Italia – 1965 – Federico Fellini (farger) –145 minutter – Fantasi, drama
Lynch før Lynch
Nivå 1 (uten spoilers)
Juliet er en middelaldrende kvinne som får mistanke om at mannen hennes er utro. Det setter i gang en i prosess for å gjøre opp status i livet hennes. Både ytre sett for å finne ut av hva situasjonen faktisk er og indre sett i hennes måte å håndtere det på.
Nivå 2 (med spoilers)
Ytre sett gjør Juliet det hun kan for å finne ut hva mannen holder på med, gjennom å engasjere privatdetektiver som skal kartlegge mannens bevegelser. Indre sett går hun gjennom en prosess for å lære seg å håndtere det hun lærer. Den indre prosessen skildres gjennom tilbakeblikk i livet hennes, helt fra barndommen av. Som filmtittelen avslører, er ånder del av den indre prosessen. Juliet ser visjoner som ville gjort David Lynch misunnelig. Faktisk tror jeg at Fellini må ha vært en inspirasjon for Lynch gjennom denne filmen. Absurde tablåer er ikke mangelvare. Der hvor Roy Anderssons tablåer er fargeløse og blodfattige, er Fellinis fargerike og kraftfulle. Og vi vet jo alle hvilken stil Lynch foretrekker av disse.
Som en Lynchfilm, er det vanskelig å tolke disse tablåene. Anderssons tablåer er perfeksjonerte, med en klar mening i enhver detalj. Fellinis er overdådige og som hos Lynch, ikke ment å nødvendigvis gi 100% mening. Noe er der bare for stemningen det gir oss som publikum. Fellini påstår at han ikke lager film, han bare avdekker filmen som allerede er der. Derfor kan han aldri svare på hva hans intensjon med en film er, siden han ikke vet hva som skal skapes. Koketteri vil noen si, slik Lynch også svarer veldig svevende om hva hans filmer betyr. Som regel ender man i en situasjon hvor Lynch lar fingrene risle nedover mot hodet sitt, som tegn på at tanker og inspirasjon treffer ham fra universet.
Siden man ikke får noe hjelp fra regissøren til å tolke hva Juliet of the Spirits handler om, er det vanskelig å tolke så mye mer enn jeg gjør i det første avsnittet. Dette er en film som seeren selv må legge mening i bildene. Hva slags assosiasjoner setter bildene i gang hos deg? Hva tror du de forskjellige figurene og tablåene symboliserer? Min tolkning går stort sett ut på den indre reisen Juliet har lagt ut på, som ender i at hun blir trygg i seg selv og står stødig som en egen person. Hun lever ikke lenger gjennom mannen, han trengs ikke for at hun skal gi mening i verden.
I Juliets spirituelle reise inngår seanser med synske. Åndene banker sine svar i en noe populærspiritistisk seanse. Den inngår nærmest som underholdning i en festlig kveld. Kontakt med åndene er den siste trenden blant de privilegerte. Senere skal åndenes stemmer veilede Juliet. De forteller henne hvem hun skal høre på. Juliet forstår at åndene ikke eksisterer, men hun flykter allikevel inn i en fantasiverden. Er det en psykose? Noen ganger må man søke trøst i en fantasiverden for å takle den virkelige verden.
I den ytre reisen for å få oversikt over sin ekteskapelige situasjon, er det tydelig at det er flere som vet om utroskapet. Men deres råd er alltid fordekt kritikk av Juliets atferd. Kan ikke hun behage sin mann? Hva kan hun gjøre så han ikke tvinges til utroskap? Dette er en mannsverden. Juliet oppsøker hjemmet til elskerinnen Gabriella. De prater på telefonen, men Gabriella viser ingen forståelse eller anger. Hun vil ikke engang avbryte gjøremålet sitt og komme hjem. Så Juliet venter til langt på natt i Gabriellas leilighet. I brytningen mellom den indre og ytre reisen plasseres det psykososiale rollespillet. Juliet sine problemer projiseres gjennom andre mennesker. Og filmen er stappfull av eksentriske bipersoner som frister Juliet og illustrerer hennes dilemmaer.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lost Highway, Santa Sangre og Inland Empire.
Øyeblikket: Da jeg virkelig så Fellinis påvirkning på David Lynch. I en salong hvor Juliet har vandret i et spiritistisk miljø, ser vi fantasifigurene stå oppstilt i et tablå som snytt ut av Lynchfilm. Det var en øyeåpner.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.85:1. Det er et OK bilde, fint, men uten den helt store detaljrikdommen og dybden. Fargene er sterke og klare. Lyden er litt skarp og noe forvrengt i klangen. Som vanlig er lyden lagt på etterpå, med dertil resultat hva synk angår.
Ekstramateriale
Toby Dammit: En kortfilm på 43 minutter av Fellini. Terrence Stamp spiller hovedrollen som en kjent engelsk skuespiller som er veldig herjet. Den har visse likheter med Juliet of the Spirits og det ser ut som Laura fra Juliet of the Spirits også er med i denne filmen.
Fellini – a director’s notebook: En film som ble restaurert i 2019. Dessverre er det et grusomt dårlig bilde. Lyden er også svak. Jeg klarer ikke å høre dialogen, og filmen er ikke tekstet. Jeg skjønner ingenting. 52 minutter.
Fellini letter: Et brev over 4 sider fra Fellini til regissøren av dokumentaren om hva resultatet kan/bør være.
Essay: Denne utgaven er fra den vidunderlige boksen Essential Fellini, som fort kan være den flotteste Criterionutgivelsen noen gang. Her er en samlebok med alle essayene, men man må lete litt her og der for å finne det som hører til filmen man vil lese om. Er nok mer egnet av å leses fra perm til perm. Jeg fant noen hint angående tolkningen av Juliet of the Spirits.
Zoom on Fellini: Et 33 minutters segment fra et italiensk TV-program. Det filmes over skuldrene på Fellini mens han lager en ny film. Den filmen er Juliet of the Spirits. Vi ser Fellini instruere skuespillere, diskutere kostymer og make-up. Han har sine utbrudd, men det er nok mer for effekt enn ekte sinne. Fellini kunne kreve øving og filming opp mot 16 timer om dagen. Kravstor regissør som kan summeres opp gjennom utsagnet den mest uskyldige av kyniske menn. Settet på Juliet of the Spirit var et karneval. Innspillingen var som en Fellinifilm i seg selv.
Familiar Spirits: Fellini føler seg som mor, far, onkel og tante til filmen. Han pleier å åpne et kontor i byen ved start av prosessen. Alle kan komme og prate med ham, dette annonserer han i lokalavisen. Ikke bare skuespillere kommer, men alle slags gale typer. Disse samtalene inspirerer ham. 21 minutter.
Trailer: Stillbilder som glir over i hverandre med kaotisk musikk. Veldig originalt! To minutter og 32 sekunder.
USA – 1945 – Edgar G. Ulmer (svart-hvitt) –69 minutter – Film noir, kriminal
Fatal omvei
Nivå 1 (uten spoilers)
En mann ved navn Al Roberts haiker på vei til sin kjæreste i Los Angeles for å fri til henne. Men bilføreren dør av hjertestans underveis. Siden han faller ut av bilen og slår hodet i en stein, tør ikke Roberts melde det til politiet. I stedet tar han bilførerens identitet og fortsetter turen. Det skulle han aldri ha gjort. Da han tar opp en ung kvinnelig haiker, er helvete løs.
Nivå 2 (med spoilers)
Detour fortelles i tilbakeblikk. Vi ser Al Roberts sitte på en kafe og fortelle oss sin historie. Han var en ganske OK barpianist som var sammen med sangerinnen. Han er negativ til framtiden, hun er den positive. Allikevel ønsker han at de gifter seg, og hun sier ja. Så ombestemmer hun seg. Hun vil de skal ha livet mer på stell, og hun vil dra fra Al for en periode og prøve lykken i Hollywood.
De har et avstandsforhold en stund, til han ikke takler det lenger. Han ringer henne og sier han er på vei til Los Angeles. De blir enige om at de skal gifte seg der. Han tar tommelen fatt.
Etter en god stund uten haik, klaffer det skikkelig. Haskell plukker han opp, og han skal helt til Los Angeles. Livet ser lyst ut for Al. Haskell forteller om en jente han tok opp som haiket, men som viste seg å være sprø. Han hev henne ut av bilen etter at hun klorte opp hendene hans. Han tar stadig noen piller mens de kjører, uten at Al legger så stor vekt på det. Haskell sier at han rømte hjemmefra for 16 år siden, og aldri har sett faren siden. De bytter på å kjøre, og da Al må stoppe for å få opp toppen under regnværet, forsøker han å vekke bileieren. Da det ikke lykkes, går han rundt til passasjersiden og åpner døren. Haskell faller ut, død, og lander med hodet på en stein. Det ser ikke bra ut.
Panikken tar Roberts. Han kommer fort fram til at han har en dårlig sak. Det beste vil være å skjule liket, ta identifikasjonspapirene til Haskell og kjøre videre. Litt penger følger med. På en bensinstasjon ser han Vera haike. Han inviterer henne med, og det tar ikke lang tid før helvete i gang. Hun sitter taus i et par minutter før hun hogger til. Hun har forstått at han ikke eier denne bilen, for den har hun haiket med før. Vera er kvinnen som Haskell kranglet med. Hun tar kontrollen med en gang, og truer med å angi Al. Men egentlig er hun ute etter å ha makt, og eventuelt tjene på dette. Al Roberts blir så paff over å bli avslørt at han lar Vera kjøre over seg. Han er livredd for at hun skal angi han.
De tar inn på motell som ektepar. Hun styrer alt, samtidig som hun legger seg etter ham. Men her klarer han å stå imot. Al vil dumpe bilen, men Vera påpeker at det er dumt. En forlatt bil vil igangsette etterforskning. Det beste vil være å selge bilen til en bilforhandler. En handel er nesten avtalt da Vera avbryter hele handelen. Hun har funnet noe i hanskerommet som forandrer alt. Gamle Haskell er rik og ligger for døden. Hva om Al gir seg ut for å være Haskell og arver alt? Al får henne fra den vanvittige planen. Men det forsurer tilværelsen deres ytterligere. Vera ser ikke ut til å ha noe å tape, så hun eskalerer konflikten til det punkt at hun truer med å ringe politiet. Hun stormer inn på soverommet, god og full. Hun rekker å løse døren, og Al blir fortvilt. Kanskje kan han slite av telefonledningen som ble klemt i døren? Han trekker alt han kan. Inne på soverommet har Vera fått ledningen rundt halsen, og da Al trekker til ble hun kvalt. Al er nå involvert i to dødsfall og det ene er et drap, begått av ham selv.
Da han er tilbake i kafeen og historien er up to date, er det en mann i eksistensiell krise vi ser. Han har ingen identitet, han er en morder og han er i stor fare for å bli fakket. Skjebnen vil straks peke sin store, nådeløse finger på ham, og politiet vil finne ham. Filmen ender som en typisk film noir, med en protagonist i eksistensialistisk fritt fall.
Detour er en B-film. Men på denne tiden hadde det en annen betydning enn det har i dag. I dag er det en betegnelse på en dårlig film. På 40-tallet betydde det at B-filmen var film nummer to på en «double-bill», altså en film du fikk med på kinobilletten til filmen du valgte å kjøpe billett til. Den filmen var en dyr produksjon, B-filmen var en rimeligere produksjon, og studioene hadde budsjett for begge typer film. B-filmen var en type film hvor regissører kunne utvikle sin profesjon og rykke opp til de store produksjonene. Så det betyr slett ikke at B-filmen var dårlig, her kunne en regissør vise originalitet og kreativitet og lage en super film. Og Detour er eksempel på det.
