Som den forrige filmen jeg skrev om, Tunes of Glory, er The Last Wave også en film du neppe har hørt om. Jeg er tydeligvis inne i en periode hvor jeg plukker disse ukjente perlene. The Last Wave er en film om det okkulte som tar for seg Australias stammefolk blant aboriginere. David Burton er forsvarsadvokat, og får en sak i fanget hvor han må forsvare 4 aboriginere som er siktet for å ha drept en femte. Han får fort en følelse av at det ikke dreier seg om fylleslåssing, men om okkulte stammeregler.
Nivå 2 (med spoilers)
Som med regissør Peter Weirs film fra 1975, Picnic at Hanging Rock, er det hendelser i The Last Wave som ikke forklares og som heller ikke kan være mulig. Men det overlates til oss å tolke, både om det vi ser skal tas bokstavelig eller symbolsk, eller om det var en drøm. Weir liker å la ting henge i luften, hans filmer går ikke nødvendigvis opp ved hjelp av logikkens og fornuftens briller. Kun når du ser filmen med andre briller, føles det som et sammenhengende verk. Omtrent som hos David Lynch.
Vann, som i regn og bølger i denne filmen, symboliserer ofte omveltninger. Jeg føler at den symbolske tolkningen av vannet retter seg mot David. Det er først og fremst han som skal oppleve omveltninger, og den største kommer på slutten av filmen. Det bygger seg opp med gjentatte stormer og noe som kan tolkes som en flodbølge på slutten, det ultimate symbolet på omveltning. Regn, som kontinuerlig er til stede i filmen, symboliserer gjennom bestanddelen vann opprinnelsen til livet. Regn symboliserer også forbindelsen mellom himmel og jord, altså mellom det åndelige livet og livet vi lever her på jorden. David skal komme i kontakt med sin åndelige side i løpet av filmen.
Filmen starter med torden uten at det er skyer på himmelen. Skolebarna er ute og leker, men må trekke innendørs da regnet begynner å fosse ned. Uværet eskalerer og blir til storm. Hagl så store som håndballer fosser ned mot bakken. Nå er det livsfarlig. Vinduer blåses inn, vindusruter knuses og skader elevene. Fra nå av skal det regne omtrent konstant gjennom filmen. Men i en oppholdsperiode tidlig i filmen, skal allikevel vann være framtredende. Et overfylt badekar skaper oversvømmelse på badet, og vann renner nedover trappen. En smakebit på hva huset skal oppleve av regn og storm senere i filmen.
«Loven står over mennesket». Det er en nøkkelsetning for aboriginers stammefolk. Loven er det åndelige i deres verdensanskuelse. Denne setningen forlangte Gulpilil, aborigineren som spiller Chris, å ha med i filmen. Han er fra stammefolk selv, og han ønsket at andre australiere skulle forstå stammefolket. Han er omtrent den eneste som kan føre disse to verdene sammen i Australia. Da han godtok å spille i filmen, åpnet det for at Nandjiwarra Amagul som spiller Charlie, også ble med sammen med fire andre stammefolk. Amagul er stammeleder i det virkelig liv også, slik som karakteren Charlie i filmen er.
Det finnes to måter å eksistere på parallelt i vårt liv. To tidsvirkeligheter. En vanlig som du og jeg lever i til vanlig. Men også en drømmetid som er mer virkelig enn vår tid. For å komme i kontakt med drømmetiden brukes symboler, objekter og ritualer. En ånd kalles Mulkurel, og Burton finner ut at han er del av denne ånden. Mulkurel uttrykker seg gjennom mennesker. Charlie tester David ved å spørre ham om han er fisk, slange eller menneske. David svarer nei til disse, og et tydelig ja på om han er Mulkurel.
Nå føles det naturlig å rekapitulere handlingen. Andre vil sikkert hevde at det burde ha kommet i begynnelsen av teksten, men jeg tenker at det vi har drøftet til nå kan være greit å ha i bakhodet når vi nå skal se på handlingen. David Burton får altså oppgaven med å forsvare de fire mennene som er siktet for å ha drept en mann i det som ser ut som en krangel i fylla. Egentlig jobber han mest med næringslivsjuss, men han får allikevel denne oppgaven. Kanskje fordi det ikke er så farlig med saker hvor aboriginer er involvert. Jurysammensetningen kan betraktes med dette i mente. Den er nemlig kritthvit. David ser for seg et forsvar basert på å trekke inn stammefolkaspektet i saken. Det har frikjent aboriginer før, siden saken da har blitt overlatt til stammens eldste. De har ofte dømt mildt. Men hans kollega kan fortelle ham at det ikke finnes stammefolk i byene. Det skal David etter hvert finne ut ikke stemmer. Chris og Charlie blir hans inngang til denne overbevisningen.
David begynner å få drømmer. I den ene får han visjoner om en aborigin som holder frem en stein med tegninger på. Da han møter de fire tiltalte, har de med en femte mann som heter Chris. Chris er mannen fra Davids drøm. David etablerer en kontakt med Chris, og sakte men sikkert deler Chris av sin kunnskap om drømmeverdenen. Han tar med seg Charlie på en middagsinvitasjon hos Burton. Sammen trenger de inn i drømmetiden, som skal være hovedbjelken i forsvaret. Men det er en møysommelig og motvillig prosess. Chris går fra å innrømme at de er stammefolk i rettsaken, til å reversere sin forklaring til at det var et fylleslagsmål. Straffen i en vestlig rettsak er mindre enn stammefolkets straff for å utlevere stammens ritualer.
I sin ferd mot mer kunnskap om stammefolkets indre hemmeligheter, blir drømmene hyppigere og inneholder mer og mer voldsomt innhold. Charlie dukker etter hvert opp i dem, og kona til David ser Charlie holde huset under oppsikt. David finner det best at kona tar med seg barna og drar til et tryggere sted til rettsaken er over. Etter dette eskalerer prosessen. Vann, regn og storm herjer huset. Det nærmer seg et klimaks.
Til slutt går Chris med på å vise David hva som eksisterer i byens underverden, både fysisk og spirituelt. Ned gjennom kloakksystemet bærer det, dypere og dypere helt til de urgamle aboriginlevningene dukker opp. Her er tegninger og symboler, altere og steiner med rituell betydning. Byen er bygget oppå disse levningene. Her er tegninger som viser Mulkurel i kontakt med mennesker. David må gå det siste stykket alene uten Chris. Plutselig dukker en aggressiv Charlie opp i full rituell mundur, med ansikts- og -kroppsmaling. Det er mulig at David slår ham i hjel med en rituell stein, men det blir aldri helt avklart. Da David finner en vei ut på en strand, kommer en stor bølge mot ham, the last wave. Kanskje betyr det at livet skal aldri bli det samme for David, eller at bølgen skal bli hans død. Slutten er vanskelig å tolke. Peter Weirs utgangspunkt for filmen var å beskrive reisen til en jordnær person som opplever et forvarsel. Resultatet ble en av de beste australske filmene noensinne.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Walkabout, Picnic at Hanging Rock, The Ninth Gate og Exorcist II.
Øyeblikket: Dødsfallet til aboriginen skyldes ikke fysisk vold, men magi. Stammelederen Charlie retter en ben mot ham mens han fremfører besvergelser. Mannen får tydelig smerter i brystet, og faller om. Denne scenen forteller oss noe om retningen filmen tar, og hva som er virkelighet i denne filmen. Den ser ikke på magi som noe overnaturlig, men som en reell del av virkeligheten og det blir premisset for historien.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.77:1. Bildekvaliteten er som en middels DVD i dag. Dette er en gammel utgave, og var veldig bra da den kom ut. Men i forhold til dagens DVDer faller den gjennom. Men allikevel, lite skader og et greit bilde. Lydformatet presenteres i to utgaver, stereo og 5.1 surround. Lyden er god, med mye aktivitet i bakhøytalerne. Storm og regn skaper en magisk stemning. Lyden av en brummende Didjeridu, et aboriginiinstrument, svever i rommet.
Ekstramateriale
Interview with director Peter Weir: Meget fattig utgivelse når det gjelder ekstramateriale. Dette 11 minutter lange intervjuet med regissør Weir er det mest omfattende på disken. Det sier ikke så lite. Weir snakker mest om hvordan han fikk med stammefolket på å delta i filmen. Kort, greit intervju. Hadde ønsket meg mye lenger intervju med en strålende regissør.
Original theatrical trailer: Trailer på snaue tre minutter, som fokuserer på været. Kan været fungere som en advarsel? Dessverre bygges traileren over en lest som skal formidle The Last Wave som en ren skrekkfilm, og det er den ikke. Det er misvisende, men jeg gir traileren godkjent allikevel.
Hefte: Et essay av Diane Jacobs. Kort essay som går direkte på essensen i filmen, og bruker sine tilmålte sider effektivt. Jacobs er god til å plassere stikkord for oss å reflektere rundt. Hun konsentrerer seg om filmens budskap og tema. 4 små sider.
England – 1960–Ronald Neame (svart/hvitt) – 106 minutter – Drama
En kamp til døden
Nivå 1 (uten spoilers)
Denne filmen trodde jeg egentlig at jeg hadde skrevet om før, og jeg ble glad da jeg fant ut at det hadde jeg ikke. Tunes of Glory er en av de skjulte skattene i Criterion Collection, et mesterverk jeg ikke hadde sett før den dukket opp i samlingen. Om jeg ikke hadde samlet på Criterion Collection, er det ikke sikkert at jeg hadde kommet over den. Vi følger et regiment i Skotland i fredstid. Regimentet ledes av Jock Sinclair, men neste dag skal en ny kommandant ta over regimentet. Sinclair er en offiser som er en av gutta, og han har en jovial og brautende lederstil. Den nye kommandanten har en korrekt tilnærming til profesjonen, og dette kommer i konflikt med den kulturen Sinclair har bygd opp i regimentet.
Nivå 2 (med spoilers)
Tunes of Glory er på mange måter et kammerdrama bygget rundt konflikten mellom de to sterke karakterene Sinclair og Barrow, om enn på en noe utvidet canvas. Den er et psykologisk drama hvor det bare kan stå igjen en vinner. Barrow ankommer leiren en festaften, en dag før avtalt tid. Sinclair har arrangert en fyllefest på hans siste kveld som kommandant. Allerede neste dag innfører Barrow nye rutiner, og noen av offiserene ønsker dette velkommen. Men Sinclair konspirerer og undergraver Barrow fra første minutt.
