor møblene er plassert.
Men Maurice har en slu plan klar. Han avslører Godard under innbruddet, og verdig fratrer sin posisjon som ektemann. Nå er veien klar for ham og Lulu. Han styrter av gårde til Lulu, bare for å finne henne i seng med Dédé. I denne scenen, før Legrand vandrer hvileløst rundt i en regnfull by, ser vi et frempek til hva som skal komme. Lulu legger seg på ryggen med hodet over kanten på sengen. Den posituren skal komme igjen i filmens mest dramatiske scene.
Den scenen skal komme fort. En gatemusiker spiller en sviske av en ballade ute på gaten under vinduet til Lulu, med en tekst som godt kan passe til situasjonen som skal utspille seg oppe i 4.etasje. Lulu bruker sin seksuelle makt over Legrand som har vendt tilbake. Hun håner ham, ler av hans patetiske bønn om kjærlighet og drømmer om å starte et liv sammen. Latteren hennes er det som sårer Legrand mest. Han gjør alt for å få henne til å stoppe. En kniv har blitt kastet på sengen, og tre bilder av den i løpet av kort tid gjør at vi forstår at den skal brukes. Vi ser en gråtende Legrand ved siden av en Lulu med hodet hengende over sengekanten, død.
Legrand sniker seg bort i folkemengden rundt gatemusikanten. Som enhver politietterforskning med respekt for seg selv, fokuseres det først på kjæresten ved et eventuelt partnerdrap. Denne gangen kjøres det sporet helt ut. Selv om vi vet at Dédé ikke har drept Lulu, er det det politiet tror. Han har blitt sett idet han dro stille bort fra åstedet, etter å ha funnet henne og gjort det skjebnesvangre valget ikke å varsle politiet. Det er ikke naturlig for en innbitt kriminell som han. Han blir dømt til døden.
Legrand blir avhørt, men sluppet. Derimot blir han tatt for underslag på arbeidsplassen og mister jobben. Epilogen viser at han har blitt uteligger sammen med Godard og har det ganske bra. Moralen i historien er fraværende. Han blir ikke tatt for drapet, Godard blir ikke stilt til ansvar for å ha simulert sin egen død. Derimot er både Lulu og Adèle begge døde. Denne mangelen på vanlig moralsk konsekvens, gjorde at filmen ble uglesett i visse kretser. Men den gjorde det OK på kino. Det ligger kanskje en moral i Legrands fall fra øvre middelklasse til uteligger. Hvem vet?
Renoir projiserer seg noen gang inn i karakterer i filmene sine. Som Octave i Rules of the Game og Legrand i denne, blant annet basert på kroppsfasongen. I La Chienne er han opptatt av dører, dem er det filmet mange av og i noe mindre grad vinduer. Kun fire dager etter at filmingen var fullført, døde Janie Marèse som spilte Lulu i en bilulykke. Michel Simon var knust, han ble betatt av henne på settet.
Forfatteren av boken nektet å se filmen da den var ferdig. Filmen var ikke blitt det produsentene hadde håpet på heller, de ønsket en komedie. Michel Simon hevder han var ute av sirkulasjon i 5 år etter filmen, han fikk ikke arbeid. Et søk på IMDB avslører at det kanskje ikke er den hele og fulle sannhet, han laget nå minst en film i året i de 5 årene. Men historien hans blir vel bedre slik. Jean Renoir er skuespillernes regissør. Han sparket en tekniker som forstyrret Simon i forberedelsen til en scene ved å måle avstanden fra Simon til kameraet. Slik forteller han det hvert fall, i samme samtale som Simon overdriver så voldsomt om sin ute-av-sirkulasjon periode. Men kanskje Renoior også legger på litt…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Boudo Saved from Drowning, Le Poison, Panique, Detour og The Rules of the Game.
Øyeblikket: En Legrand som ikke klarer å forstå hvor langt unna han er sin drøm om at det skal bli han og Lulu. Det er først når hun ler ham opp i ansiktet at han begynner å forstå. Allikevel fortsetter han å ydmyke seg selv å trygle om hennes kjærlighet. Hvordan kunne han ikke forstå at han er for gammel, uten noen andre spesielle fordeler som kunne appellere til en ung kvinne? Hun må til slutt fortelle ham at hun bare var interessert i maleriene hans, og at hun synes at han er stygg. Da rakner det for Legrand, og kniven blir brukt.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et bilde på det jevne. Noen ganger er det litt uskarpt. Stort sett fint. Men ikke veldig forskjellig fra en god DVD. Formatet er 1.19:1, altså ganske så smalt bilde. Lyden er noe utfordrende. Den er tatt opp on location og det er Renoirs andre lydfilm, så han er i utforskningsfasen. Dialog står i fare for å drukne i støy fra location, og det hender at dialogen overdøves av bilmotorer og lignende. Men alt i alt godkjent.
Ekstramateriale
Introduction to the film from 1961 by director Jean Renoir: Vanskelig film å lage. Han mener Michel Simon er tidenes beste franske skuespiller. Knappe 3 minutter.
New interview with Renoir scholar Christopher Faulkner: La Chienne er en lite kjent, men veldig viktig film. Den tar opp hvordan økonomiske forhold styrer sosiale forhold. Renoir ble mer politisk etter hvert. Fin dokumentar på 25 minutter.
New restoration of On purge bébé (1931), Renoir’s first sound film, also starring Michel Simon: Dette er en litt typisk farse, med folk som kommer inn og forlater rom i høyt tempo. Ikke noe jeg er så glad i. Men flott bilde, og generøst som ekstramateriale. Renoirs første lydfilm.
Jean Renoir le patron: “Michel Simon” a ninety-five-minute 1967 French television program featuring a conversation between Renoir and Simon, directed by Jacques Rivette: En nydelig, lang samtale mellom to veldig gode venner. De prater seg bort og pludrer. De diskuterer blant annet dyrevern, og har ganske moderne holdninger til å være for nesten 100 år siden. Kudos! 95 minutter.
An essay by film scholar Ginette Vincendeau: Helt OK essay som blant annet beskriver forholdet mellom karakterene, dialekt/sosiolekt perspektivet.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