Edgar G. Ulmer var en regissør som startet sin karriere i Tyskland, en av regissørene som jugde på seg å komme fra Wien, som Otto Preminger og Billy Wilder. Alle var egentlig fra provinsene, men Wien hadde et spesielt interessant filmmiljø på den tiden. Ulmer var kjent for å lyve på seg deltakelse i filmer han ikke hadde noe med å gjøre, enten som assistentregissør eller skuespiller. Men han jobbet faktisk sammen med Murnau og andre store regissører tidlig i karrieren sin. Men ikke på Metropolis, M og The Last Laugh for eksempel.
Ulmer fikk sin sjanse da han fikk tildelt roret på The Black Cat i 1930. Han var litt for kreativ og radikal i regissørstolen, og ble henvist til ytterligere B-filmer. Men The Black Cat er en kjempefilm. Både Boris Karloff og Bela Lugosi spilte hovedrollene i den, ganske nøyaktig delt 50-50. Detour vil allikevel bli stående som hans mesterverk, en film som speiler hans eget liv og karriere. Al Roberts kan gjerne sees som stand-in for Ulmer selv.
Vera er den mest brutale personligheten og oppførselen du noen gang har sett hos en femme fatale på film, det tør jeg love. Vanligvis er de vakre og innsmigrende, så uskyldige at du ikke klarer å tro at de har tenkt ut de lumske planene de faktisk har. Og aldri i livet om de vil stikke en kniv i ryggen din. Med Vera har du ikke den tvilen. Hun snakker som en havnearbeider, og er så aggressiv som et lemen. Og øynene slår lynglimt omtrent hele tiden. Så her kan hun nesten ikke overraske negativt.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Double Indemnity, Out of the Past, D.O.A og They Won’t Believe Me.
Øyeblikket: Kvelningen av Vera. En spesielt fuktig natt på motellrommet krangler Vera og Al om veien videre i sin svindelkarriere. Vera truer med å ringe politiet, og Al tror det er en bløff. Men en godt beruset Vera drar den helt ut. Hun later som hun gir seg, og i et rolig øyeblikk springer hun inn på soverommet med telefonen, og låser døren. Hun tar en piruett før hun dumper ned på sengen med telefonen. Telefonledningen ligger rundt halsen hennes. Det har den observante seer fått med seg. Så klippes det til Al ute i oppholdsrommet. Han tenker at han må slite over ledningen for å bryte forbindelsen. Han tar spenntak og trekker i ledningen. Han klarer ikke å slite den over, men som vi skal se klarer han å kvele Vera i prosessen. Da han kommer inn på soverommet, ser han Vera ligge død på sengen. En overraskende og original scene. Al sitter opp til halsen i trøbbel.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.37:1. Bildet er så godt vi kan håpe på en B-film fra 1945. Noen scener er litt sløve i skarphet, men alt i alt er det meget god kontrast, gode detaljer i nærbilder og en rimelig fin dybde i bildet. Lyden er OK, i ukomprimert mono.
Ekstramateriale
Edgar G. Ulmer: The Man Off-Screen, a 2004 documentary featuring interviews with actor Ann Savage and filmmakers Roger Corman, Joe Dante, and Wim Wenders: John Landis er også veldig til stede i denne dokumentaren, selv om han ikke nevnes i ingressen. Han er faktisk den som kanskje snakker mest. Må være en forglemmelse. De snakker om Ulmer som en regissør som inspirerte andre og yngre regissører til å få mest mulig ut av et lite budsjett. Han var veldig ambisiøs og sprengte rammene for hva en B-film kunne være. Han fylte filmene med kulturelt innhold og brukte mange kunstneriske grep som andre ikke gjorde. Filmen ble skutt på 14 dager, Ulmer hevdet 6 dager. Det kan være sant eller usant. Ulmer snakket ikke alltid sant, på den andre siden ble noen ganger opptaksdager ført over til andre og større filmer. Ulmer ventet alltid på en ny sjanse, men havnet etter hvert tilbake i Europa hvor han laget dårlige filmer. Forsvant litt på 50-tallet. En 75 minutters dokumentar av sånn passe kvalitet.
New interview with film scholar Noah Isenberg, author of Edgar G. Ulmer: A Filmmaker at the Margins: Et greit videoessay med biografen til Ulmer. Reisen fra øst til vest, viser hvordan Roberts mister seg selv på veien. 21 minutter.
New program about the restoration: Restaureringsgruppen fant en god print i Belgia, men der var undertekstene brent inn i printen. Ved hjelp av en annen god print, klarte de å samkjøre dem til å skape en ny print uten undertekster. Dette var bare mulig med helt ny teknologi. Godt samarbeid mellom arkivinstitusjoner i USA, Frankrike og Belgia muliggjorde resultatet jeg nå har sett gjennom The Criterion Collection. Slike samarbeid er av helt ny dato. 11 minutter lang dokumentar om restaureringen.
Janus Films rerelease trailer: En trailer på ett minutt og 32 sekunder. Bruker fortellerstemme. Mørk og dyster, spiller på at det er en typisk film noir.
An essay by critic and poet Robert Polito: Et veldig langt og godt essay, som fokuserer på produksjonen og forholdet til boken. Men lite om tolkning av historien, som kan føles som en nedtur.
Betty og Zorg møtes og får straks et heftig og erotisk forhold. Han bor og jobber i en bungalowlandsby. Etter bare en uke står Betty på døren etter å ha mistet jobben sin. Hun trenger et sted og bo, og flytter inn med Zorg. Det ville kjærlighetslivet fortsetter, og Zorg får gradvis se Bettys trøblete personlighet bak det usedvanlig vakre ytre. Bettys ukontrollerbare temperament får store konsekvenser for dem begge.
Nivå 2 (med spoilers)
Zorg blir tydelig grovt utnyttet av sjefen sin, som er rett og slett en drittsekk. Han lar aldri en sjanse gå fra seg til å påpeke makten han har over Zorg. Han eier arbeidskraften hans og bungalowen han bor i. Da Betty flytter inn med Zorg, forlanger han at de to skal male 500 bungalower. Hun uten lønn. Betty og Zorg er veldig forskjellige i måten de står opp for seg selv. Han er konfliktsky, og går med på altfor mye. Betty tar ikke dritt fra noen som helst. Så vi har en film hvor en mann forteller historien om en kvinne som er alt han ikke er.
Hun reagerer med rette på at huseieren kommer inn i huset deres som han vil, og står og stirrer på det nakne paret i senga. Da hun forstår at det ikke var èn bungalow de skulle male, men 500, heller hun et spann maling over bilen hans. Senere skal hun kaste ham ned fra verandaen. Hun avslutter oppholdet deres i bungalowlandsbyen med å kaste alle tingene deres ut av vinduet før hun tenner fyr på hele bungalowen. Hun har tatt vare på det aller viktigste, og de setter kursen mot Paris. Der kan de bo hos en venninne.
Betty er avhengig av å kunne beundre kjæresten sin. I det forholdet ser ut til å havarere i bungalowen nettopp på grunn av hun ikke finner noe å beundre hos Zorg, finner hun notatbøkene hans i en eske. Dette er en roman han ønsker å skrive. Hun sitter hele natten og leser, og blir voldsomt imponert. Det å få denne romanen utgitt blir hennes livsprosjekt. Her ser vi en av de fine sidene av Betty. Hun legger ned en voldsom jobb ved å maskinskrive notatene, og kontakter alle forlag i Paris.
I Paris skal Bettys psykiske lidelse eskalere. Vi får aldri vite hva slags diagnose hun har, men jeg gjetter på bipolar lidelse. Hennes type innebærer psykoser, utagererende og voldelig oppførsel, og til slutt selvskading. Det ender med at hun stikker ut sitt eget øye og havner på sykehus, reimet fast i sykehussenga. Før vi kommer dit i fortellingen, har hun angrepet en restaurantgjest med gaffel og kuttet en forlagsredaktør i ansiktet. Han hadde refusert Zorgs roman.
Det er når de flytter til en liten landsby og driver en pianobutikk at det helt går over styr. De er lykkelige når Betty viser Zorg en graviditetstest som er positiv. Men Betty tar en oppfølgingstest senere, som er negativ. Da starter nedturen på ordentlig. Selvskadingen eskalerer, og det blir flere dramatiske episoder. Vi forstår at dette ikke ender godt. Når Betty er tungt medisinert i sykehussenga etter å ha stukket ut øyet sitt, får ikke Zorg kontakt med henne. De sverget en gang at de aldri skulle la kjærligheten deres ta slutt. Derfor avslutter Zorg livet hennes ved å kvele henne med en pute.
Betty Blue er en perfekt film for unge mennesker i 20-årene. Den ville, overskridende kjærligheten med to vakre mennesker må føles veldig tiltrekkende og inspirerende. Betty er blendende vakker, og ble et sexsymbol over natten. Alle 20 år gamle gutter som så denne filmen på 80-tallet måtte bli forelsket i henne. Jeg vil nok si at dette er en type film som unge menn vil sette på sin 10 på topp liste, sammen med Fight Club, Matrix, True Romance, The Fifth element, Leon osv. Jeg var selv en av dem. En slik liste man vokser fra når man blir eldre, selv om det er gode filmer. Det er bare det at det finnes så mye bedre der ute når man med alderen utvider horisonten sin. For Betty Blue er ikke like perfekt som den var da man så den som ung, og det er andre aspekter ved historien som nå er mer interessant. Først og fremst utviklingen av sykdommen og dynamikken mellom Zorg og Betty som par. Hennes valg styrer hans liv fullstendig.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Natural Born Killers, De Elskende på Pont Neuf, Bad Timing, Blue is the Warmest Colour og The Unberable Lightness of Being.
Øyeblikket: Jeg kunne valgt den triste avslutningen, hvor Zorg avslutter Bettys liv. Jeg velger heller en scene som viser hvorfor Zorg og vi som ser filmen er så betatt av den vakre Betty. Det er tross alt disse bildene vi vil huske filmen for. Betty har lest alle notatene til Zorg, og funnet noe hun kan beundre ham for. Da han kommer hjem fra jobb, har hun ryddet, laget god mat til dem, og stråler. Kjærlighet er ikke betingelsesløs, vi trenger å beundre partneren vår for å kunne elske. Og Betty kan å elske. Her er hun øm, sexy, lykkelig og sjarmerende. Slik vi håper hun alltid kan være.
Lyd og bilde
Denne blurayen overgår ikke en veldig god DVD. Den har en spesielt forsterket fargekoloritt, og fargene blør litt til tider. Jevnt over mangler det gode detaljnivået og dybden i bildet. Det er et godt bilde, men ikke supert som en bluray kan være. Bildeformatet er 1.66:1. Lyden er bedre, og den vakre musikken kommer fint fram. Dialogen er klar. Lydformatet er ukomprimert mono.
Ekstramateriale
Blue Notes and Bungalows, an hour-long documentary from 2013 featuring Beineix, actors Jean-Hugues Anglade and Béatrice Dalle, associate producer Claudie Ossard, cinematographer Jean-François Robin, and composer Gabriel Yared: I denne dokumentaren på 64 minutter fortelles det om prosessen med å finne de to hovedrollene. Fotografen forteller om den spesielle filmtypen de valgte, og hvordan de manipulerte den ytterligere for å få enda mer farge i den. Interessant nok foretrakk skuespilleren som spilte Zorg den korte versjonen av filmen. Det gjorde også produsenten. Fotografen og regissøren foretrekker den lange versjonen, som denne omtalen handler om. Filmen ble nominert til 9 franske Oscars, men vant kun en. For filmplakaten.