Datteren til Jock Sinclair bor sammen med faren i landsbyen ved garnisonen. Hun har forelsket seg i en av sekkepipespillerne og sniker seg stadig inn i garnisonen til ham. Andre befal advarer henne mot denne romansen siden Jock kommer til å bli rasende når han finner det ut. Men hun vil fortelle det når hun er klar for det. Dessverre oppdager Sinclair forholdet på en uheldig måte. De to deler et glass på den lokale puben da Sinclair valser inn med en gruppe soldater. Han skjeller ut datteren før han slår den unge mannen ned. Kavaleren er i uniform, noe som skjerper hendelsen og bringer den opp på krigsrettnivå. Barrow må ta tak i dette, men ønsker ikke å gjøre noe overilet. En medoffiser av Sinclair presser ham i retning av krigsrett.
Tunes of Glory byr på skuespill av ypperste klasse. Sympatien vår veksler mellom de to kamphanene gjennom hele filmen, og med stor sannsynlighet vil den være delt mellom de to når filmen kommer til sin slutt. Små drypp av Barrows bakgrunnshistorie serveres oss utover i filmen, men aldri fristes regissør Neame til å åpne historien gjennom flashbacks. I stedet er det Barrow selv som forteller litt til sin eneste støttespiller, adjutanten. Under krigen ble han torturert, og han sliter med ettervirkningene av dette. Barrow forsøker å strekke ut en hånd til Sinclair ved å dele litt av bakgrunnen sin. I forlengelsen av dette bestemmer Barrow seg for å benåde Sinclair i disiplinærsaken. Det blir dessverre ikke en vei til forsoning mellom de to, for selv om Sinclair fremstår som ytterst takknemlig, er det bare spill fra hans side. Allerede neste dag er Sinclair sitt gamle jeg, og misbruker denne gesten til å fortsette å undergrave den nye kommandanten.
Regimentet har fått streng ordre om å alltid oppføre seg eksemplarisk. Dette innebærer å danse på en mye mer neddempet måte, og å omgås den sivile befolkningen i sosiale sammenhenger. Da det avholdes et selskap på garnisonens område, foregår det i siviliserte former helt til Sinclair setter i gang en utagerende fest med tilhørende rølpete dans. Barrow mister besinnelsen, irettesetter offiserene foran gjestene og avslutter festen. Sinclair har oppnådd det han ville.
Slike episoder tærer på Barrow, og det er etter nok et slikt nederlag at han innser at han ikke vil vinne denne kampen. Han trekker seg tilbake, og de andre offiserene hører litt etter et skudd fra badet. Barrow har skutt seg. Sinclair overtar da kommandoen, men det er en totalt forandret mann som nå står foran regimentet sitt. Han har innsett at han har drevet en kollega i døden, og det eneste avlatet han kan komme på, er å gi Barrow en militær begravelse som egentlig ikke kan gis til soldater som tar sitt eget liv. Men han trumfer dette gjennom, i en innbitt seanse hvor han virkelig fremstår som en leder.
Alle innendørsscenene i filmen ble skutt i studio. De fikk ikke lov til å filme innendørs i garnisonen, men kunne filme den fra utsiden om de skiftet ut taket med spesialeffekter slik at den ikke kunne gjenkjennes. Det hadde å gjøre med at boken kom ut med et filmomslag som ikke falt særlig heldig ut. Dette førte også til at de ikke fikk bruke et skotsk sekkepiperegiment i filmen, men måtte bruke et engelsk. Disse måtte igjen trenes i visse grunnleggende øvelser. Når man går med kilt kan man ikke sitte bredbent som det de engelske soldatene gjorde. Skotter i kilt sitter med bena samlet, veldig sømmelig. Dette kan ha sammenheng med oppfattelsen av at de ikke bruker undertøy. Det er fremdeles ikke er avklart om det stemmer.
Guiness var tiltenkt rollen som Barrow, en type rolle han hadde spilt før. Tenk på den korrekte militære offiseren i Broen over Kwai. Men Guiness følte at det ville være å stagnere kunstnerisk sett. Han ville ha rollen som Jock Sinclair, den brautende, larger than life karakteren. Vi må jo si at det falt meget heldig ut. Dette var Ronald Neames favorittfilm av sine egne. Ingen dårlig merkelapp å få for en film, når man tenker på at Neame regisserte gode filmer som The Horse’s Mouth, Hopscotch og The Odessa File. Løse rykter sier at det var også Alfred Hitchcocks favorittfilm noen sinne…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Life and Death of Colonel Blimp, The Horse’s mouth, The Bridge of River Kwai, Beau Travail og Breaker Morant.
Øyeblikket: En litt lang scene, mye lenger enn et øyeblikk, men det får gå. Etter at Sinclair har avfeid alle innsigelser mot Barrows militære begravelse, beskriver han for underoffiserene hvordan seremonien skal foregå. Han velger hvilke sanger som skal spilles, og samtidig får vi som publikum høre dem. Dette er disse som kalles «tunes of glory» fra tittelen. Han beskriver hva som så vil skje, og vi får høre lydeffektene fra dette. Vi er med på Sinclairs visualisering av seremonien, men vi får kun høre lydsporet. Og det holder. En herlig scene, med et element av uhygge. På vei ut bryter Sinclair sammen i gråt og må støttes ut i bilen.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.66:1. Dette er jo en gammel DVD, med dertil tilhørende kvalitet. Det er et bilde helt på det jevne. Lite skader, men samtidig beskjedent på detaljfronten og hva skarphet angår. Fargemessig er det et litt svømmete technicolour-preg på bildet. Lyden er mono og gjengir dialogen godt.
Ekstramateriale
New video interview with director Ronald Neame: Guiness og Mills kastet mynt og kron om hvem som skulle få navnet sitt øverst på filmplakaten. Neame mener at den vanskeligste rollen var den som Mills spilte, altså Barrow. Han måtte spille den med dybde og underspilling. Neame foreslo at Mills modellerte rollen ørlite etter Montgomery. Neame hadde med seg forfatteren/manusforfatteren med seg under hele innspillingen, noe han ikke gjorde hverken før eller senere. Han snakker også om at han misliker dagens frenetiske klipping og tror at det vil snu etter hvert. Folk blir lei av ikke å få tid med scenene. 23 minutter.
Exclusive new audio interview with actor Sir John Mills: Rollen her er noe av det beste Guiness har gjort, ifølge motspiller Mills. Han må innrømme at filmen ikke er den beste reklamen for militærlivet. Dette intervjuet er fra 2002 og varer i 14 minutter. Kun lyd, men lyden er klar.
Original theatrical trailer: En tre minutter lang trailer som fokuserer på at denne rollen er annerledes for Guiness. Ellers er det mange dumme slogans i stor skrift.
New essay by acclaimed film critic and historian Robert Murphy: Tunes of Glory passet ikke inn i noen tradisjon eller sjanger, og ble derfor neglisjert. Men det var det unike som gjorde den fascinerende. Murphy motsier Ronald Neame da han skriver at Guiness har den vanskeligste rollen.
BBC television interview with Alec Guiness: Dette sjeldne intervjuet med Guiness er fra et TV-program fra 1973. Han forteller at det han liker best er å øve, for da er alle antennene ute. Det er i denne perioden han prøver å finne karakteren. Innspillingen er bare gjennomføring. Han bekrefter at Jock Sinclair er antitesen til Alec Guiness privat. 15 minutter.
Det er valgkveld i 1968. Nixon ender opp med å bli president som vi alle vet. Vi følger frisøren George mens han strever både med sine kvinner og sin forretningsidé om egen salong. Filmen utspiller seg i løpet av ett langt døgn.
Nivå 2 (med spoilers)
I løpet av dette ene døgnet ser vi treskallen, eller heller vakuumhodet, George stresse rundt fra kvinne til kvinne. Innimellom klipper han litt hår, men det ser ikke ut til at han fullfører noen klipp. Han forsøker å ha forretningsmøter også. Han tilbringer en usannsynlig mengde tid på motorsykkelen på vei til noe som aldri oppleves som fruktbart.
Alle kvinnene i filmen er smartere enn George, og han klarer ikke helt å se sin plass i verden. På en måte har han det klart, han skal starte sin egen frisørsalong, men samtidig er han utilstrekkelig i det sosiale liv. Han innrømmer at han ikke forstår kvinner, at de bare vil snakke om hvordan menn alltid svikter dem. I det han sier det til Lester, frustrert mann til frustrert mann, ser han fortapt ut.
For George er alle kvinnene samme person, Kvinnen. Det er min tolkning av det, sett på bakgrunn at han ordlegger seg på samme måte til alle og har samme kjælenavn på dem. Alle er «Baby» og alt er «great». Han er veldig distre, hopper fra samtale til samtale, spesielt mens han hjelper en kunde. Når kunden i tillegg ofte er en flamme, blandes ofte business og pleasure. Han må sjonglere sjalusi og intime samtaler ved å gå fra den ene og til den andre, men har bare noen meters avstand. Her ligger farsens kjennetegn, siden faren er stor for at kvinnene møtes i pinlige situasjoner. Jill er hans nåværende kjæreste, Lesters kone Felicia er hans elskerinne, mens Jackie er en ekskjæreste. Og han ordner håret til dem alle. Lester har også en elskerinne, nemlig Jackie. I tillegg forsøker Felicia å få Lester til å støtte etableringen av Georges frisørsalong, bare sånn for virkelig å vikle sammen alle de involverte.
En livsførsel som George har, med stadige erobringer og sjonglering med damebekjentskaper, er dømt til å ende dårlig. Men George har ikke evne eller karakter til å velge smart, og vi ser tidlig at dette ikke vil gå bra. For hver gang George unnslipper den store konfrontasjonen, vet vi at han har kommet nærmere den. Ikke overraskende ender filmenfor Georges del uten kvinner og uten salong. Aller verst er det at han har forspilt sjansen til å få Jackie, som griper sjansen til å gifte seg med Lester. Hun gikk lei av å vente på en kar som nærmest har skrytt av at han ikke kan binde seg til noen. Ironisk nok skjer det i det George har funnet ut at hun er kvinnen i hans liv. Filmen avslutter med en scene hvor George ser Lester og Jackie kjøre mot flyplassen, mens han selv ser mot en tom horisont. Horisonter symboliserer fremtiden veldig ofte, og dermed i dette tilfellet: en tom fremtid.
Bakteppet for historien er valgnatten i 1968, da Nixon endte med seieren. Men dette er ikke påtrengende i filmen. Filmen er ikke politisk i stor grad, men sier noe om kjønnsroller og den seksuelle revolusjonen. Nye kjønnsrollemønstre vokser frem, paradoksalt nok i en periode hvor det konservative partiet vant valget. Filmen leker litt med å la filmens største skjørtejeger være en frisør, et yrke som ofte forbindes med homofile. Lester er en tradisjonell konservativ, om enn nyrik, som ikke helt klarer å forstå et en heterofil mann vil velge en slik yrkesretning. Han tar dette opp flere ganger i løpet i filmen. Apropos nyrike, vi ser ofte antikt interiør og møbler som ser ut som det er kjøpt dagen før gårsdagen. Interiøridealet er møbler som er luksuriøse og gamle, men dette miljøet kommer ikke fra gamle penger og disse møblene er kjøpt, ikke vært i familien i generasjoner. Jeg føler at filmens humor best kommer til uttrykk i scenene fra disse miljøene.
Warren Beatty var produsent på denne filmen, og hadde arbeidet med den i ca 7 år før den ble en realitet. Han fikk en av New Hollywoods aller beste regissører med på laget, nemlig Hal Ashby. Han har mesterverk som Harold and Maude og Being There på sin CV. Ashby har den rette sensibiliteten for en film som Shampoo, og det kommer tydelig frem i måten han lar det politiske bakteppet aldri bli mer enn nettopp et bakteppe. Han var også et høyst oppegående og liberalt menneske som hadde en teft for å forstå og fremstille mellommenneskelige relasjoner på film.
Warren Beatty var Hollywoods sexsymbol nummer 1 i en ganske lang periode. Han var kjent for sine ganske så offentlige eskapader med kvinner. Det sjarmerende med Shampoo er at han spiller på sitt image, og George innehar elementer av den virkelige Beatty. Det skal dog sies at Beatty ikke var like begrenset som George fremstilles. Beatty selv går så langt som å beskrive George som patetisk. Et annet morsomt poeng som knytter sammen fiksjon og virkelighet er at to av George sine elskerinner i filmen spilles av Beattys ekskjærester, nemlig Julie Christie og Goldie Hawn. Meta på høyt plan, dette altså.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Bulworth, Carnal Knowledge, Blow Up og Bob&Carol&Ted&Alice.
Øyeblikket: Det må bli «I want to suck his cock» scenen på den prominente valgfesten. Først og fremst fordi det var første gang en slik setning var ytret i en Hollywoodfilm. Den ble senere brukt i markedsføringen. Dernest for at det er en morsom scene, nettopp fordi den bryter med stilen tidligere i filmen. Som farser går, handler det om pinlige øyeblikk og det blir neppe mer pinlig når Julie Christe straks etterpå forsøker å gjøre nettopp det.
Lyd og bilde
Herlig filmlikt bilde med flotte farger og dybde i bildet.Filmkorn er til stede i passende mengde. Skarpe detaljer, spesielt i utendørsscener og godt opplyste innendørsscener. Ellers kan innendørsscener være litt dunkle, med tilhørende mindre skarphet. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden kommer i to formater, mono og 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Klar og fin lyd, livlig med overlappende dialog og bra romfølelse.
Ekstramateriale
New conversation between critics Mark Harris and Frank Rich: En samtale som flyter fint mellom to som er helt enige om alt vedrørende filmen. Det blir en skikkelig koseprat, men det fungerer godt. De berømmer fotograf László Kovács for hans blikk på Los Angeles. Han viser oss et røft og smoggy L.A. De påpeker at Nixonfesten kan minne om Rules of the Game, hvor menneskene er uvitende om det som skjer rundt dem i verden utenfor. Shampoo kostet 4 millioner dollar å lage, og spilte inn 49 millioner dollar. Den var en kjempesuksess. 30 minutters samtale.
Excerpt from a 1998 appearance by producer, cowriter, and actor Warren Beatty on The South Bank Show: Warren Beatty er gjest og snakker om Bonnie&Clyde og starten på New Hollywood-perioden i amerikansk film. Han later som om han ikke kan navnet på perioden, hvorfor vet jeg ikke. Bonnie&Clyde ble hyllet av unge kritikere og slaktet av de eldre. Han forteller en morsom historie fra denne filmens premiere: Beatty hadde insistert på at skuddsalvene skulle være ekstra høye, og lyden ble ekstra skarp av å fyre av inne i tønner. Men da filmen ble vist første gang, var all lyd like høy. Ikke noe ekstra sprut i skuddene. Beatty løp opp til kinomaskinisten, som stolt kunne fortelle at han hadde reddet filmen for Beatty. Han satt manuelt og dempet lyden hver gang det ble skyting! 13 minutters sekvens.
An essay by Rich: Teksten handler noe om filmens budskap, og noe om produksjonen og Beattys arbeid. Fint oppsummerende essay om tiden filmen handler om og ble laget.
Sovjetunionen – 1966 –Andrei Tarkovsky (farger og svart/hvitt) – 183 minutter – Historisk drama
Tidsvitne
Nivå 1 (uten spoilers)
Et mesterverk. Ikonmaleren Andrei Rublev levde på 14-tallet, men vi vet veldig lite om han. Slik sett kan vi ikke kalle filmen en biopic, men mer en film som omhandler tiden han levde i, med ham som vitne til hendelser den gangen. Vi ser aldri Rublev male et ikon.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er muligens Tarkovskys beste film, hans andre film i filmografien hans. En lang film, over tre timer, i svart-hvitt med en fargesekvens på slutten. Dette er den ultimate utgivelsen av denne filmen, med høyeste standard på alle aspekter ved bluray-boksen.
Filmen starter med at en merkelig kar, Yetin, flyr avgårde i en ballong før den til slutt styrter. Deretter starter filmens egentlige handling, hvor Rublev, Kiril og Danil er tre munker på vandring. Kiril er mye mer aktiv enn Rublev, han er mer av en protagonist. Det er han som konfronterer «fariserne», noe som ender med at han jages fra landsbyen. Rublev er mer en tilskuer som havner i dramatiske situasjoner, enn han har innflytelse på det som skjer. Danil er et slags senter, men også en støttespiller for Rublev og en som har forstått genialiteten i Rublevs arbeider.
Vi ser aldri Rublev male, men vi kan høre omtale av hans arbeid eller hans teknikk. Theopharis the Greek blir Rublevs mentor en stund. Kiril vurderer dem slik: Rublev maler uten sjel mens grekeren maler hellig. Filmen er delt inn i små kapitler, og i dette kapitlet om grekeren får vi observere religiøs fanatisme, med rekapitulasjon av korsfestingen.
Neste kapittel er et fantastisk skue. Andrei har dratt videre sammen med Foma, en assistent for grekeren. De havner midt oppe i et hedningopptog hvor nakne kvinner og menn vandrer med fakler. Hedningene lever i frykt for de kristne som beskylder dem for å leve i synd. Rublev blir fristet av en vakker og naken ung kvinne. Symbolikken er tydelig: i passiaren med kvinnen tar kjortelen til Rublev fyr fra bålet. Han slukker flammene, men betydningen er klar. Denne retningen kan bare ende i Helvetets flammer. Rublev blir fanget og bundet, igjen fristet av en kvinnes kyss der han står bundet. Men hun løsner ham og lar ham gå. Rublev gir opp hedningene. De liker livet sitt slik. Sekvensen avsluttes med at de kristne jager og fanger hedninger.
Denne sekvensen er preget av mystikk og illevarslende visuelle inntrykk. Spesielt treffer Tarkovsky perfekt når han viser oss hedningene samlet i elven, med fakler i skumringen. Mennene står vendt mot oss, og faklene skaper en skummel stemning. Er dette inspirasjonen for den perfekte sekvensen i Apocalypse Now! hvor de malte innfødte kommer mot Willard i kanoer på elven? Slik som jeg føler Apocalypse Now! inspirerte den helt fantastiske Embrace of the Serpent (2015).
I det neste kapitlet er det tid for vold og maktmisbruk. I en «kaldt nedover ryggen»-scene, ser vi hvordan uskyldige bønder blir utsatt for ekstrem vold av prinsens soldater. En gruppe bønder møter en gruppe ridende soldater, og helt umotivert griper lederen for soldatene tak i hodet på en bonde og stikker ut øynene hans, en kynisk utført handling. De andre soldatene følger hans eksempel. Tilbake ligger døde bønder, og andre blinde og skrikende bønder som virrer omkring.
Så begynner del 2 av Andrei Rublev. Her blir de brutale tatarene introdusert. De møter en russisk greve, litt forsinket siden de ikke klarte å stå i mot fristelsen ved å plyndre en landsby på veien. Sammen angriper de en landsby med mur rundt, og filmens lengste slagscene utspilles. Men det er egentlig ikke et slag, mer en plyndring og massakrering av landsbyboere. Rambukker brukes for å slå inn kirkedøren, med påfølgende massakrering av alle landsbyboerne som har søkt tilflukt i kirken. Rublev redder en kvinne fra voldtekt ved å drepe en tatar. Men voldtekter og nedverdigelse følger, sammen med tortur av det oppfinnsomme slaget. En jente mister forstanden etter disse opplevelsene, og blir en slags maskot for muntre tatarer. Her griper Rublev inn for andre gang i filmen, men denne gangen lykkes han ikke i å redde kvinnen. Hun velger i sin villfarelse å bli en tatarkone.
Siste kapittel skifter fokus over til Boriska, en ung gutt som er sønn av en klokkemaker. Faren er død, og Boriska klarer å overbevise russere som leter etter en klokkemaker om at han kan gjøre jobben for dem. Faren overlot hemmeligheten med å lage en god klokke til ham før han døde. Han får hovedansvaret for å bygge en klokke for Storprinsen i området. I denne lange delen av filmen ser vi bare Rublev i bakgrunnen, som en statist. Alt dreier seg om Boriska, og arbeidet med å lage en kirkeklokke verdig en Storprins. Vi følger prosessen fra et hull til ovnen graves i bakken, via det å finne den perfekte leiren, helt fram til klokken heves opp i tårnet. Boriska blir en brutal arbeidsleder i løpet av prosessen. Han ler hysterisk ved tanken på at klokken kanskje ikke vil gi fra seg lyd i det hele tatt når den blir ferdig. Han er den eneste som vet at han har bløffet om sine ferdigheter som klokkemaker. Faren har slett ikke betrodd ham hemmeligheten før han døde.