Making of “Betty Blue,” a short video featuring Beineix and author Philippe Djian: Her får vi vite litt om forfatteren, Philippe Dijan. Han forteller at Betty er satt sammen av ulike sider ved kvinner han har kjent. 13 minutter.
Le chien de Monsieur Michel, a short film by Beineix from 1977: En kortfilm av Beineix som handler om en fattig mann som later som han har en hund. Slik får han gratis kjøttrester fra en slakter, som han spiser selv. Men etter hvert blir naboene i blokken for nysgjerrige på hunden. Han må bjeffe fra leiligheten og lage fotspor i trappene for å overbevise dem om at han faktisk hund. 16 minutter.
French television interview from 1986 with Beineix and Dalle: Greit program hvor regissøren og Beatrice Dalle som spiller Betty blir intervjuet. 8 minutter.
Dalle screen test: Intervjues for å se henne snakke. Hun forteller om ekskjærester, modelljobber og slikt. 8 minutter.
Trailers: To trailere. Den første er kreativt klippet hvor bilder som ikke hører sammen i filmen settes opp mot hverandre. Den andre er mer dramatisk og sexfokusert.
An essay by critic Chelsea Phillips-Carr: Godt essay om produksjonen, boken, mottakelse og rennomè.
The Story of Temple Drake (Criterion nr.1006) (Blu-ray)
USA – 1933 – Stephen Roberts (svart-hvitt) –71 minutter – Film Noir, Hevn, Moral, Kvinnekamp
Menn som rovdyr
Nivå 1 (uten spoilers)
Temple Drake er en festglad jente, som ofte dater flere menn samtidig. Hun har fått seg et rykte som løs på tråden, men velger å leve livet sitt på sin måte. Hun er også barnebarn til dommer Drake i småbyen. En ung advokat, Stephen, ønsker å gifte seg med henne, men hun vil ikke det. Han blir for kjedelig for henne.
Nivå 2 (med spoilers)
Denne filmen er laget og foregår under forbudstiden i USA (1920-1933). Det var ikke lov å produsere, importere, omsette eller transportere alkohol i denne perioden. Da dukker selvfølgelig et illegalt marked opp, et marked en kar som Al Capone slo seg opp på. Hjemmebrennerne ble kalt bootleggers, som brant og fraktet brennevin til illegale barer.
Filmen starter med at vi ser Temple i situasjoner med forskjellige beilere, som hun avviser etter en lang kveld på byen. Hun er populær, men har overfladiske forhold med flere siden hun er fri og singel. Denne viltre oppførselen fører til dårlig rykte og sladder, vist oss gjennom skriblinger på toaletter og sladder blant innbyggerne i byen.
Neste kveld blir Temple og drikkekompisen Toddy lei av et formelt selskap og drar videre mot en illegal bar. Toddy er rimelig beruset allerede, og mister kontroll over bilen. Ut av veien, inn i skogen og på taket. Temple og Toddy blir slengt ut av bilen, men er uskadd. Det er ikke bilen. Et par lokale figurer; Trigger og Tommy, dukker opp, og tilbyr dem å være med opp til det gamle plantasjehuset. Temple er veldig usikker på dette, men en full og ukritisk Toddy blir straks med. En mann trenger ikke å hele tiden vurdere risiko på samme måte som en kvinne på denne tiden. Oppe ved huset nøler Temple lenge etter at Toddy har gått inn til en brokete forsamling av bootleggere. Men regn og torden tvinger en lettkledd Temple inn. Det er en kvinne i huset fra før, Lees kone Ruby. Hun forakter fine kvinner som Temple, men beskytter henne mot mennene allikevel.
Når en vakker, ung kvinne som Temple kommer inn blir hun straks revet ned på fanget til Van, en brutal bootlegger. Husets herre, Lee, får han fra det. Men det betyr ikke at han ikke kunne tenke seg Temple for seg selv, og kona Ruby må konstant holde et øye med ham. I bakgrunnen sitter den farligste av alle bootleggerne, Trigger. Han er en psykopat og som vi senere skal se, drapsmann. Mennene i huset oppfører seg som rovdyr rundt et byttedyr. Van slår ned Toddy da han i nesten døddrukken tilstand forsøker å beskytte Temple.
For å beskytte Temple lar Ruby henne sove på sitt rom, sammen med seg. Temple er livredd og vet at mennene kommer til å komme i løpet av natten. Først kommer Van, så kommer Trigger. Begge gangene jages de vekk av Tommy, en snill men tilbakestående ung mann. Ruby finner det best å flytte Temple til låven. Tommy setter seg på utsiden og passer på. Det skal ikke hjelpe, for Trigger dreper Tommy og voldtar Temple der. Så tar han Temple med seg til et rom han disponerer på en bordell. I bilturen dit ser vi at Temple er traumatisert og apatisk.
Denne sekvensen på den nedlagte plantasjen er et mesterverk i stemning og foto. Dette er en gammel film fra 1933, men råheten og kynismen som ligger i luften er ubehagelig selv i dag. Det hviler en følelse av fare i hele huset, ingen steder er trygge for Temple. Filmen stiller seg tydelig på Temples side, og makter å la oss kjenne på hennes redsel og hjelpeløshet alene om natten i et hus med folk som vil henne vondt. Hun er fysisk underlegen, trøtt og kald, og har ingen som virkelig kan beskytte henne. Lave kameravinkler, lange skygger, i det hele en ekspresjonistisk stil med mange originale lyskilder bidrar til uhyggen. Lyn flerrer himmelen, torden drukner dialog som blir for vågal. Hadde ikke denne filmen blitt tatt ut av sirkulasjon når det nye sensursystemet trådte i kraft i 1934, ville dette sekvensen vært sett på som et høydepunkt fra tidlig 30-talls film. Det er noe av det beste jeg har sett innen atmosfæreskaping noen gang. Intenst. Faretruende.
Fra 1929 til 1934 varte perioden som ble kalt Pre Code Era. I denne perioden dyttet Hollywood litt på grensene for hva som kunne vises på film. The Story of Temple Drake er et utmerket eksempel på en film fra denne perioden. The Motion Pictures Production Code (Hays Code) kom ordentlig i gang 1.juni 1934. Da kom mange regler som måtte følges, uten godkjennelse ble ikke filmen lansert på kino. Reglene dekket respektfull fremstilling av autoriteter som de geistlige, til seksualmoral hvor minst en av partene i en seng måtte ha en fot på gulvet. Banning, nakenhet, narkotikabruk, fødsler, sexhygiene, hvit slavehandel, seksuelle forhold mellom hvite og svarte osv, skulle ikke vises eller nevnes. Pluss 25 underpunkter til. Filmer som absolutt ikke oppfylte disse kravene, som The Story of Temple Drake, ble da tatt ut av sirkulasjon. Moral kunne diskuteres på film i Pre Code Era, men ikke under Hays Code. Hays Code ble ikke endelig forlatt før i 1968.
The Story of Temple Drake har en slutt som viser sympati med en kvinne med «dårlig» moral, i motsetning til de fleste filmer på denne tiden. Vanligvis straffes slike kvinner i filmene, med å bli voldtatt og gå under, eller at de innser sine feil og reformeres. Ansvaret ligger hos dem. I denne filmen tar Temple ansvar og vitner i en rettssak for å berge livet til en uskyldig mann, men i vitneforklaringen må hun innrømme at hun har blitt voldtatt og at hun festet. Hun innrømmer også å ha skutt Trigger. Ryktet er ødelagt, men Stephen er stolt av henne. Det bør også bestefaren være. Endelig dukker det opp en film som viser kvinner med avslappet seksualmoral som noe annet enn prostituerte og at det faktisk kunne gå bra med dem.
Filmen har små stikk mot hykleriet i storsamfunnet under forbudstiden. Under en diskusjon med Stephen, understreker dommeren viktigheten av å følge loven slik den faktisk er, uansett om man er enig eller ikke. Denne diskusjonen oppstår når Stephen lufter sine frustrasjoner om sine problemer med å ha en svart tiltalt i en rettssak med bare hvite jurymedlemmer. Man må forholde seg til det, sier dommeren og finner fram en flaske og skjenker i en drink til dem. Under forbudstiden!
William Faulkner skrev romanen Sanctuary som filmen er basert på. Romanen fikk rykte som den slibrigste som var skrevet, og tidlige notater under filmprosessen viser at den ble sett på som ikke filmbar. Boken var en kommersiell suksess uansett. I boken finnes ikke den sympatiske holdningen til Temple som filmen besitter, hun er mer lokkende og kynisk. I boken blir hun voldtatt, og det beskrives som om hun liker det. Hun velger også å bli hos Trigger av egen fri vilje. Slik sett følger boken den mer generelle moralske fordømmelsen av slike kvinner i samtiden.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Baby Doll, Scarface, The Most Dangerous Game, Freaks og The Public Enemy.
Øyeblikket: Voldtekten på låven. Tommy sitter utenfor med geværet sitt da Trigger sniker seg inn til Temple. Hun skriker til og Tommy kommer. Trigger dreper ham med kaldt blod, et drap Lee blir siktet for. Trigger tårner over Temple der hun ligger i høyet, med maiskolber i en haug ved siden av. Maiskolbene er et hint til William Faulkners roman, hvor Trigger er impotent og voldtar henne med en maiskolbe. Trigger går mot Temple før bildet går i svart og vi hører Temple skrike.
Lyd og bilde
Litt opp og ned. Stort sett er det kjempebra og uten skader. Noen mørke scener kan være litt uskarpe, men det er ikke mange av dem. God kontrast, og mye arbeid er lagt ned i lyssetting. Gode detaljer stort sett. Strålende bilde til å være en så gammel film, og jeg er lykkelig over at den har berget så bra. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er fin også, ukomprimert mono med klar tale.
Ekstramateriale
New program featuring a conversation between cinematographer John Bailey and Matt Severson, director of the Margaret Herrick Library at the Academy of Motion Picture Arts and Sciences, about the film’s visual style, as well as archival materials relating to its production: Filmen ble laget i en veldig interessant sosial periode. Matkøer, etterkrigseffekt i form av slitasje etter 1.verdenskrig og forbudstid. Folk stolte ikke på forretningsfolk eller politi. De så mer opp til kjeltringene. Kvinnene var de største filmstjernene på denne tiden. Likestillingen vokste fram. Sensuren var allerede til stede i 7 stater, og det ville være krise om hele landet tok til seg den. Da måtte filmer klippes spesielt for alle statene, og konkurs truet. 15 minutter.
New program featuring critic Imogen Sara Smith on the complexity of the film and its central performance by Miriam Hopkins: Filmen var lenge borte fra filmverdenen. Smith snakker om perspektivet filmen tar når det gjelder kvinner som Temple sin posisjon, i motsetning til samtidens holdninger. Filmen fokuserer ikke på kvinnen, men på samfunnet som tillater det som skjer henne. Temple beskrives som en kvinne som kjenner seg selv dårlig. 19 minutter.
New interview with critic Mick LaSalle about the film, censorship, and the Production Code: Dette er en lite sett film. Vi får se to filmeksperter gå gjennom storyboard fra den innledende vurderingsprosessen av boken. Det er rimelig eksplisitte storyboard, for boken er drøyere enn filmen. Filmen var opprinnelig tenkt å hete The Shame of Temple Drake. Ekspertene er i et flott arkiv, og bruker plasthansker når de behandler papirene. 18 minutter.