Men klokken blir et mesterverk, og Storprinsen får sin store åpning. Etterpå synker Boriska sammen, gråter og betror Andrei Rublev at han ikke kunne noe om å lage kirkeklokker. Rublev trøster ham, og sier at de skal reise sammen fra nå av, Boriska skal lage klokker og Rublev skal male ikoner.
Den episodiske strukturen i Andrei Rublev kler den over tre timer lange filmen godt. Den føles aldri lang, men er allikevel en veldig mektig opplevelse. En mester tar vare på oss gjennom hele filmen. Jeg aner ikke hvor mange tagninger Tarkovsky brukte, men alt i denne filmen føles ekstremt vellykket. Ikke en detalj føles feil, eller som et brudd med tiden som skildres. Det er mange temaer som diskuteres i filmen, som maktmisbruk av autoriteter, religion, kunst og ikke minst strevet med å skape noe spesielt ved hjelp av en dedikert gruppe mennesker. Det siste kapitlet med Boriska og kirkeklokken føles som en beskrivelse av Tarkovskys arbeid på denne filmen. Kanskje følte sovjetrussiske myndigheter at det lå en latent kritikk av dem i filmen, og derfor valgte å holde den tilbake i flere år og kreve kutt. Etter at den gjorde suksess i Frankrike 2 år senere, ble den lansert i Sovjet.
Tarkovsky var ikke opptatt av nødvendigvis å ha skuespillere i rollene, men trengte mennesker som passet til personligheten i karakterene. Et punkt å merke seg er at det i alle Tarkovskys filmer lages en kopling mellom kjærlighet og det som svever eller stiger.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Marketa Lazarovà, Kristin Lavransdatter, The Virgin Spring, The Seventh Seal, Ivan The Terrible, Barry Lyndon, The Saragossa Manuscript og Aleksander Nevsky.
Øyeblikket: Pussig valg av meg dette, men det har sine grunner. Jeg velger meg øyeblikket da alt det harde arbeidet kulminerer i lyden av en kirkeklokke som runger utover åssiden. Boriska har bløffet om at han kan klokkemakerhemmeligheten, og nå kommer sannhetens time. Hva om klokken ikke gir fra seg noe lyd? Vi har fulgt hele prosessen gjennom nitidig observasjon, helt fra hullet blir gravd og riktig leire blir funnet. Pendelen svinger fram og tilbake, litt lenger for hver gang. Til slutt treffer den klokkekanten, og klangen er perfekt! Vi trekker alle et lettelsens sukk…
Lyd og bilde
Bildeformatet er 2.35:1 og lyden er mono. For et bilde, for en restaurering! Den gamle Criterionutgivelsen på DVD var svak sett med 2018-øyne. På denne utgivelsen derimot, er alt fryd og gammen. Bildet er klart, skarpt, uten skader og med god kontrast. Monolyden er klar og fin, med fin fylde. Andrei Rublev er muligens min favoritt blant Tarkovskys filmer, og dette er en utgivelse jeg har håpet på skulle komme i mange år. Nå er den her og den er helt fantastisk, fra coverart til lyd/bilde og ekstramateriale.
Ekstramateriale
New high-definition digital restoration of the director’s preferred 183-minute cut, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Dette er den beste versjonen, og det er også Tarkovskys foretrukne versjon.
The Passion According to Andrei, the original 205-minute version of the film: Dette er den første versjonen, som sensurmyndighetene ville ha klippet ned. Her er den forferdelige scenen som skjemmer hele mesterverket, hvor en hest blir kastet ned noen trapper før den blir brutalt drept med spyd nede på bakken. Alt dette er ekte, og er en marerittaktig snuffilmsekvens. Tarkovskys idiotiske forsvar var at dette var greit siden hesten skulle slaktes noen dager senere uansett. Vel, vi skal alle dø. Og noen av oss skal henrettes, andre skal dø av dødelig sykdom. Er det greit å lage underholdning av vår død da? Dette handler egentlig om synet på verdien av et dyreliv, ikke noe annet.
Steamroller and Violin, Tarkovsky’s 1961 student thesis film: En vakker kortfilm (45 minutter) i farger som Tarkovsky lagde på filmskolen. En hjertevarm film om vennskapet mellom en liten gutt og en dampveivalsarbeider.
The Three Andreis, a 1966 documentary about the writing of the film’s script: Her får vi høre hovedrolleinnehaveren snakke om rollen som Andrei Rublev. De tre Andrei er Andrei Konchalovsky, Andrei Tarkovsky og selvfølgelig Andrei Rublev. Altså manusforfatter, regissør og hovedkarakter i filmen. Vi får blant annet se Tarkovsky diskutere på klipperommet om hvorfor han valgte å kutte scenen hvor Rublev snakker om mannen han drepte. 19 minutter.
On the Set of “Andrei Rublev,” a 1966 documentary about the making of the film: 5 minutter og 20 sekunder. Dette er en lydløs fargefilm fra innspillingen. Den viser hvordan Tarkovsky instruerer skuespillerne. Det mest interessante er egentlig fargene.
New interviews with actor Nikolai Burlyaev and cinematographer Vadim Yusov by filmmakers Seán Martin and Louise Milne: Når vann renner ned vegger symboliserer det bevegelse i tid. Andrei Rublev ble bygget opp av mange småhistorier. Mannen var en genial kunstner, men lite er kjent om han historisk sett. Derfor sto filmskaperne veldig fritt da det gjaldt å lage filmen. Den ble da også angrepet for å være unøyaktig historisk sett. Tarkovsky repliserte til dette med at han brukte historiske hendelser for å si noe om det han ville si. Kunst er ikke vitenskap. 13 minutter.
New interview with film scholar Robert Bird: Herlig erkebritisk filmekspert. Han kan fortelle at det finnes ekstremt lite historisk stoff å finne om Rublev. Kun ett ikon har overlevd. Dette kan være grunnen til at filmen ble som den ble, og at Tarkovsky valte den tilnærmingen han gjorde. Tarkovsky bygde opp under mytene om Andrei Rublev. Sovjetunionen knyttet mange bilder de likte til Rublev, slik de gjorde ellers i nasjonsbyggingen angående usikre heltedåder. Den originale versjonen måtte kuttes ca 20 minutter pga tiden og noe pga innhold. Tarkovsky kuttet gladelig ned 20 minutter, men også den nye versjonen ble avvist. Da sa Tarkovsky nei til videre kutt. Kuttene hadde uansett ført til noen kontinuitetsproblemer. Filmen ble liggende på hyllen i 2 år, før den ble lansert i 1968. Videoessay på 37 minutter.
Selected-scene commentary from 1998 featuring film scholar Vlada Petric: Dette 49 minutter lange «kommentarsporet» er halvbra. Noe er litt for søkt og komplisert. Petric sier at Tarkovsky typisk ville la kameraet følge karakterer fra utside til innside. Noen ganger er kameraet subjektivt, vi er kameraet. Petric hevder at Tarkovsky gir oss en psykologisk sannhet om Rublev, ikke en historisk sannhet. Han lanserer også tanken om at Boriska er en utgave av Tarkovsky selv. Slutten med fargebilder av ikonene er det eneste i filmen som har med Rublevs kunst å gjøre.
New video essay by filmmaker Daniel Raim: Tarkovskys Andrei Rublev. A journey: Tarkovsky kunne forhandle med sensurregimet fordi han var hyllet i Vesten. Det var god reklame for Sovjet. Da Matisse så Rublevs ikon og hyllet det ble myndighetene oppmerksom på kvaliteten, og lagde et museum med såkalte Rublev-ikoner. Vi får ofte kunnskap om en periode gjennom kunsten, og Tarkovsky viser oss det. 29 minutter.
Trailer: Fin, kort trailer, med utdrag fra anmeldelser. 1 minutt og 38 sekunder.
An essay by critic J. Hoberman: Kjempefint og intelligent essay som tar for seg ulike sider av filmen, som faktisk gjør oss litt klokere og mer informert om Andrei Rublev. Kjempefint!
En av CIAs beste agenter, Kendig, blir støtt ut i kulden av sin nye sjef, en usympatisk og ganske inkompetent streber ved navn Myerson. Kendig akter ikke å ta til takke med en kontorjobb på arkivet. Derimot vil han hevne seg ved å skrive en bok om CIAs indre fadeser og krydre det med lite flatterende karakteristikker av navngitte agenter. Hverken CIA eller andre lands etterretning synes det er en god idé, og snart har Kendig både amerikanske og russiske spioner etter seg.
Nivå 2 (med spoilers)
Hopscotch er en lettbeint spionthrillerkomedie, som kun er laget for å underholde. Og det klarer den ganske så bra. Det er vanskelig å ikke bli sjarmert av denne filmen, og spesielt vår protagonist Kendig i Walter Matthaus skikkelse. Han er en slik type helt som alltid ligger et hestehode foran sine fiender, og har en slags guddommelig kontroll på dramaturgien i det intrikate spillet som utfolder seg.
Det første Kendig gjør er å stikke av til Østerrike. Der møter han, i en særdeles elegant scene, en kvinne på en uteservering. De kommer i snakk da hun ønsker å gi ham råd angående vinvalg. Hele samtalen dreier seg om vin, før vi forstår at de er gamle kjente. Et kyss viser oss at hun er en gammel flamme av Kendig. Senere finner vi ut at hun er en tidligere agent hun også. Kendig skal bo hos henne, mens han skriver boken. Isobel er absolutt ikke enig i planen hans, men hun sier seg villig til å hjelpe.
En russisk toppspion deltar også i jakten på Kendig etter hvert, etter å først å ha prøvd å rekruttere ham. Sammen med Cutler fra CIA, er de to den største trusselen for Kendig. Cutler er en tidligere kollega av Kendig, og de to har stor respekt for hverandre og tilsvarende liten respekt for Myerson. Cutler vil helst ikke tro at Kendig akter å gjennomføre planen, men må til slutt innse at han vil det, og dermed sette sitt eget liv i fare. Dette kan ende med at Cutler må likvidere sin gamle venn.
Da Kendig sender første kapittel til CIA, KGB osv, eskalerer jakten på ham. Fremdeles mener Cutler at dette ikke bør tas alvorlig, men Myerson er av en annen oppfatning. For Kendig er alt et spill, og tydeligst kommer det fram da han leker katt og mus med agentene. Stadig nye identifikasjonspapirer og grensepasseringer er tydeligvis underholdende for Kendig. Høydepunktet for ham kommer da han klarer å leie sommerhuset til Myerson, og det blir skutt i filler av FBI under jakten på ham.
Kapittel etter kapittel blir postlagt til Myerson og CIA, og til slutt skal hele boken gis ut. Et forlag i London skal stå for utgivelsen. Myerson er desperat siden han er den som kommer dårligst ut i boken. Forlaget lar seg ikke skremme, og det store oppgjøret ser ut til å stå i London. Myerson har fått snusen i at Kendig skal forlate England ved kysten, og ankommer en flystripe i et helikopter. Kendig drar av gårde i et lite fly, men Myerson følger etter i helikopteret. Myerson skyter ned flyet, og det eksploderer rett utenfor kysten. Her ser filmen ut til å ta en dreining mot det mer alvorlige, siden alle nå anser Kendig som omkommet. Men selvfølgelig er det et tomt fly som blir skutt ned, fjernstyrt av en Kendig med full kontroll på bakken. Han og Isobel er snart på vei til Sør-Frankrike i en bil, lykkelige og forelskede. Og Ronald Neame har respektert bokens antivoldelige budskap.
Walter Matthau er jøde, og mistet flere familiemedlemmer i Holocaust. Derfor var han særdeles lite villig til å dra til Tyskland for å spille inn scener i Hopscotch. Ronald Neame på sin side trengte Matthau for å spille inn filmens åpningsscener under oktoberfesten i Tyskland. Men frontene sto steile, og Neame ga etter. Matthau skulle få spille inn sine scener i et studio i USA. Men etter en stund kom Matthau opp med et forslag om å gi hans sønn en rolle som CIA-agent. Neame syntes det hørtes greit ut, og det kunne la seg gjøre om Matthau ble med til Tyskland og spilte inn scener der. En motvillig Matthau gikk til slutt med på det. Enda noe senere foreslo Matthau at hans stedatter kunne spille den kvinnelige piloten som tar han til Bahamas. Greit, sier Neame, om Matthau blir med inn på oktoberfesten og tar de siste scenene der. Aldri i livet, sier Matthau, han drikker ikke øl med krauter. Men tilslutt ble han med på det. Alt gikk Neames vei til slutt.
Ned Beatty, som spiller Myerson, var en meget religiøs mann. Han spilte alltid drittsekkroller, men var egentlig en omtenksom og vennlig mann. Han er vel mest kjent for å «squeal like a pig» i Deliverance. Han bannet aldri privat, men Neame fikk han til å banne mye i Hopscotch. Og Beatty øvde under lunsjpauser ved matbordene for harde livet. Skjellsordene fløy.
Walter Matthau var en musikkelsker, og operaekspert, men hadde sjelden fått demonstrert det på film. Men i Hopscotch får han portrettere en mann med et sterkt forhold til klassisk musikk. Mozarts komposisjoner gjennomsyrer filmen, og Kendig nynner med. Kendig elsker Mozart, og etter hvert som han blir varm i trøya, blir det modigere arier i dusjen eller bilen. Et morsomt grep er at bildet av Myerson på skrivebordet skifter fra gang til gang vi ser det. Myerson blir surere og surere på bildet.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Charade, tidlig James Bond og Charley Varrick.
Øyeblikket: Når Myerson må være med på å skyte i filler sitt eget feriehus i Savannah, siden Kendig har kløktig arrangert et «angrep» mot agentene som nærmer seg huset. FBI gjør som FBI pleier å gjøre når det skytes mot dem. De fyrer av alt de har mot huset i flere minutter, og ikke en vegg eller et vindu er helt når de er ferdig. Myerson vet hva som kommer til å skje, men han må bare stå å se på.
Lyd og bilde
Et litt uvanlig bildeformat på denne filmen, 2.39:1. Jeg synes at utseendet på filmen omtrent er som en DVD, dessverre. Lite skarphet, lite detaljer og dybde. Hopscotchblurayen gir meg rett og slett et DVDinntrykk, med sitt litt kornete og flate uttrykk. Lyden er mono, men helt ok. Litt på den beskjedne siden.
Ekstramateriale
Interviews from 2002 with director Ronald Neame and writer Brian Garfield: Forfatteren av boken Hopscotch ville skrive en bok som var spennende uten at noen døde. Ronald Neame ville lage en film som var en tour de force for Matthau. Disse intervjuene på 22 minutter er interessante og underholdende.
Walter Matthau in a 1980 appearance on The Dick Cavett Show: Pussig valg av ekstramateriale kan man si. Matthau og Cavett har en hyggelig og morsom samtale, men den har ikke noe særlig med film å gjøre og absolutt ingenting med Hopscotch å gjøre. 22 minutter.
Trailer and teaser: Jeg vil si at teaseren er litt bedre enn traileren. Der hvor traileren er høyst ordinær, har teaseren litt mer kreativitet, selv om den er ca halvparten så lang med sine ett minutt og 37 sekunder.
Optional broadcast television audio track for family viewing: Faktisk et lydspor hvor all banning er fjernet, slik at filmen passer for en familievennlig TV-kveld.
An essay by critic Glenn Kenny: Et lettlest og underholdende essay av fin lengde. Opplysninger om Neame og hans karriere krydres med historier om samarbeidet mellom Neame og Matthau.
sex, lies and videotape (Criterion nr.938)(Blu-ray)
USA – 1989 –Steven Soderberggh (farger) – 100 minutter – drama
En amerikansk Gregers Werle
Nivå 1 (uten spoilers)
Anne strever med et kjærlighetsløst ekteskap. Mannen hennes er utro med hennes egen søster. Da Graham, en gammel venn av hennes mann, kommer flyttende til byen, blir hun fascinert av hans utradisjonelle syn på livet. Det kommer til å få store konsekvenser for hennes eget liv.
Nivå 2 (med spoilers)
sex, lies and videotape er en film som har mye til felles med Who’s Afraid of Virginia Wolf. Det er omtrent ingen utendørsscener, og vi får følelsen av et kammerdrama. Det som driver historien fremover, er oppdagelser av andres handlinger eller hemmeligheter i personligheten. Det viser seg fort at Graham ikke liker den nye utgaven av John, og den følelsen er gjensidig. De har vokst fra hverandre.
Vi hopper like godt til filmens kjerne, og omdreiningspunkt, nemlig videokassettene som Graham oppbevarer på stuen i sin lille leilighet. Da Anne spør, svarer han ærlig at det er videoer tatt av kvinner som forteller om sine innerste seksuelle fantasier og sine seksuelle opplevelser. Graham kjennetegnes av han han alltid er ærlig. Anne blir så sjokkert og frastøtt at hun forlater leiligheten umiddelbart. Det skal ta lang tid før hun kommer tilbake, men da i en annen sinnstilstand, en sinnstilstand som fører henne til å bli en av disse kvinnene som tas opp på bånd. Hun har ingenting å tape lenger, etter å ha avslørt at John ligger med hennes søster Cynthia.
John er den tydeligst tegnede karakteren i filmen, noen vil si nærmest karikert. Han er en sleip og uærlig go-getter, opptatt av penger og prestisje. Ikke overraskende er han også advokat. Hans verdenssyn stråler ut fra en oppfatning om at alt er der for ham, og kan han ta det har han rett til det. Han har også den sjarmerende egenskapen å framstille seg selv som offer i alle konflikter, uansett hvor mye han selv er årsaken til problemet. Han kan snu enhver situasjon på hodet. For meg var det disse scenene som skapte den største latteren. En tidlig Trumpaspirant der altså.
John har jevnlig sex med Cynthia, og bare det at Cynthia er søsteren til Anne vitner om en dårlig utviklet empati. I tillegg synes han det er stas at han kan ligge med henne i ektesengen i hans eget hus. Dette skal komme tilbake og bite ham i ræva på to måter. For det første er det han som ønsker at Anne skal bli med Graham på husjakt, slik at veien ligger åpen for at han selv kan få besøk av Cynthia. Det er under dette besøket at Cynthia mister øredobben sin som Anne finner og legger to og to sammen. For det andre skyver han Anne inn i et bekjentskap med Graham som skal føre til en utvikling i Anne som ikke er til Johns fordel.
Cynthia er på mange måter en kontrast til Anne. Da hun hører at Anne har møtt Graham, er hennes første tanke at hun vil møte ham, og eventuelt forføre ham. Det virker som hun må ha alle menn som er involvert i Annes liv, i hvert fall om de er en erotisk eller mulig erotisk partner for Anne. Cynthia er en veldig seksuell kvinne, og framstår som litt av en man-eater. Dette er stikk motsatt av Anne, som ikke har noen interesse av sex. Hun opplever masturbasjon som litt dumt, og sex som overvurdert. Denne holdningen kan jo ha påvirket Johns handlingsmønster, og skinne litt lys over hvorfor han er utro. Derfor er det overraskende at nettopp Anne returnerer til Graham for å lage en «sex-tape». Hun har brutt med John i hodet sitt, og vil bli en annen. Dette skal frigjøre henne fra sitt gamle jeg, slik jeg forstår det. Denne sekvensen i filmen er spesielt kløktig regissert av Soderbergh. Vi ser henne komme hjem til John etter å ha vært hos Graham, og forlange skilsmisse. I diskusjonen som følger, hvor John selvfølgelig fremstiller seg selv som offer, får han vite at hun har spilt inn en kassett. Han drar i raseri for å konfrontere Graham. Etter å ha slått ned Graham, setter han på kassetten og ser på den. Vi, som tilskuere, får se John se opptaket før vi blir transportert inn i selve opptakssituasjonen. Når den er ferdig, er vi tilbake i stuen med John, hvor han nå også har sett ferdig kassetten. Elegant, altså.
sex, lies and videotape tar opp grunnleggende temaer som er del av forholdet mellom mennesker i et kjærlighetsforhold. Sex og løgner, selvfølgelig, men også hemmeligheter og skjulte sider ved en partner som du har levd lenge med. I denne filmen er det videokassetter som bringer hemmelighetene og løgnene fram i lyset. Noen av oss klarer ikke å snakke om slikt ansikt til ansikt med partneren. Og atter andre av oss finner uvanlige måter å få utløp for seksuelle drifter, som Graham gjennom videokassettene. Han har kommet til en erkjennelse om at han bare vil snakke sant, etter å ha levd et liv i like stor løgn som Anne og John. Før levde han et liv hvor han løy til sin kjæreste hele tiden, og dette er hans oppgjør med den livsførselen. Er han en amerikansk utgave av vår aller Gregers Werle, fra Ibsens Villanden? Han som føler det som sin oppgave å rense alle skap for skjeletter, slik at mennesker han kommer i kontakt med kan leve rene og ærlige liv?