An essay by critic Geoffrey O’Brien: Veldig, veldig godt essay. O’Brien påstår at plantasjesekvensen hadde vært sett på som et høydepunkt fra 30-tallets filmhistorie om filmen ikke hadde vært tatt ut av sirkulasjon.
USA – 1997 – David Fincher (farger) –128 minutter – Thriller, Mystery
Gjenfødelse
Nivå 1 (uten spoilers)
Nicholas Van Orten er styrtrik, enslig, venneløs og kjølig mot sine omgivelser. Han har en bror som han sjelden ser, Conrad. En dag dukker han opp og vil gi Nicholas en bursdagsgave. Det er ferdig betalt opplevelse hos Consumer Recreation Services som heter The Game. En livsforandrende erfaring, som Conrad selv har forsøkt i London.
Nivå 2 (med spoilers)
Nicholas blir nysgjerrig på The Game da han overhører noen klubbmedlemmer snakke om det. Etter en prat med dem, bestemmer han seg for å prøve. Han bruker en hel dag på fysiske og mentale tester hos CRS, noe som han føler som bortkastet tid og noe amatørmessig. Noen dager etterpå ringes han opp av CRS med beskjed om at han ikke har bestått testen, men han skal ha takk for å ha vist interesse. Dette rammer Nicholas hardt, han er ikke vant til å bli avvist. Penger og suksess har alltid gitt han innpass der han ønsker. Derfor lyver han til broren sin og forteller ham at han dessverre ikke har tid til å delta i spillet nå. Det han ikke vet er at spillet allerede har begynt.
Spillet er i ekstrem grad skreddersydd til hver deltager, og målet er å komme ut i andre enden som et bedre menneske. For Nicholas Van Orten handler det om å lære seg å sette pris på livet, og respektere menneskene rundt seg. Hans grunnrefleks i møtet med andre mennesker er nedlatenhet og kynisme. Han bryr seg egentlig ikke om noen andre enn seg selv, i ytterste konsekvens kanskje heller ikke seg selv. Farens selvmord er det eneste vi ser plager ham, visualisert gjennom tilbakeblikk til private filmklipp fra Nicholas sine barnebursdager for eksempel.
Spillet starter med at en dukke ligger på bakken foran trappen opp til huset hans. Den som har lagt den der, må ha kommet seg inn på eiendommen på tross av gjerder, låste porter og alarmsystemer. Dukken ligger forvridd på nøyaktig same sted farens kropp lå da han tok livet sitt ved å hoppe fra taket for mange år siden. Nicholas tar med seg dukken inn, og det viser seg at det er montert et kamera i dukken. CRS ser nå hva Nicholas foretar seg. En nyhetssending på TV blir plutselig til en samtale mellom Nicholas og nyhetsankeret. Vi aner nå hvilken skala CRS opererer på. Og vi ser at Nicholas har store problemer med at han ikke styrer situasjonen. Desperat forsøker han å finne kameraet, først ved å demontere siden på TVen. Da kommenterer nyhetsankeret hva han holder på med. Nicholas er opp mot mektige aktører…
Derfra går det slag i slag, og Nicholas kastes ut i heseblesende situasjoner. Vi sitter med like mange spørsmålstegn som Nicholas, og veksler mellom to forskjellige forståelser av det som skjer. Er det spillet som er i full gang, en harmløs bursdagsgave som gir Nicholas en opplevelse for livet? Eller er det en organisasjon som er ute etter pengene til Nicholas, et altomfattende bedrag? Er han i livsfare når kuler suser rundt ørene, fra noen som virkelig ønsker å drepe ham, eller er det trygt og del av spillet?
The Game er en film med plotvridninger frem og tilbake. Da vi får høre at bankkontoene er tomme, tror vi nok alle at dette handler om et svindelopplegg for å slå kloa i alle millionene til Nicholas. Når vi siden forstår at det hele var et spill, en velment bursdagsgave fra Conrad, er det noen ting jeg vil ta opp. På forhånd vil jeg si at dette ikke er en film som setter realismen i høysetet, det er en film som først og fremst søker å underholde. Filmskaperne innrømmer selvfølgelig selv at vi må legge vekk oppfatninger om hva som er realistisk i scener som hoppet fra CRS-bygningen:
Det er null sannsynlighet for at Nicholas skal kunne manipuleres til å hoppe fra nøyaktig den posisjonen han gjør.
Ingen kan overleve et fall fra så stor høyde, samme hva du lander i.
Det er umulig å kalkulere og treffe i luftputen fra så stor høyde.
Jeg vil tro at å brase gjennom et glasstak på den måten, med glass og trelister, ikke kan skje uten skader. Selv om det var spesialglass laget for stunt.
Et annet svakt punkt, sett fra et realismesynspunkt, er skuddene som rettes mot huset Christine «bor» i. Nicholas står foran vinduet da de fyrer løs, så tak og vegger pepres av kuler. De må krype på gulvet mens rommet blir et inferno av kuler og kulehull. Og da de kjører av gårde, skytes vinduene i bilen istykker. Dette er ikke mulig å simulere for CRS, og det virker tilfeldig at ingen blir truffet. I tillegg er det en litt vel stor del av tilfeldigheter som må klaffe for at spillet skal gå videre i riktig retning. Men i rettferdighetens navn skal det sies at mye av dette skyldes at Christine alltid leder vei, og følger en oppsatt plan.
Vi ser i bildet linjer som skal lede Nicholas i riktig retning, det være seg lysrekker eller linjer i interiøret. Det kan også være ganger uten særlig andre valg. Dette er essensielt for CRS og progresjonen i spillet. Det er ikke alltid Christine kan være til stede og dytte ham i riktig retning, så her kommer de underbevisste veivalgene inn.
Nicholas har trekk som vi kan kjenne igjen hos den unge Nicholas på videofilmene fra barndommen hans. Han var egentlig tenkt å være enebarn, og at det var en god venn som skulle gi ham gaven. Men det passet bedre at han var en mann uten evne til å knytte nære bånd som et vennskap trenger, derfor skiftet de Conrad til å være hans bror. Og en bror ville være mer sannsynlig til å kunne overbevise ham til å bli med i spillet.
The Game handler på et dypere plan om gjenfødelse og det å utvikle seg til å bli et bedre menneske. Symbolsk kommer dette tydeligst til syne ved oppstandelsen fra de døde, til en ny tilværelse som fattig. Han står bokstavelig talt opp fra en kiste i Mexico. Fra nå av er han samtidig en hevner, en som skal ta disse folka i CRS. Det er også lett at tankene trekkes mot Prosessen av Kafka, der Nicholas springer rundt i noe som må oppleves som en uforståelig labyrint for ham. Derfra kan man trekke sammenligninger med Hitchcock, for kunne ikke dette egentlig vært en Hitchcockfilm? David Fincher selv sammenligner The Game med 70-tallets The Sting. Og det er nok filmen den har mest til felles med plotmessig.
Michael Douglas er ingen cinefil, han er ikke stolt av at han ikke har sett så mye film. Derfor går han ofte glipp av referanser til andre filmer selv i de filmene han selv spiller i. Men han elsker yrket sitt.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Sixth Sense, Panic Room, The Sting, Gone Girl, House of Games, Diabolique, Oldboy og Kammerpiken.
Øyeblikket: Sluttscenen hvor Nicholas Van Orten hopper fra CRS-bygningen mot den sikre død, fortvilt over å ha skutt og drept sin egen bror. Det er grusomt mange etasjer høyt, og på vei ned ser Van Orten ut som en marionettdukke i fritt fall. Så braser han gjennom et glasstak før han lander midt i en enorm luftpute i en restaurant. Der sitter kollegaer og bekjente, klare til å gratulere ham med dagen. Og broren er i live.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 2.40:1. Det er en relativt ny film, så ingen overraskelse at bildet er godt. Det har et «dyrt» utseende, dette er ingen billig produksjon. Det er mange mørke scener, men bildet klarer seg utrolig bra. Farger, kontrast og detaljer er topp klasse. Jeg sitter igjen med en visuell følelse av metall og blålig skjær. Lydformatet kommer i to forskjellige versjoner. En kinoversjon med 5.1 surround DTS-HD Master Audio, og en optimalisert hjemmekinoversjon i med 5.1 surround mix DTS-HD Master Audio. Det er denne du skal bruke, det er mer trøkk i den.
Ekstramateriale
Alternate 5.1 surround mix optimized for home theater viewing, supervised by sound designer Ren Klyce and presented in DTS-HD Master Audio: Jeg anbefaler altså dette lydsporet, spesielt tilpasset hjemmekino. Mer trøkk enn standardlydsporet.
Audio commentary by director David Fincher, Savides, actor Michael Douglas, screenwriters John Brancato and Michael Ferris, digital animation supervisor Richard “Dr.” Baily, production designer Jeffrey Beecroft, and visual effects supervisor Kevin Haug: Helt OK kommentarspor. Mest interessant er regissør Fincher og production designer.
An hour’s worth of exclusive behind-the-scenes footage and film-to-storyboard comparisons for four of the film’s major set pieces, with commentary: Storyboardsammenligningen med de ferdige scenene føles litt likegyldig, siden de egentlig er så like. Da er det mer givende med bak kamera sekvensene. Der kan vi få opptil 3 ganger så lange klipp fra innspillingen som den ferdige scenen er på. 48 minutter.
Alternate ending: Van Orten går ut av bygningen, takker nei til taxi og går langs fortauet bort fra oss til han forsvinner i det fjerne. Altså ingen rendezvous med Christine i denne versjonen, som ble droppet.
Trailer and teaser, with commentary: 6 minutter med trailer med forklaring. Teaseren er best, hvor kun en dataanimert marionettdukke gradvis blir mer og mer vill i bevegelsene. En fin metafor for Nicholas i det han mister stadig mer kontroll. Traileren er for fraksjonert. Den hopper fram og tilbake, og det blir for mye action. Pengefolka ville ha det slik, sier Fincher.
A booklet featuring a new essay by film critic David Sterritt: Et essay på det jevne. Trekker en del morsomme paralleller mellom filmer. Ganske langt essay.
USA – 2019 – Martin Scorsese (farger) –209 minutter – Mafia, historisk drama
Et gangsterliv
Nivå 1 (uten spoilers)
Jimmy Hoffa, Russell Bufalino og Frank Sheeran. En mektig fagforeningsleder, en mafiaboss og en lojal håndlanger med tette bånd til begge. Her får du historien om dem, og hvordan Jimmy Hoffa døde, basert på boken til Charles Brandt «I heard you paint houses».
Nivå 2 (med spoilers)
Criterion Collection har en avtale på plass med Netflix, slik at Criterion står for utvalgte Netflixutgivelser på fysisk format. Roma var først ute, så fulgte Mariage Story og Parasite, før nå The Irishman ble utgitt i en lekker papputgave. Da venter vi bare i spenning på Okja av Bong Joon-Ho, som jeg virkelig håper Criterion vil velge ut fra Netflixkatalogen.