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Tape, Blow Up, Blow Out, The Conversation og Public Access.
Øyeblikket: En både morsom og trist scene. På soverommet konfronterer Anne John med sin mistanke om at han er utro, noe han definitivt er. Men samtidig har hun som vi alle ville hatt, et ønske om at det ikke er slik. Derfor er hun disponert for å tro på ham, om han bare klarer å argumentere litt overbevisende. Og er det noe John kan er det å gjøre seg selv til offer, og vise at han blir urettferdig behandlet. Han gjør det ved å gå inn i advokatrollen sin, og spille på rettsterminologi og uskyld. Anne føler hun har fått det hun trenger, og legger seg lettet inntil John, som har ridd stormen av for denne gangen.
Lyd og bilde
Det mest slående med denne utgaven er ansiktsfarger, og hudfarger generelt. Den naturlige gløden i ansikter kommer flott frem, med svette og gjenskinn i huden. Åpningsscenen har en herlig tekstur og imponerende gjengivelse av filmkorn. Kontrast og dybde er fint gjengitt. Bildeformatet er 1.85:1. Lydformatet er 5.1 surround mix, og dialogen blir veldig fint formidlet til oss. Super utgivelse.
Ekstramateriale
Audio commentary from 1998 featuring Soderbergh in conversation with filmmaker Neil LaBute: Et fint kommentarspor. Labute i venstre høyttaler, Soderbergh i høyre, slik at det er greit å skille dem. Stemmene er nemlig ikke så ulike. God kjemi og stemning. En utfordring for en ny regissør er å begrense seg, og ikke putte alt de kan på daværende tidspunkt inn i filmen, så den blir overlesset. Men det kan være fristende, siden de ikke vet om de vil få sjansen til å lage en til. Andie MacDowell var faktisk andrevalget, men Soderbergh er kjempefornøyd med henne. Labute mener det er merkelig at en så frastøtende dialekt kan komme ut av et så vakkert ansikt…
New introduction by Soderbergh: Kort, standard intro.
Interviews with Soderbergh from 1990 and 1992: I det første intervjuet fra 1990 som varer i 9 minutter, snakker Soderbergh om hvilke filmer som inspirerte ham til å lage sex, lies and videotape. Her nevnes Carnal Knowledge, Last Picture Show og Five Easy Pieces, altså 70-talls filmer fra New Hollywood-perioden. Han mener at en film som sex, lies og videotape, på tross av tittelen, ikke trengte å vise sex. Filmen handler om det som leder opp til sex og det som skjer etterpå. I 1992 deltar Soderbergh på The Dick Cavett Show. Hans påfølgende film Kafka har blitt lansert, og Soderbergh snakker om prosessen ved å lage film. 13 minutter.
New documentary about the making of the film, featuring actors Peter Gallagher, Andie MacDowell, and Laura San Giacomo: Peter Gallagher, som spiller John, mener at Reagen startet tidsepoken som John er advokat i. Det var en dog-eat-dog periode. Andie MacDowell brukte mye av seg selv i filmen. Hun var gravid, så hun følte at det ga henne en mykere fremtoning. Hun brukte også erfaringene ved å vokse opp i sør i formidlingen av ekteskapet med John. James Spader elsket når det skjedde feil som han kunne improvisere rundt. Det ga ham en mulighet til å gjøre ting mer reelt.
Interview from 1989 with actor James Spader: I Cannes vant Spader prisen for beste skuespiller. Han er opptatt av å få frem at humor er viktig i filmen, og at den kan være provoserende. 5 minutter.
New conversation between sound editor/re-recording mixer Larry Blake and composer Cliff Martinez: Blake slår til med en morsom og bastant mening da han påstår at om filmen hadde blitt skutt i svart-hvitt og blitt hetende Mode: Visual, ville det vært tidenes mest pretensiøse filmtittel. Komponisten Cliff Martinez er veldig bevisst på at det ikke finnes musikk i vårt daglige liv, i den forstand at det akkompagnerer våre handlinger. Av denne grunn var han forsiktig med å styre følelsene til publikum med musikk. Musikken gir meg assosiasjoner til Twin Peaks. 20 minutter.
Deleted scene with commentary by Soderbergh: Annes psykolog er ikke enig med Anne at hun bør avslutte terapien. Han argumenterer sterkt mot idèene Graham har gitt henne. Da scenen ebber ut, forstår vi at Anne kommer til å være i terapi i 10 år til. 3 minutter og 20 sekunder.
Demonstration of sound restorations through the years: Her er det et tekstessay som beskriver lyd og bilderestaureringen. Vi får også servert filmklipp hvor vi får høre hvordan lyden har blitt forbedret. Kjempeinteressant. De filtrerer ut frekvenser som stammer fra uønskede lydkilder, som en generator til filmutstyret. 12 minutter.
Trailers: Den første traileren er nesten et mesterverk. Det er Soderberghs egen, og det er enkeltheten som først og fremst fungerer. Vi ser brytere og linser utvendig på kameraer, og elektronikkinnmaten med valser og kretser. Over dette ligger dialog fra filmen på lydsporet. Dette skaper en litt mystisk og spennende stemning, som gjør at vi ønsker å høre og se mer av videokassettene. Et hint til The Conversation? Ett minutt og 30 sekunder. Neste trailer er studioet Miramax sin egen på ett minutt og 37 sekunder. Her får de frem de kjente skuespillerne som er med, og traileren fremstår som mye mer tradisjonell. Ingen match for Soderbergh sin trailer.
An essay by critic Amy Taubin and (Blu-ray only) excerpts from Soderbergh’s 1990 book about the film: Utradisjonelt hefte. Det starter med Taubins gode essay om filmen, med tolkninger og betraktninger på film og produksjon. Deretter følger Soderberghs preproduksjonsdagbok, hvor vi får følge hele prosessen fra idè til innspillingsstart. Her er det masse interessant å lære om prosesser med finansiering, hestehandel og kompromisser. Alt sett med en regissørs øyne.
Frankrike – 1959 –Robert Bresson (svart-hvitt) – 76 minutter – Drama
Tyvens ensomhet
Nivå 1 (uten spoilers)
Michel er en ung mann som fatter interesse for lommetyveri, og forsøker å perfeksjonere sin nye profesjon. For ham blir det en besettelse og den innehar spenning, erotikk og fatalisme. Han har få mennesker rundt seg, men en døende mor, en vakker jente han er forelsket i og en god venn er hans tynne tråd som knytter ham til samfunnet rundt seg. Ellers er det politiet som er mest til stede i livet hans.
Nivå 2 (med spoilers)
Pickpocket ble en umiddelbar klassiker, og kan sies å være den første rendyrkede Bressonfilmen. Mange filmer skylder mye til Pickpocket, som Taxi Driver, Casino, American Gigolo og Barnet av Dardennebrødrene. Mange oppfatter Bressons filmer som langsomme og at ingenting skjer, men det må jeg si meg uenig i. Her er ingen scener unødvendige, og egentlig beveger filmen seg fra hendelse til hendelse i et raskt tempo. Det som kan føles langsomt er repetisjonene. Bresson gjentar ofte situasjoner, men i en annen form. I tilfellet med Pickpocket er filmen løst basert på Dostojevskijs Forbrytelse og Straff. Dostojevskij repeterte ting flere ganger, og Bresson følger denne rammen i filmen. Noen ganger gjør han det filmisk, andre ganger gjør han det «tilsynelatende». Med det mener jeg at han kan la oss høre en fortellerstemme beskrive en hendelse, mens vi ser det blir skrevet i en dagbok eller et brev. Deretter ser vi scenen spille seg ut i filmen.
Han kan også bruke doble hendelser, parallelle karakterer og lyder som blir gjentatt. Nesten alt blir gjentatt i en Bressonfilm. Vi kastes ofte inn i situasjoner. Lyder kan oppleves som forsterket og overdrevne, ofte fra kilder vi aldri ser. Han kan med lydene fortelle oss hvor vi er, uten at vi ser noe som forteller oss hvor vi er. Eksempler på dette er lyder fra en togstasjon eller en veddeløpsbane. Andre regissører vil heller vise oss tog som ankommer eller hester som springer.
Bressons største kjennetegn er vekten han legger på hender og hendenes bevegelser. Han er også opptatt av øyne og blikk. Noen ganger vil hendelsene vi ser motsi fortellerstemmen. Da må vi selv fylle inn hendelsene. Vi kan for eksempel se Michel forlate veddeløpsbanen etter et tyveri. Fortellerstemmen beskriver en meget vellykket dag, og at Michel føler seg som en konge. Neste scene viser oss Michel sittende klemt mellom to politimenn i baksetet på en bil på vei til arresten. Fortellerstemmen er altså upålitelig. Samtidig ender denne situasjonen med at politiet må la Michel gå, så til slutt har kanskje fortellerstemmen rett allikevel. Og muligens gjorde denne siste vendingen opplevelsen enda rikere for Michel, for mye av fascinasjonen hans beror på spenningen ved å bli tatt. Vi ser flere ganger i filmen at han ser ut til å ha en seksuell nytelse av selve tyveriet, og det å stå tett opp mot sine ofre. De ser også ut til å muligens legge noe homoseksuelt i det at han står unødvendig tett på dem i en tom vogn. Er det et forsøk på å sjekke dem opp?
Bresson utelater ofte det andre filmskapere mener er essensielt, og dveler ved det unødvendige. Han viser en dør lenge før den åpnes, og han viser den lenge etter at noen har gått gjennom dem. Det samme er tilfelle med ganger. Dette skaper en uro hos publikum. Klær er symboltunge. Michels svarte klær symboliserer ensomhet og lukkethet. Jeannes åpne krage og lyse klær symboliserer åpenhet og uskyld. Lommetyveri har et seksuelt innhold eller preg. Det er seksuelt ladet og intimt når lommetyven presser seg mot offeret. Bresson bygger spenning ved å holde tilbake. Forholdet mellom Michel og hans mentor kan tolkes homoerotisk. Michel strever muligens med å undertrykke sin homoseksualitet. Hans syndsforlatelse kommer til ham gjennom hans kjærlighet til Jeanne. Kan det være reisen fra homofil til heterofil? Vi kan også hevde at Bresson mener at penger er roten til åndelig ødeleggelse.
Det finnes ørsmå eksempler på humor i Pickpocket. Ett eksempel er hans utsagn om at han har trodd på Gud…i omtrent tre minutter. Et annet eksempel er brevet fra Michel hvor han har dratt til London og sløst bort penger på gambling og kvinner. Ingen som har sett filmen tror på hans påståtte bravader med kvinner. Her er fortellerstemmen igjen upålitelig.
Michels siste raid foregår på veddeløpsbanen. Han forstår tydeligvis at lokkefuglen er en sivil politimann, men involverer seg allikevel med han. Politimannen hevder å ha vunnet masse penger på en hest som ikke var listet i programmet, og vi ser at Michel forstår det. Politimannen viser Michel en tykk rull med sedler han har vunnet. Allikevel forsøker Michel seg på et lommetyveri mot ham. Håndjernene klikker på plass rundt håndleddene hans, og ferden bærer i kasjotten. Ville han bli tatt? I fengselet vurdere han selvmord, som så mange andre Bressonkarakterer. Men Jeanne besøker ham, og fortellerstemmen forteller oss at alle omveiene han har tatt har vært for å komme til henne. Men leppene til Michel beveger seg ikke. Er det en innvendig kjærlighetserklæring til Jeanne?
Pickpocket er en oppvisning i effektiv historiefortelling. Et blikk kan være nok. Reisen til Milan etableres i løpet av 2 klipp. Det er en musikalitet i scenene som hjelper Bresson til effektivt å drive historien videre. Vesentlige hendelser vises ikke, men vi ser konsekvensen av dem, eller scenen etter den bortklipte. Dette skjer i scener hvor morens død ikke vises, kun begravelsen etterpå. Og arrestasjonen som ikke vises, men heller bilturen til politistasjonen etterpå. Bresson bruker ikke close-up av ansikter, som er det sterkeste virkemiddelet en regissør har. Derimot liker han som sagt å fokusere på hender. Han prøver å unngå ansiktsmimikk, gester og tonefall. I Q&A sekvensen i ekstramaterialet sier en av paneldeltagerne at det finnes nyanser i tonefallet, at det ikke bare er monotont. Hva følte så Bresson om samtidens filmer? Han likte noen, men mislikte de fleste. Han følte at de andre gjorde mye feil. Følte han så at han ikke ga publikum det de ønsket? Bresson mener at publikum føler det samme som han gjør når de ser filmene hans. Han spår at filmer vil fjerne seg fra teaterskuespillet i fremtiden.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Pickup on South Street, Barnet , A Man Escaped, The Conformist og Taxi Driver.
Øyeblikket: Tyveriene på jernbanestasjonen. En elegant montasje viser samarbeidet mellom tyvene, og hvor elegant det kan være når de lykkes.
Lyd og bilde
Dette er et kjempefint bilde. Kontrasten er slående, og bildet er skarpt med fin dybdefølelse. Jeg ser ingen skader. Formatet er 1.37:1 på bildet, og lyden er mono. Lyden er tydelig, uten skader. Lydeffektene er flott gjengitt, og lyden i Bressons filmer viktig. Han skrur volumet opp til et unaturlig nivå, og dermed blir lyden nesten påtrengende. Men dette formidles fint på denne utgivelsen.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film scholar James Quandt: Merkelig fyr dette. Han har mange spesielle tolkninger av ting i filmen. For eksempel er han veldig opptatt av å lese homoseksuelle referanser inn i filmen, noe som selvfølgelig kan være riktig. Uansett argumenterer han godt for sin tolkning. Han er også klar over at noen vil finne ham overtolkende i dette henseende. Men det er mye å lære her for de som hører på kommentatorsporet.
Introduction by writer-director Paul Schrader: Pickpocket er filmen som har inspirert Schrader mest av alle filmer han har sett. Mye fra denne filmen brukte Schrader i manuset til Taxi Driver. Han setter Pickup on South Street opp mot Pickpocket, og der hvor Pickpocket er subtil og inviterende inn er Pickup on South Street manipulerende og voldsom. Introvert mot ekstrovert. 15 minutter.
The Models of “Pickpocket,” a 2003 documentary by Babette Mangolte that features interviews with actors from the film: Hovedpersonen ble spilt av uruguayaneren Martin LaSalle, og Mangolte møter ham 40 år senere i Mexico City. Han er full av lovord om Robert Bresson, og vi får et langt møte med ham i huset sitt. Denne dokumentaren på 52 minutter viser oss møtene med flere av skuespillerne fra den gangen, og det blir en intelligent og reflektert dokumentar.
Interview with director Robert Bresson from a 1960 episode of the French television program Cinépanorama: Det er interessant at Bresson ønsker at publikum skal føle filmene mer enn å forstå dem. De skal føle atmosfæren som gjør dem nervøse og ukomfortable. En tyv føler en intens ensomhet. 6 minutter.
Q&A on Pickpocket from 2000, featuring actor Marika Green and filmmakers Paul Vecchiali and Jean-Pierre Améris: I dette klippet på 13 minutter får vi høre at Marika Green som spiller Jeanne, møtte Martin LaSalle på en filmfestival i Mexico City. Da publikum i salen fikk høre at han var der, applauderte 2000 publikummere voldsomt. Panelet har en fin beskrivelse av en periode i fransk film. Hele den franske nybølgen er påvirket av Bresson. Renoir er bestefaren, Cocteau og Bresson er foreldrene.
Footage of the sleight-of-hand artist and Pickpocket consultant Kassagi from a 1962 episode of the French television show La piste aux étoiles: Kassagi var i virkeligheten en artist som blant annet holder show med å ta barberblad inn i munnen og tre dem inn på en snor i munnhulen. Han stjeler også fra publikum og involverer dem i showet. I filmen er han læremesteren til vår lommetyv. 11 minutter.
Trailer: En nydelig restaurert trailer. Den har en psykologisk vinkling. 2 minutter og 34 sekunder.
An essay by novelist and critic Gary Indiana: Godt og psykologisk orientert essay. Han starter litt flåsete, men tar seg godt inn. Vel verdt å lese. Morsomt at han sammenligner hovedpersonen med Meursault i Camus «Den Fremmede», som jeg leste for 2 dager siden. Han har et godt poeng.
Japan – 1966 –Yokio Mishima (svart/hvitt) – 27 minutter/29 minutter – Drama
Generalprøven
Nivå 1 (uten spoilers)
Denne filmen vil gi mest utbytte etter å ha sett min forrige omtale og filmen Mishima: A Life in Four Chapters. Patriotism er filmen som Mishima regisserte selv og som omhandler et seppuku, et rituelt selvmord som han utførte i sitt eget liv, og som blir beskrevet i Mishima: A Life in Four Chapters. I Patriotism følger vi selvmordet til en japansk løytnant som må ta et valg når hans sammensvorne kuppmakere skal henrettes av hans egen tropp. Han velger da å ta livet av seg.
Nivå 2 (med spoilers)
Denne 27 minutter lange filmen får nok en stor del av sitt interessepotensiale av livshistorien til forfatteren, hovedrolleinnehaveren og regissøren Mishima. Han skulle jo ende opp med å begå seppuku, som blir så detaljert skildret her. Og det er han selv som spiller løytnanten som tar selvmord, nærmest som en generalprøve til hans egen store handling.
Handlingen er basert på en hendelse i 1936 hvor en gruppe offiserer forsøker å gjøre et kupp. Løytnanten er del av konspirasjonen, men han er ikke med på kuppforsøket. Han forstår etter hvert at han kommer til å være del av eksekusjonspeletongen, og det er uaktuelt for ham å henrette sine meningsfeller. Den eneste ærefulle utveien er seppuku. Hans kone har inngått en pakt med ham om at de skal utføre dette sammen ved at hun skal drepe seg selv med en dolk når han har utført sitt selvmord. Denne alliansen mellom dem løfter kjærligheten deres opp til høyder de ikke hadde drømt om. Deres siste kveld sammen er befriende og erotisk.
Løytnanten er en meget patriotisk nasjonalist, slik Mishima var selv. Han har en sterk æreskodeks, og spesielt i boken blir han fremstilt som et moralsk og sterkt menneske, med veldig tradisjonelle verdier. Han er en soldat i alle aspekter i livet. Hans kone beundrer ham, og han trengte aldri irettesette eller straffe henne, siden hun fullstendig underkastet seg hans styrke og visdom. Boken og filmen er en tydelig refleksjon av Mishimas egne verdier og syn på idealsamfunnet han jobbet for å få tilbake. Novellen er inkludert i Criterions ekstramateriale.
Mishima valgte å iscenesette denne historien i en Nohteaterstil, omtrent strippet for rekvisitter. Alt foregår i et hvitt visuelt miljø, hvor løytnanten og hans kone er de eneste karakterene. Slik får Mishima 100% fokus på det som er viktig å formidle, og ingenting som distraherer. Siden filmen er uten lydeffekter og musikk, er det heller ingenting på lydsiden som stjeler fokus. Det føles veldig naturlig at en tradisjonalist og patriot som Mishima velger denne eldgamle og særegne japanske teaterformen som inspirasjon.
Filmen kommer i en 27 minutters versjon med japanske tekstplakater som blir oversatt til engelsk på undertekstene, og en 29 minutters versjon med engelske tekstplakater.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mishima: A Life in Four Chapters, Leaving Las Vegas, The Fire Within, Oslo 31.august, Harakiri og High Noon.
Øyeblikket: Seppukuritualet er beskrevet i all sin gru. Her er ingenting holdt tilbake, og det er en slik scene som folk besvimer når de ser. Den er sjokkerende, men samtidig er det ultrarealistisk og opplysende. Man får en avsmak for et rituale som er meningsløst og grusomt. Det sier noe om hvordan vi mennesker steller oss. Og det mest sjokkerende er at denne filmen er laget av en som ser opp til disse groteske ritualene, og savner samuraiæreskodeksen. Derfor blir dette Øyeblikket denne gangen.