Vi som har levd en stund, vet en del om saken rundt Jimmy Hoffa. Han var en av USAs mektigste menn i kraft av sin stilling som fagforeningsleder for Teamsters, yrkessjåførene organisert i en sterk fagforening. Han ryktes å ha for tette forbindelser med mafiaen, og var i stadig konflikt med Kennedybrødrene, både president John F. Kennedy og statsadvokat Robert Kennedy. Han støttet Nixon med penger i hans valgkamp. I 1975 ble han sporløst forsvunnet, etter hvert trodd å ha blitt likvidert av mafiaen. Men liket hans har aldri blitt funnet. I Brandt sin bok påstår forfatteren at Frank Sheeran tok på seg ansvaret for Hoffas død. Han og Hoffa gikk inn i et hus i Detroit hvor Sheeran skjøt Hoffa to ganger i bakhodet. FBI fant blod i huset, men klarte ikke å matche det med Hoffas DNA. Det kan muligens skyldes datidens teknologi.
The Irishman er historien om Frank Sheeran som gikk under kallenavnet the irishman. Han starter som lastebilsjåfør som stjeler litt av lasset, og selger det stjålne kjøttet til restauranter. Denne tvilsomme bigeskjeften ender i en arbeidsrettsak, hvor William Bufalino representerer ham. Han igjen er bror til mafiabossen Russell Bufalino, og slik blir Sheeran introdusert til Russell. De husker at de har møttes før, langs landeveien da Russell hjalp Sheeran med motorproblemer. Dette møtet fører til arbeid for mafiafamilien til Russell, og etter hvert som en slags livvakt for Jimmy Hoffa. Jeg føler at det er litt uklart hva Sheeran egentlig blir hyret for av Hoffa, siden han spør Sheeran på telefon om han «paints houses», som er kode for likvideringer. Men antagelig er det andre oppgaver Sheeran blir ansatt for.
Hoffa og Sheeran får raskt et tett og nært forhold, akkurat slik Sheeran og Russell Bufalino har. Dette går bra så lenge Hoffa og Russell går godt overens. Men andre mafiaaktører begynner å gå lei av Hoffas framferd. Sakte begynner også Russell å se at Hoffa er et problem. Han står i skvis. Han forsøker å megle, bruker sitt gode forhold til Hoffa får å dempe ham. Men Hoffa føler seg usårbar, ingen vil tørre å gå etter ham. Til slutt har Russell sett det samme som sine mafiabrødre, og Frank får oppgaven i å roe ned Hoffa. Nå er det Frank som er i skvis. Til slutt er det tydelig for alle at Hoffa ikke kommer til å dempe seg. Uten virkelig å velge side, flyter Frank bare med strømmen som tydelig viser at Hoffa er den svake parten her. Han utfører likvideringen uten egentlig å ha reflektert så mye rundt det. Det er en naturlov, det må bare bli sånn.
Da datteren forstår at det er faren hennes som har tatt livet av Hoffa, bestemmer hun seg for aldri å snakke med Frank mer. Og det gjennomfører hun. Mot slutten av sitt liv ønsker Frank bare å få snakket litt med henne, men det kommer aldri til å skje. Han har alltid prioritert sitt «arbeide», men nå er det ingen andre i live. Som FBI sier når de avhører ham, «det er ingen igjen i live som du kan beskytte. Fortell nå». Allikevel holder han tett. Han er helt alene og helt isolert. Var det verdt det?
Dette er en lang film, ca tre og en halv time. Den er elegant fortalt av en mester i faget. Det er ikke hans beste film, men et veldig godt stykke håndverk og god underholdning. Det historiske aspektet er også interessant, basert på en historie som kan være sann. Det er ingen andre teorier som virker mer plausibel enn denne, så vidt jeg vet. Det er liten grunn til å tro at Sheeran skulle lyve om denne likvideringen, siden han i tilfelle hadde drept en god venn som stolte på ham. Ikke akkurat noe å skryte av.
Filmen har et bakteppe av politikken som foregikk på den tiden. Vi får invasjonen i Grisebukta, Kennedydrapet, samt høyprofilerte gangsteroppgjør som stjal overskriftene den gangen. Hvert tiår har sitt utseende, kanskje vil klesstil og andre faktorer gjøre at man deler inn tiåret i tidlig og sent i tillegg. Scorsese valgte ut det essensielle i sine scener, og da gjorde han grundig. 5 lag med maling på veggene, tunge 50-talls telefoner med lang og høy ringing. Det skulle både se og føles autentisk ut.
I mafiafilmer generelt er det lite fokus på det å bli gammel. Som regel dør de involverte en brå og brutal død. Ingen i dette miljøet forbereder seg på et liv som gammel. I The Irishman havner de som gamle i fengsel eller på aldershjem. Dette perspektivet ble dobbelt gyldig med tanke på alderen på de tre stjernene i filmen. Pacino rundet 80 år, mens Pesci og de Niro var i slutten av 70-årene under innspillingen. Og Scorsese selv er en gammel mann. At livet går mot sitt siste kapittel er noe ingen av de medvirkende eldre herrer kan unngå å reflektere rundt.
Filmen er bygget opp gjennom tilbakeblikk, fra den fatale bilturen Russell og Frank tar til Detroit sammen med sine koner. Bilturen ender i likvideringen av Jimmy Hoffa. Vi får servert historien fra før Russell og Frank møtes, helt fram til i dag og videre til gamlehjemstilværelsen til Frank Sheeran. Der starter også historien i en liten scene. Dermed blir det behov for å vise Robert de Niro, Joe Pesci og Al Pacino som yngre utgaver av seg selv, noe de gjør med digital de-aging. Ofte velges det yngre skuespillere i samme rolle i slike tilfeller, som også gjøres i noen av rollene her, for eksempel Sheerans datter som spilles av to skuespillere blant annet Anna Paquin. Når tidslinjen går andre veien, pleier man å sminke skuespillerne til å se eldre ut.
The Irishman er banebrytende i sin digitale tilnærming. Ved å bruke to ekstra infrarøde kameraer på siden av hovedkameraet, får man datagenererte bilder man kan behandle i ettertid. Her fjernes rynker, hudflekker og hudfolder blant annet, og huden strammes opp. Andre utfordringer kommer til når man skal spille en yngre utgave av karakteren. Mer spenst i steget, rakere holdning, kvikkere bevegelser. Alt dette kunne være en utfordring for disse mennene i sine sene syttiår.
Martin Scorsese er kjent som mafiafilmregissøren, med faktisk har bare 4 av hans filmer tematisk tilknytning til mafia. De er Mean Streets, Casino, Goodfellas og nå The Irishman. Det var overraskende.
Som seg hør og bør i en film på slutten av en mesterregissørs karriere, er det flere hint til tidligere filmer. Håndvåpnene som legges ut på en seng for Frank valg av mordvåpen, speiler scenen i Taxi Driver hvor de Niros karakter skal velge våpen fra våpenkoffertene til selgeren. Et langt trackingshot på gamlehjemmet eller ved likvideringen av Albert Anastasia flytter tankene våre til kjøkkenscenen i Goodfellas.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Goodfellas, Casino, Scarface, The Godfather og Once upon a time in America.
Øyeblikket: Den utrolige kynismen og brutaliteten i likvideringen av Skinny Razor. Han drepes foran sin kone og lille datter på en restaurant, og Frank Sheeran ser det som et pluss at de er til stede. Da vil likvideringen gi kraftigere signaler. Smak på den, det er virkelig en kynisk tilnærming.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.85:1, og ser strålende ut. Det er ikke så overraskende for en 2019-film. Alt ser bra ut, spesielt er de solrike scenene utendørs flotte. Detaljer og kontraster er fine, med forskjellige fargeuttrykk ettersom tiåret vi er til stede i. 70-tallet er mer dempet i fargene enn for eksempel 60-tallet. Og 50-tallet er, vel, litt femtitalls. Lyden er meget god og fyldig, med klar dialog og kraftige effekter som eksplosjoner og skudd. Lydformatet er Dolby Atmos.
Ekstramateriale
Newly edited roundtable conversation among Scorsese and actors Robert DeNiro, Al Pacino, and Joe Pesci, originally recorded in 2019: Netflix kom på banen med penger og løfte om ingen innblanding i den kreative prosessen. De fire gamle mennene diskuterer The Irishman som en film om nødvendig svik, og om forskjellige regissørers metode. Fin samtale på 19 minutter.
Making “The Irishman,” a new program featuring Scorsese; the lead actors; producers Emma Tillinger Koskoff, Jane Rosenthal, and Irwin Winkler; director of photography Rodrigo Prieto; and others from the cast and crew: Helt grei bakomfilm. Litt typisk. Vi ser scorsese instruere Pacino, blant annet. Det har han aldri gjort før.
Gangsters’ Requiem, a new video essay by film critic Farran Smith Nehme about The Irishman’s synthesis of Scorsese’s singular formal style: Fin dokumentar på 21 minutter. Frank angrer og søker tilgivelse for sine synder. Han forstår fort i en samtale med Russell at han er den eneste som angrer noe som helst…
Anatomy of a Scene: “The Irishman,” a 2020 program featuring Scorsese’s analysis of the Frank Sheeran Appreciation Night scene from the film: Kvelden skal være en feiring for Frank, men egentlig er det en kveld for Jimmy Hoffa og å vise støtte til ham. 5 minutters gjennomgang av scenen.
The Evolution of Digital De-aging, a 2019 program on the visual effects created for the film: 3 kamera montert på en rigg, et vanlig i midten med to infrarøde på hver side for datamanipulering etterpå. Siden skuespillerne ikke nødvendigvis framsto likt i alle filmer fra samme tid, måtte man forsøke å finne det unike uttrykket ved skuespilleren fra denne perioden. 13 minutter.
Excerpted interviews with Frank “the Irishman” Sheeran and Teamsters trade-union leader Jimmy Hoffa from 1999 and 1963: I 6 minutter snakker den ekte Frank Sheeran om likvidering. Paint a house betyr å likvidere noen. I det andre segmentet på 17 minutter får vi se den ekte Jimmy Hoffa i de originale scenene som Scorsese iscenesetter i filmen. Blant annet folkemengdescenen hvor han har på seg den røde lua, og talen til teamsters innendørs. Deretter følger et intervju hvor Hoffa snakker om sin livsfilosofi og arbeid. Han gir vekk mesteparten av lønna si, og noe må brukes for å forsvare seg.
Trailer and teaser: Mer actionorientert enn hva filmen egentlig er. Forteller meg at jo lenger en film er, jo mer kan du manipulere inntrykket du vil formidle. 4 minutter og 28 sekunder til sammen.
An essay by critic Geoffrey O’Brien: Rolig film, små samtaler avgjør liv og død. Godt, jordnært essay om en jordnær film.
Frankrike – 2000 – Michael Haneke (farger) –117 minutter – Drama, sosial kommentar.
Kommunikasjon
Nivå 1 (uten spoilers)
Et multikulturelt, klassedelt og generasjonsseparert Frankrike sliter med kommunikasjon i år 2000. En krigsfotograf som arbeider på Balkan synes livet er lettere der enn i Paris. Og ingen ser ut til å bry seg særlig om andre enn seg selv.
Nivå 2 (med spoilers)
Michael Haneke er blant et knippe av nålevende regissører jeg følger med intens interesse, sammen med Bela Tarr, David Lynch, Roy Andersson og Joachim Trier. De to første har vel strengt tatt lagt opp.
Som alltid i Hanekes filmer er kommunikasjon og media (indirekte) temaer han tar opp. Kommunikasjon mellom generasjoner, mellom kulturer, mellom klasser og mellom film og sitt publikum. Kommunikasjon må læres for at samfunn skal fungere. Et samfunn hvor grupper er uten evne til å kommunisere, kan ikke ha tillit til hverandre. Dette løftes ofte frem som en betingelse for velfungerende samfunn som det norske, et samfunn hvor vi har tillit til hverandre og til det offentlige. Får du for store forskjeller i levestandard mellom menneskene, vil omgang og kommunikasjon forvitre og tilliten brytes ned.
Så denne ukjente koden i tittelen er altså nøkkelen til å kunne kommunisere med menneskene rundt deg. Filmen består av mange situasjoner hvor partene i en samtale ikke klarer å kommunisere ordentlig. Samtalene hakker, eller det er tydelig at de står for langt fra hverandre. Og grunnen kan ligge i strukturer i samfunnet, som rasisme blant politiet. Det ser vi i mangelen på verbal kommunikasjon fra politiet og tidlig bruk av fysisk makt mot den svarte unggutten, Amadou, på boulevarden. Andre vanskelige situasjoner kan bunne i fastlåste mønstre, som mellom bonden og hans sønn krigsfotografen. De kjenner hverandre, de vet hva den andre vil si, og de har ingen tillit eller håp til hverandre om at noe nytt skal sies. Bonden er naturligvis også faren til Jean, som stikker av fra gården og vil leve et liv i storbyen. Derfor blir dette også manglende kommunikasjon mellom by og land, med tilhørende verdier. Bonden klarer ikke å kommunisere med ord, kun med handling. Så da han dreper alle oksene sine, er det en måte å si at nå er Jean fri til å gjøre hva han vil. Slik kan manglende kommunikasjon få tragiske utfall som her går utover uskyldige som oksene, fordi to mennesker ikke klarer å snakke sammen.
Igjen andre situasjoner kan ha sin forklaring i hva som står på spill, som slåsskampen mellom Amadou og Jean. Anne er redd for at sønnen til samboeren sin skal bli skadet, og vil ikke høre på Amadou. Amadou forsøker å kommunisere sin versjon, både til politiet og Anne, men når ikke fram. Det ender med at han og tiggeren blir tatt med til politistasjonen. Her er det også et element av ironi, for det at Amadou insisterer på at Jean skal beklage til tiggeren, ender med at hun blir utvist fra landet. Mot hennes vilje står Amadou opp for henne, med en effekt som er helt motsatt av hva han ønsket.
Filmen starter og slutter med en symbolsk og enkel versjon av temaet, nemlig en firkantet og digital mangel på nøkkelkode. Her er det enten/eller, ikke som i samfunnslivet mellom mennesker hvor resultatet av å ikke inneha nøkkelen ligger et sted midt mellom. Alt er kommunikasjon, for eksempel er handlingen til Jean overfor tiggeren en måte å kommunisere at han ikke respekterer henne. Da han kaster søppel i fanget hennes, sier han ved handlinger at han føler seg bedre enn henne.
Anne står i leiligheten sin og stryker klær og ser på TV da hun hører skrik og bråk fra naboleiligheten. Hun forstår at det gjelder leiligheten hvor en ti år gammel jente bor. Hun vurderer tydeligvis om hun skal gripe inn, men da lydene stilner skrur hun opp TV-lyden igjen. Mot slutten av filmen ser vi henne i begravelsen til jenta. Igjen et tilfelle av manglende kommunikasjon. Kanskje kunne det at hun hadde grepet inn og snakket for henne ha avverget dødsfallet. Da hun forsøker å diskutere dette med Georges, toer han sine hender siden dette er «hennes» sak. Han er altså heller ikke så empatisk når det kommer til stykket…
Georges, Annes samboer, jobber for tiden på Balkan med å ta bilder fra krigssituasjoner. Han lever i en tilstand hvor han ønsker å være på det andre stedet til enhver tid, aldri der han er. Så når han kommer tilbake til Anne i Paris, tar det bare noen dager før han lengter tilbake til jobben og Balkan. Han finner livet i Paris mye mer komplisert enn på bygda på Balkan. Han reagerer også på at folk virker så uinteressert i andre, og for å utforske og dokumentere dette fotograferer han passasjerene på T-banen i skjul. Georges er utilpass når han er ute med Annes venner, og havner i diskusjoner med dem. Haneke viser oss ikke hva de diskuterer, kun avslutningen som viser oss at de står langt fra hverandre.
Slik gjør Haneke ofte, han overlater til publikum å fylle inn manglende partier. I Code Unknown skilles scenene med svart skjerm. Hva har skjedd siden sist vi så disse menneskene? Hva har blitt sagt før disse replikkene kommer? Hva har menneskene tenkt og hvorfor har de falt ned på det standpunktet? Disse svarte skjermene minner oss på at vi ser en film, og at vi er publikum. Vi forstår at det vi ser er det en regissør vil at vi skal se. I alle Hanekes filmer er det forholdet mellom publikum og filmskaper, eller media, som er et tema. Sannheten er ikke en sikker verdi som er udiskutabel. Alle bilder som vises, signaliserer en verdensanskuelse og et ønske om manipulering. Haneke skolerer oss i manipulering. Selv en dokumentar manipulerer oss. Om ikke ved hva som vises, så ved hva som ikke vises. Haneke velger ofte å la den viktigste dialogen sies «off-camera», siden en skuespiller i bildet kan distrahere oss fra det som sies.
De døve som dukker opp ved jevne mellomrom i filmen er en kommentar til filmens tema, nemlig vanskelighetene ved det å kommunisere. Filmen i filmen er tatt med for å vise at Anne er en stjerneskuespiller, en vellykket og kjent person. Selve historien i den filmen er en idé Haneke hadde til film om en mann som lokker kvinner i en felle for å ha full kontroll på dem, og se dem dø. Men han fikk beskjed om at den var for lik en film han aldri hadde sett, The Collector, en britisk film som Terrence Stamp spiller i, basert på en roman av John Fowles. Så Haneke puttet historien inn her.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hidden, Funny Games, Le Havre, My Name is Joe, Naked og mange filmer av Dardennebrødrene.
Øyeblikket: Scenen i Annes leilighet da hun stryker klær. Hun hører det som vi forstår er familievold fra en leilighet hvor det bor barn. Hun skrur ned TV-volumet og vi ser hun vurdere om hun bør gripe inn. Her kommer Binoches dyktighet til sin rett. Scenen har ikke et eneste ord, det er ansiktet hennes som forteller oss alt som foregår i hodet hennes. Hun veksler mellom tanker om å gripe inn eller la det være. Da bråket stilner ser hun det som en anledning til å la situasjonen ligge. Hun skrur opp lyden og stryker videre. Som mange av oss ville gjort…
Lyd og bilde
Glimrende bilde og lyd. Lyden brukes fint, fra velbalansert byliv i gatene til rungende trommer. Dialogen er klar uansett. Lydformatet er 5.1 surround DTS Master Audio. Bildet presenteres i 1.85:1. Fin dybde, gode detaljer i nærbildene. Filmen står for meg som noe dempet i fargene, blågrå i minnet, men kraftfull i noen scener som svømmebassengsekvensen.
Ekstramateriale
New interview with Haneke: Haneke er en forbilledlig regissør i det at han ikke gjør seg til i intervjuer. Han forklarer gjerne om hva han forsøker å si i filmene sine, og slik sett er det lærerikt for filmnerder. Code Unknown er hans mildeste film, og alle småhistoriene har skjedd i virkeligheten. 28 minutter.
Introduction by Haneke from 2001: Kjempefin introduksjon hvor Haneke går rett inn i hva han vil si med filmen. Han snakker om flere nivåer av manglende kode i filmen. Hva er virkelighet i film? 4 minutter.
Filming Haneke, a 2000 making-of documentary featuring interviews with Haneke, actor Juliette Binoche, and producer Marin Karmitz, as well as on-set footage of cast and crew: Haneke mener at han ikke er en kreativ sjel, men en som er god på å knytte ting sammen og se forbindelser. Han er helt avhengig av konkrete ting. Hans filmer er alltid en reaksjon til mediasituasjonen i den aktuelle perioden. 28 minutter.
Interview from 2001 in which Haneke discusses the filming of the boulevard sequences: Ganske kjedelig og dødt segment på 11 minutter.
New interview with film scholar Roy Grundmann: Haneke klarer balansegangen mellom det å fordømme vold uten å vise vold selv i filmene sine. Meningen i filmene ligger ofte i mellomrommet mellom scenene eller i formen på scenene. Haneke mener publikum burde forstå at filmen-i-filmen ikke er selve filmen siden den er filmet helt annerledes, som en Hollywoodfilm. 24 minutter.
Teasers: Ca 5 minutter med teasers. En om filminnspillingen i filmen, en på t-banen og spyttingen og en om krangelen på supermarkedet mellom Anne og Georges.
An essay by critic Nick James: Et ganske langt essay som er verdt å lese, men som ikke gir noe spesielt nytt i tillegg til det andre ekstramaterialet. Det vi får er en fin gjennomgang av Hanekes karriere, fra teater og TV fram til spillefilmene hans.
USA – 1946/1964 – Robert Siodmak/Don Siegel (svart-hvitt og farger) –102 minutter/94 minutter – Film noir, kriminal, action
Lamb to the Slaughter
Nivå 1 (uten spoilers)
Ernest Hemmingway skrev en novelle som het the Killers, hvor Nick Adams er en av karakterene slik han er i mange av novellene hans. På denne utgivelsen fra Criterion Collection er to filmatiseringer inkludert, pluss Andrej Tarkovskys studentfilm basert på novellen. Filmen fra 1946 er en glitrende film noir, filmen fra 1964 er den første filmen laget for spesielt for TV.
Nivå 2 (med spoilers)
The Killers fra 1946 har de første 17 minuttene lik novellen, nesten ordrett. Men etter at Nick forlater the Swede (Burt Lancaster) på rommet sitt, dikter filmen videre i 85 minutter. The Swede viser seg å hete Ole Andersson. Han blir skutt, og filmen forteller forhistorien til the Swede gjennom tilbakeblikk. Forsikringsagenten som får saken, Jim Reardon, klarer ikke å slippe den, men reiser rundt og snakker med gamle venner og uvenner av Ole Andersson. Slik får vi servert en spennende historie, som er helt der oppe blant de beste film noir-filmene. Som i Double Indemnity er det en forsikringsagent som er hovedpersonen, men de står på hver sin side i moralske spekteret.
The Killers fra 1964 er en helt annen affære. Det er minimalt som forbinder den med 1946-versjonen, og uttrykket er også helt annerledes. Her er det John Cassavetes som spiller rollen Burt Lancaster hadde i den andre filmen, men hovedpersonene er antagonistene, leiemorderne som skyter Cassavetes i begynnelsen av filmen. Filmen har egentlig ingen grunn til å hete Ernest Hemmingway’s the Killers.
Litt om 1946-versjonen: Etter at Ole Andersson taper en boksekamp blir han dumpet fra stallen til manageren. Han blir kjæreste med Kitty, en farlig Ava Gardner som legendarisk femme fatale. Deres første møte er en nydelig og sår scene. Ole er på denne tiden sammen med Lilly, som er med ham på en fest. Da Kitty begynner å synge blir Ole Andersson forhekset av henne. Han stiller seg bak henne og har ikke øyne for andre. Han spiser henne opp med blikket. Lilly forstår der og da at hun har mistet ham. Kitty blir stridens eple mellom the Swede og gangsterbossen Big Jim Colfax som planlegger kuppet the Swede blir med på. For etter at Ole ikke kan bokse lenger, forlater hun ham for Big Jim. Men som den sanne femme fatale hun er, spiller hun begge to som marionettdukker. Hun veksler fram og tilbake, slik at både Ole og vi er forvirret om hvor hennes lojalitet ligger.
De raner lønningskontoret til en hattefabrikk, men da de skal møtes og dele byttet er møtestedet forandret. Kitty varsler Ole om bedraget, slik at han møter opp og stjeler pengene fra de tre andre. Men siden blir han lurt av både Kitty og Big Jim. Dermed starter et liv i skjul. Det er dette livet han gir opp da han blir innhentet av leiemorderne. Han er lei av å alltid se seg over skulderen.
I 1964-versjonen spiller John Cassavetes racerbilsjåføren Johnny North. Etter en ulykke kan han aldri kjøre mer, og han mister kjæresten Sheila (Angela Dickinson). Hun blir sammen med en ekskjæreste av seg, en rik gangster ved navn Jack Browning (Ronald Reagen). Igjen blir vi usikre på om Sheila elsker Johnny eller pengene til Jack, men penger vinner alltid. Hun forråder Johnny etter ranet av en verditransport og Jack står klar til å skyte Johnny i en felle Sheila leder ham inn i. Mye av filmen dreier seg om racerbilmiljøet og løpene. Etter at Lee (Clu Gulager) og Charles (Lee Marvin) skyter og dreper Johnny North på en blindeskole, klarer ikke Charles å la dette oppdraget være ferdig. Han må finne ut hvorfor North bare lot seg henrette på skolen han jobbet som lærer. De to leiemorderne drar tilbake i Johnny Norths fotspor og snakker med folk i racingmiljøet. Slik får de og vi historien til Johnny fortalt, en historie om svik om penger og bedrag i kjærlighet.
Uttrykket er fargesprakende, med typiske 60-tallsfarger. Det var den første filmen laget spesielt for TV, men siden den var så voldelig kunne den ikke vises på TV. De forsøkte å klippe vekk Clu Gulagers voldelige rolle som Lee, men da falt filmen sammen. Derfor ble den heller lansert på kino, hvor den gjorde stor suksess.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Criss-Cross, Point Blank, Night and the City, Lady from Shanghai, Out of the Past og Double Indemnity.
Øyeblikket: I 1946-versjonen vil jeg trekke fram sluttscenen hvor Big Jim ligger døende etter en skuddveksling. Kitty presser på for å få ham til å fortelle politiet at hun er helt uskyldig oppe i det hele. En politimann sier: «Don’t ask a dying man to lie his soul into Hell».
I 1964-versonen må det bli øvingen på øde landevei for å ta igjen pengetransporten. Johnny North blir hentet inn i kraft av sine racerbilsjåførkvaliteter, da Jack forstår at han ikke klarer å presse tiden ned til det akseptable. Johnny må bevise at han kan klare det med en testkjøring, som ser imponerende ut uten vår moderne datagrafikk.
Lyd og bilde
1946-versjonen har et nydelig og stilfullt bilde i svart-hvitt. Gode kontraster og spennende vinkler. Klassisk film noir. 1964-versjonen er den første TV-filmen som ble laget, og har et noe glorete bilde. Det er billige løsninger over hele fjøla. Men det er et fint bilde, i god kvalitet. Mye utendørs lokasjoner og solrike bilder, som får fram detaljene på en god måte. Lyden er god på begge filmene. De har begge ukomprimert monolyd og bildeformat i 1.33:1.
Ekstramateriale
The Killers 1946
Andrei Tarkovsky’s short film adaptation of Ernest Hemingway’s “The Killers,” made when he was a student in 1956: Denne kortfilmen på 20 minutter er helt tro til kildematerialet, altså novellen til Hemmingway. Ganske fin på russisk.
Interview from 2002 with writer Stuart M. Kaminsky: Et godt videoessay på 18 minutter. Film noir startet som grått, men ble gradvis mer kontrasterte, svarte og hvite. Etter krigen ble de kjempemørke. Film noir kan være alle sjangre, western, fengselsfilmer eller krim.
Screen Directors’ Playhouse radio adaptation from 1949, starring Burt Lancaster and Shelley Winters: Litt melodramatisk, som en voiceover i en film noir hele tiden. Dessverre med reklame. 30 minutter.
Audio recording from 2002 of actor Stacy Keach reading Hemingway’s short story: Fin opplesning på 17 minutter av fantastiske Stacy Keach, som jeg likte ekstremt godt i Fat City og The 9th Configuration. Novellen slutter da Nick går fra the Swede.
Trailers: Et knippe med trailere av filmer Siodmak har laget. Son of Dracula, Cobra Woman, The Killers (en gammeldags, lite original trailer), Cry of the City og Criss Cross. Til sammen 10 minutter.
An essay by novelist Jonathan Lethem: Her hevdes det at The Killers er Citizen Kane blant film noir, noe som er en djerv påstand. Kanskje er det riktig. De tyske regissørene Robert Siodmak, Fritz Lang og Otto Preminger var nøkkelregissører når det kom til film noir. Mye av essayet handler om hvorfor the Swede aksepterte å bli skutt. Et kort, røft essay, litt i film noir stil.
The Killers 1964
Interview from 2002 with actor Clu Gulager: Skuespilleren som spiller Lee, kompanjongen til Charles (Lee Marvin), heter Clu Gulager. Han mener at The Killers fra 1964 er en god film, men ikke en super film. Lee Marvin gjør en kjempejobb. Dødsscenen hans var den beste Clu noen gang har sett. Dette var den siste filmen til Ronald Reagen, og hans første rolle som bad guy. Han var allerede da mer opptatt av politikk enn film. Og han hatet filmen. 19 minutter.
Audio excerpt from director Don Siegel’s autobiography, A Siegel Film, read by actor and director Hampton Fancher: Don Siegel forteller morsomme historier om hvordan han fikk skuespillerne med i filmen, og resten av historien rundt produksjonen. Kennedy ble skutt under innspillingen, noe som forstyrret filmen stort selvfølgelig. Det er et livlig opptak, selv om han tydeligvis leser fra et ark. Knallhard noir stil på opplesningen. 19 minutter.
Trailer: Litt sånn WOW, BAM med grafikken. Grei nok trailer, passer til filmen.
An essay by critic Geoffrey O’Brien: Greit nok, ikke mer enn det.
Sovjetunionen under andre verdenskrig: Boris og Veronika er et lykkelig kjærestepar, med planer om å gifte seg. Men når tyske soldater invaderer Sovjet, melder Boris seg til tjeneste. Veronika må streve med alle oppgaver og utfordringer i det daglige sivile livet.
Nivå 2 (med spoilers)
The Cranes are Flying vant gullpalmen i Cannes i 1958. Det var en film som ble kritisert i Sovjet, før den ble nærmest smuglet ut til Vesten og fikk stor annerkjennelse der. Da ble filmen vist i hele Sovjet. Stalin hadde stålkontroll på filmindustrien, og sensuren ble strengere og strengere. Da Khrusjtsjov kom til makten etter Stalins død ble sensuren lettet til en viss grad, det ble kalt opptiningen. Kalatozov turte nå å lage en film som The Cranes are Flying.
Tranene flyr på begynnelsen av filmen når kjæresteparet er lykkelige, og tranene flyr på slutten av filmen når Veronika innser at Boris er død og går videre i livet sitt. I hele perioden mellom disse to scenene med fuglene er det ingen lykke til stede. Den preges av død, ulykke, uvisshet og venting.
Veronika og Boris er et lykkelig kjærestepar, og etter en fin natt sammen ute deler de opplevelsen av å se tranene fly i formasjon over himmelen. De drømmer om bryllup. Men så kommer invasjonen og Boris drar i krigen. Veronika kommer for sent til å ta avskjed med Boris, begge leter etter hverandre ved avreisepunktet. Koner og mødre tar farvel med sine unge menn.
Under et flyangrep blir leiligheten til Veronikas families lagt i ruiner og foreldrene omkommer. Boris sin familie tar henne til seg. Fetteren til Boris, Mark, har aktivt unngått å bli vervet. Straks Boris har dratt i krigen legger han seg etter Veronika. Det hele kulminerer i en voldtekt, kreativt iscenesatt med ekspresjonistisk lys og skygge og kameravinkler. Voldtekten foregår under et flyangrep med bomber og eksplosjoner, så hvite lysblink kontrasterer med en leilighet i mørke uten strøm.
Presset av Mark som klarer å vende voldtekten til skam for Veronika og ikke ham, går hun med på å gifte seg med ham. Men det blir et ulykkelig ekteskap. Og Veronika blir uglesett for å ha gitt opp Boris. Relokalisert i Sibir på grunn av den tyske framrykkingen, tar Veronika jobb på et militærsykehus hvor de skadede fra fronten behandles. Hun går så vidt glipp av å møte soldaten som var sammen med Boris da han døde, men på slutten av filmen får vite sannheten om hvordan han døde.
Det er en vakker scene på slutten av filmen. Veronika drar ut i gatene klyngende til et halmstrå av håp om at Boris kan være blant de hjemvendte soldatene etter krigen. Hun har aldri gitt opp Boris, selv om hun har hørt at han skal være død. Hun har med blomster. Det er her hun får den endelige bekreftelsen på at Boris er død. I stedet for å resignere fullstendig og gi opp livet sitt, vender hun det i stedet til noe håpefullt. Hun begynner å dele ut blomstene til alle rundt seg. Og når den siste blomsten er utdelt ser hun tranene komme flyvende i formasjon over himmelen…
The Cranes are Flying er først og fremst en film om de som blir igjen bak fronten og skal holde samfunnet gående. Og det var i all hovedsak kvinner. De måtte være sterke, selv om de hadde mistet sine menn i krigen.
Slike gode filmer kan bare lages om man er kompromissløs i sin streben etter perfeksjon. Et eksempel på det kan være fotografen Urusevskys visjoner. Han rigget til teamet sitt for å filme en spesifikk scene. Lys, lyd, hele apparatet var på plass. Men Urusevsky ventet på en spesiell sky på himmelen. Den kom aldri, så han nektet å skyte scenen. Han ble ingen populær mann den dagen. Alt utstyret måtte pakkes ned.
Kalatozovs filmer er avhengige av, og kjennetegnes av, kinematografien. Fotografen Sergei Urusevsky var et geni og Kalatozov det samme for å satse på ham. Kalatozov er en av de virkelig store sovjetrussiske regissørene. The Cranes are Flying er hans kanskje mest respekterte verk, i hard konkurranse med Letter Never Sent og I Am Cuba. Sistnevnte er berømt for sin imponerende kinematografi, mens Letter Never Sent mer for historien. Den er omtalt tidligere på bloggen. Hans tidligere filmer som Salt of Svanetia og Nail in the Boot er også høyt respekterte med en viss mytestatus blant cineaster.
Kalatozov var et ikon innen film i etterkrigstidens Sovjet. Filmene hans handlet nesten alltid om selvstendige og unike mennesker. Filmene henger også sammen gjennom den særegne stilen. Temaet kunne ofte være svik og forsoning, som i The Cranes are Flying. Det lå en spenning mellom bildenes storslagenhet og det intime.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ballad of a Soldier, Burnt by the Sun, The Shop on Main Street, Pianisten, og Ivan’s Childhood.
Øyeblikket: Dødsscenen til Boris. Han reiser seg uforsiktig opp og blir truffet av en snikskytter. Han griper etter et tre, faller langsomt bakover mens kameraet stiger over ham. Så vendes kameraet opp mot tretoppene slik at vi ser livets siste øyeblikk fra Boris sin synsvinkel. Preget i bildet ser vi drømmen til Boris om å springe opp trappene for å gifte seg med Veronika, mens kameraet virvler rundt. I drømmen hans blir de gift.
Lyd og bilde
Fint bilde fra en gammel sovjetrussisk film fra 1957. Formatet er 1.37:1 og stråler i godt opplyste scener. Her er mange forskjellige stilarter blandet. Mørke, ekspresjonistiske scener med mye dramatikk og raske scener med dynamisk håndholdt kameraføring. Alt håndteres med god kontrast. Detaljer er flotte. Lyden er fin i ukomprimert mono.
Ekstramateriale
New interview with scholar Ian Christie on why the film is a landmark of Soviet cinema: Christie mener man kan dele inn sovjetisk film i før-tranene og etter-tranene. Stalin var veldig interessert i film, han så det som viktig å vise fram hva et sovjetisk samfunn kunne være. Ettersom han ble mer paranoid ble de tillatte filmene mindre realistiske. Til og med historiske filmer måtte tilpasses en kommunistisk tankegang. 18 minutter.
Audio interview from 1961 with director Mikhail Kalatozov: Dette lydintervjuet er tekstet! Det er så mye bedre enn å høre en regissør stotre på engelsk som andrespråk. Kalatozov snakker om stilen sin som han utviklet sammen med kameramann Urusevsky. Beskrivende foto underveis gjør dette til helt OK 11 minutter.
Hurricane Kalatozov, a documentary from 2009 on the Georgian director’s complex relationship with the Soviet government: Kalatozov var et ikon for etterkrigstidens Sovjet. Han kan sammenlignes med Cecil deMille. Tarkovsky var et produkt av de to store foregående regissørene Eisenstein og nettopp Kalatozov. God dokumentar på 1 time og 13 minutter.
Segment from a 2008 program about the film’s cinematography, featuring original storyboards and an interview with actor Alexei Batalov: 19 minutters segment om en legendarisk kameramann, Sergei Urusevsky. Enken hans viser frem dreiebok med Urusevskys notater. Hans store styrke var at han forsto alt ved filmskaping, også skuespillerne. Kompromissløs type, noe som tydelig kommer frem i Letter Never Sent, med store skogbranner.
Interview from 2001 with filmmaker Claude Lelouch on the film’s French premiere at the 1958 Cannes Film Festival: Litt om hvorfor Kalatozov turte å lage filmen da Khrusjtsjov kom til makten. Filmen vant gullpalmen i Cannes. 5 minutter.
An essay by critic Chris Fujiwara: Sovjetunionen mistet 27 millioner mennesker under andre verdenskrig. Nikita Khrusjtsjov overtok etter Stalin, og startet en opptining av samfunnet (the thaw). Fujiwara har skrevet et greit essay om filmen og tiden, men ikke et veldig godt essay.
Christ Stopped at Eboli (Criterion nr.1043) (Blu-ray)
Italia – 1979 – Francesco Rosi (farger) –220 minutter – Drama, politisk cinema
Stedet Gud glemte
Nivå 1 (uten spoilers)
Italia på 30-tallet: Carlo Levi blir sendt i eksil under Mussolinis fascistiske Italia, på grunn av sine kommunistiske standpunkt. Stedet han blir sendt til er Eboli, et bakstreversk lite fjellsamfunn hvor tiden har stått stille. En intellektuell kommunist fra nord havner altså i det rurale og fascistvennlige sør. Vi følger hans år i eksil, avsondret fra det moderne Italia.
Nivå 2 (med spoilers)
Så da har vi lært at Mussolinis fascistiske styre ikke bare henrettet dissidenter, men faktisk hadde et alternativ ved å sende dem i eksil innenlands. Og ikke nødvendigvis på livstid, men i rimelige siviliserte 1-2 års perioder med håp om at de kom til fornuft. Carlo Levi var en intellektuell kommunist fra det mer velstående nord-Italia, som får et kultursjokk da han blir fraktet til det ekstremt rurale sør, i form av fjellandsbyen Eboli. Hovedkarakteren er basert på forfatteren Carlo Levi i hans selvbiografiske roman.
Litt om tittelen på boken og filmen: I disse strøkene i sør-Italia blir begrepet en god kristen brukt som synonym på et godt menneske. Er du ikke kristen er du ikke et menneske, og disse menneskene ble ikke sett på som kristne. Ergo ble de sett på som dyr, følte de selv. Kristus stoppet altså litt før Eboli siden de ikke ble sett på som kristne, i deres mytologi.
Eboli ble vel sett på som en straff i seg selv, så det var flere som ble forvist dit. Levi ser flere andre politiske fanger der, men all kontakt mellom dem var forbudt. De lager mat til hverandre på rundgang, men de får ikke lov til å snakke sammen. Et forsiktig nikk er alt de ser seg tjent med. Landsbyen er rural, avsondret. De lever på en måte som tilhører fortiden. Befolkningen har en overvekt av kvinner, og spesielt gamle kvinner. Unge menn har reist ut for å forsøke å livnære seg. Overtro florerer, og heksemytologi lever i beste velgående. En kvinne har ikke lov til å være alene med en fremmed mann. Hvor kan han da bo, i en landsby full av eldre kvinner? Det løses til slutt ved at kvinnen som er utleierske for Levi blir klassifisert som heks.
Det er ikke bare politiske dissidenter som blir forvist til landsbyen for kortere eller lengre perioder. Presten i landsbyen er der heller ikke frivillig. Vi forstår at den katolske presten hadde en større stilling i en annen by før, men ble omplassert pga misbruk av barn. Presten er forøvrig portrettert som en usympatisk, selvmedlidende og intolerant figur. Han har lite til overs for sine sognebarn, og beskriver dem som dyr. Det står ikke i veien for å bruke gudstjenesten til å tigge penger av dem til seg selv. Forakten går forresten begge veier, etter å ha lært forakten av sine foreldre bruker barna fritiden sin til å kaste stein på presten.
Borgermesteren i den lille landsbyen er en ivrig fascist og Mussolinitilhenger, men har også respekt for Levi. Han har generelt liten sans for de fattige og enkle landsbyboerne, men er oppriktig interessert i en intellektuell som Levi selv om han tilhører den politiske motparten. Hver dag må Levi melde seg på rådhuset, og han er ikke fri til å gå overalt i området. En politimann følger etter, og griper inn om han forsøker å passere kirkegårdsmurene. Det er jo ikke det at det er mulig å rømme, de er midt ute i et goldt fjellandskap, så det handler mer om regler og rammer.
Filmen ser ikke særlig utover, men heller innover mot fortiden og bønder og andre mennesker. Kameraet fanger landsbyen gjennom øynene til hovedpersonen Levi. Filmen har egentlig ikke noen historie, det er mer en beskrivelse av dagliglivet til eksilforfatteren. En intellektuell fra nord må forholde seg til en helt annen kultur i sør. Og det er ikke et eksil som er valgt, men en destinasjon han ikke har hatt noen påvirkning på. Allikevel utvikler han en hengivenhet for landsbyen og dens innbyggere. Spesielt når han finner sin plass i det lille samfunnet.
Som lege som aldri har praktisert, blir han kastet ut i legegjerningen. Innbyggerne foretrekker ham foran landsbyens andre leger, og han gjør en god jobb. Men kjerringråd og religiøs overtro er del av utfordringene han må forholde seg til. Han får også en liten kommunistisk seier da han får presset gjennom at han må få lov til å behandle de øvrige innbyggerne om han skal redde borgermesterens datter.
Filmen er laget 40 år etter at boken ble utgitt, men Rosi mente at problemene boken pekte på fremdeles er relevante i 1979. Bakgrunnen for filmen historie er at sør og nord i Italia er to vidt forskjellige områder. Nord er industrialisert, dominert politisk av venstresiden og er i vekst økonomisk. I sør er det helt annerledes. De er rurale, de er tradisjonelle og gammeldagse, og de er håpløst bakpå. Sør-Italia er neglisjert av staten. Politisk er det også mer grobunn for fascismen der. Motstandsmenn fra sør som kjempet mot styret fra nord ble kalt Brigadier. Denne gruppen utviklet seg til å bli den italienske mafiaen.
Det er et veldig spesielt landskap som denne landsbyen er bygget i. Utgangspunktet for husene er fjellhuler. Det bor 20 000 mennesker i disse hulene, hver familie har sin egen hule. Der bor de sammen med dyrene sine. Etter hvert ble disse familien flyttet til mer moderne leiligheter. I dag er disse hulene kunstnerboliger, og landsbyen ble transformert til noe helt annet. Turister valfartet til området, og hulene blir leid ut via airbnb.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Toni, the Tree of Wooden Clogs, I Fidanzati og Lykkelige Lazarro.
Øyeblikket: Prestens tale til innbyggerne under gudstjenesten. Vanligvis vil en slik tale på film bli møtt med sympati av seerne, men denne presten fortjener virkelig ikke sympati. Spesielt ikke når han tigger om almisser til seg selv fra de samme menneskene han beskriver som dyr ved andre anledninger. Fascinerende og kompleks scene.
Lyd og bilde
Flott bilde, med fin filmfølelse. Formatet er 1.33:1. Fargepaletten er dempet, med mye jordfarger og grått. God skarphet og detaljer. Bildet gjør jobben, men gnistrer ikke. Lyden kommer i ukomprimert mono, og lyder fint.
Ekstramateriale
New interview with translator and author Michael F. Moore: Christ Stopped at Eboli var Rosis drømmeprosjekt i to tiår. Folk ble overrasket over filmen siden Rosi pleide å lage mer politiske filmer. Boka bak denne filmen var mer sentimental og nostalgisk. Moore sto bak tekstingen på filmen, og måtte forholde seg til mange dialekter. Her forteller han om det arbeidet, men dokumentaren er stappfull av forskjellig relevant informasjon. Han forsto ikke alt som ble sagt, og hadde ikke noe manus å lese fra. 27 minutter.
Documentary from 1978 on Italian political cinema, featuring director Francesco Rosi and actor Gian Maria Volontè: Mye sies om forskjellen på nord og sør i Italia. Dette er bakgrunnen for mange av de politiske filmene i Italia. Interessant dokumentar på 25 minutter.
Excerpt from a 1974 documentary featuring Rosi and author Carlo Levi: Denne dokumentaren tar for seg budskapet bak tittelen, og fordyper seg også i landskapet og hvordan det virker på de som bor der. 27 minutter.
Excerpt from Marco Spagnoli’s 2014 documentary Unico, in which Rosi discusses working with Volontè: Forfatter Carlo Levi kom til Rosi under innspillingen av Salvatore Guiliano for å skrive om prosessen. Men egentlig ville han se hvordan Rosi arbeidet med tanke på filmatisering av boken hans. Rosi tegner et meget positivt bilde av sin stjerneskuespiller Gian Maria Volontè. Han pugget alle replikker og var alltid 100% forberedt. 13 minutter.
Rialto Pictures rerelease trailer: Lavmælt. Gir et riktig bilde av filmen. Har ingenting om historien eller premisset for filmen. 1 minutt og 48 sekunder.
An essay by scholar Alexander Stille and a 1979 director’s statement by Rosi: Stille har skrevet et godt essay som omhandler Italias tilstand og filmens plass i sin tid. Nord-Italia var dominert av venstresiden og økonomisk fremgangsrikt, i sør ble de hengende etter. Volontè tilhørte radikale venstre, Rosi var plassert på moderat venstreside. I regissør Francesco Rosis erklæring beskriver han hva filmen handler om ytre sett og for ham personlig.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