Lyd og bilde
Det er noen utfordringer med bildet. På grunn av alle de hvite bakgrunnene, var det krevende for lysarbeiderne å få lyssatt det riktig. Bildet er til tider litt uklart, ikke så definert i kantene. Ikke et imponerende detaljnivå, og litt soft til tider. Men det er et helt greit DVD-bilde. Lyden har en del skraping og sus, og kanskje er det like greit å se filmen uten lyd siden det er en stumfilm. Det brukes tekstplakater, så du kan mute lyden eller sette på musikk. Bildeformatet er 1.33:1.
Ekstramateriale
Mishima on Mishima:
Interview excerpts featuring Mishima discussing war and death:
WW2 – Fire minutter – Studenter håpet på et nytt gjenoppbygd Japan etter krigen. Mishima føler at disse studentene bidro til tapet. Slutten på krigen var et vendepunkt i livet hans.
Death – fem minutter – Mishima snakker om hans innstilling til døden som ung mann, og hans idealer angående døden. Lever man egentlig?
Writing – A 45-minute audio recording of Yukio Mishima speaking to the Foreign Correspondents’ Association of Japan: Dessverre er dette et opptak med en japansk mann som er vel bevandret i det engelske språk, men ikke så bevandret i engelsk diksjon. Jeg vil anslå at jeg forstår 80% av det han sier, og det viste seg at det ble for lite til å gripe essensen i det han sa. Så for meg ble dette en prøvelse uten gevinst. Spørsmål stilles underveis, med de utfordringer som oppstår med bytte av mikrofon til tilhøreren osv. Vi forbigår dette i stillhet.
A 45-minute making-of documentary, featuring crew from the film’s production: Her samles de vesentligste medarbeiderne på filmen, unntatt regissøren selvfølgelig. Det har nå gått 40 år siden filmen ble laget. Filmingen den gangen tok to dager. Selve staben kom fra Daei studio, men filmen ble laget uavhengig. Hvis dette ble oppdaget, ville staben være i trøbbel. Derfor er ikke staben kreditert på rulleteksten. Enken etter Mishima ødela alle kopiene, men sparte på negativene i en teboks. Filmen er basert på Mishimas novelle Patriotism. Mishima valgte å bruke setdesign som om det var et Noh-teater. Den hvite bakgrunnen skapte mange utfordringer for lysstaben.
A new essay by renowned critic and historian Tony Rayns, Mishima’s original short story, and Mishima’s extensive notes on the film’s production: Rayns har et godt essay om filmen. Mishimas noveller er vedlagt, og er virkelig kraftfull lesing. På samme måte som seppukuritualet treffer oss hardt i filmen, med sin nesten umenneskelig realistiske visualisering, er teksten like sterk. Vi kjenner virkelig kniven vri seg i såret og skjære opp magen. Mishiam har også skrevet en meget detaljert tekst om tanker og erfaringer rundt produksjonen. Et meget, meget godt hefte på ca 70 sider, med mange fotografier i svart-hvitt.
Mishima: A Life in Four Chapters (Criterion nr. 432)(Blu-ray)
USA – 1985 –Paul Schrader (farger og svart/hvitt) – 120 minutter – drama/biopic
Et liv i kunstens tegn, en død i kunstens tegn
Nivå 1 (uten spoilers)
Mishima: A Life in Four Chapters er en slags biografifilm om Japans mest populære forfatter i etterkrigstiden. Et sammensatt individ med ambisjoner og verdier som ledet ham til et spektakulært selvmord som kan ha vært del av et kunststunt, en politisk ytring eller en homofil kjærlighetserklæring. Møt Yokimo Mishima!
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en fascinerende film, men historien bak er dobbelt så fascinerende. Her hjelper ekstramaterialet oss til å få et grundig bilde av en meget kjent japansk kulturpersonlighet som jeg tviler på at så mange nordmenn har noe forhold til. La oss begynne med slutten.
I 1970 drar Mishima og fire av hans soldater fra hans egen hær til en militærgarnison. De møtte kommandanten i et møte, før de overmannet ham og barrikaderte seg på kontoret hans. De forhandlet fram at alle soldatene skulle samles på eksersisplassen, og Mishima holdt en tale for dem. Den sydet av patriotisme og høyreradikal nasjonalisme, men han fikk ikke noe gehør. Skuffet over responsen trakk han seg tilbake til kontoret og iverksatte reserveplanen. Han begikk seppuko (rituelt selvmord) der på kontoret. En lojal venn avsluttet selvmordet med halshogging, riktignok etter flere mislykkede hugg med samuraisverdet.
Mishima vokste opp som en gutt med et lavt selvbilde. Han følte seg lite verdt som menneske. Dette skulle farge hans utvikling senere. Skuespilleren i ham skulle oppdage smerte, og bli maschosist. Bokseren går til aksjon, noe som leder ham til høyreekstrem og muligens til terroristgrupper. Som ung mann utvikler han en usunn patriotisme og nasjonalisme. Hans mål blir å dø på slagmarken for keiserens Japan. Han melder seg til krigen og blir innkalt til sesjon. Men sjokkerende nok later han som han er sykere enn han er, og blir dimmitert. Dette er et paradoks vi aldri får noe svar på, og som han selv ikke forstår at han gjør.
Det skulle bli flere paradokser i Mishimas liv. Han hadde en grunnleggende forakt for å eldes, gamle kropper var det styggeste han visste. Selv perfeksjonerte han sin egen kropp med styrketrening for overkroppen. Han så veldig bra ut i en alder av 45, men valgte altså å avslutte livet allikevel. Var treningen et middel for å få nok styrke i overkroppen til å kunne begå seppuko?
Selvmordet er et mysterium. Var det ledd i et kunstprosjekt, hvor selvmordet var det naturlige punktum? Eller var det et politisk virkemiddel, for å få fokus på et høyreekstremt og nasjonalistisk budskap ala Anders Behring Breivik? Media ble invitert på forhånd til garnisonen. Noen har foreslått at det var en handling for å skape et homofilt fellesskap med mannen som halshugget ham etter seppuko. Og hvorfor valgte han å gjøre seppuko nettopp på en militærgarnison? Var det fordi det var militæret som avviste ham den gangen? Uansett ble Mishima et forbilde for japanske høyreekstreme.
Flere paradokser: Verdigrunnlaget til Mishima var trygt forankret i japansk nasjonalisme og patriotisme. Han ønsket at landet skulle bruke atomvåpen, han dyrket keiseren og han ønsket å skape en hær som skulle beskytte keiseren. Hans forbilder var samuraier og han lengtet tilbake til samuraitidens æreskodeks og idealer. Han beundret kamikazepilotene, som var sterkt beslektet med samuraikodeksen. Japans befolkning var blitt svak og opptatt av penger. Han hatet kapitalismen. Vestlig materialisme ødela japanske tradisjonelle verdier. Samtidig elsket han vestlig litteratur og huset hans var langt ifra inspirert av japansk historie, men hadde tvert imot et vestlig utseende med søyler og greske statuer.
Mishima var Japans største forfatter i sin samtid. Han var nominert til Nobelprisen tre ganger. Han skrev 35 romaner, 25 skuespill, 200 noveller og åtte bind med essay. Han var suksessfull men likevel plaget. Det var visse homoseksuelle tendenser i romanene. Politisk gikk han til høyresiden, kanskje fordi venstresiden var full, og han ville blitt en av mange. Det passet Mishima dårlig. Han hadde et originalt syn på vold. Brutalitet kommer fra følelser. Arroganse stammer fra nervøsitet. Mishima ønsket mer sinne og eksplosivitet i hverdagen. Han ville tilbake til samuraiverdiene. I dag blir følelsene undertrykt.
Filmen var veldig kontroversiell i Japan. Det ble fremsatt dødstrusler mot produksjonen. Den ble aldri lansert i Japan. Det japanske samfunnet trenger konsensus for å kunne handle. Før det velger japanere å ikke ha noen mening. Kontrakter er ikke endelig. Kutyme er viktigere. Det gikk rykter om at Yakuza også var involvert.
Regissør Paul Schrader hevder han alltid setter seg ned og ser The Conformist før han lager en ny film. Det er en utsøkt film, og det er alltid noe han kan stjele herfra. Han velger å ikke legge så stor vekt på de homofile sidene av Mishima i filmen, men den homofile Schrader har selvfølgelig et blikk for den siden av Mishima. Schrader opplyser oss om at John Wayne alltid gikk på en måte som fremhevet rompa hans i filmene sine. Med overlegg.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Patriotism, 11.25 The Day Mishima chose his own fate og Harakiri.
Øyeblikket: Etter drapet på den ene utvalgte fienden av Japan, løper morderen fra huset hans. Trestammene er farget blodrøde, og han løper gjennom skogen i full fart. Da han kommer til en sti, er stenene langs stien farget med den samme blodrøde fargen. Han løper videre til han kommer til et punkt hvor en overdreven blå sjø dominerer bildet. Her setter han seg ned for å begå seppuko. Et herlig sett med karikert fargebruk.
Lyd og bilde
Bilde presenteres i 1.85:1. Det kjennetegnes av voldsomme farger, men bildet takler dette veldig fint. Eksplosive farger, deilig mengde filmkorn og meget skarpt. Virkelig et topp bilde! Lyden kommer i 2.0 Surround DTS-HD Master Audio. Lyden er meget, meget klar og fyldig.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2006 featuring Schrader and producer Alan Poul: Kort sagt blir det i overkant mye fokus på produksjonen, og for lite på tolkningen etter min smak. Når det er sagt, er det jo mye interessant og dramatisk som var del av denne produksjonen. Avslappet og behagelig spor, med passe mengde prat.
Interviews from 2007 and 2008 with Bailey, producers Tom Luddy and Mata Yamamoto, composer Philip Glass, and production designer Eiko Ishioka: Vi begynner med Ishioka (44 minutter). Hun mislikte Mishima, og akkurat det gjorde at Schrader mente hun passet ekstra bra til oppgaven. Hun var amatør da hun ble ansatt. Hun jobber etter tre prinsipper: arbeidet skal være originalt, tidløst og revolusjonært. Det å lage en film om Mishima var så kontroversielt at det japanske filmmiljøet ikke hjalp til. Den japanske delen av staben kunne forverre sin fremtidige jobbsituasjon. Hun hadde med sin framferd problemer med å gå overens med dem. Hunn hadde en idé om at settet skulle være en karakter, eller skuespiller, i filmen. Tom Luddy og Mata Yamamoto (22 minutter). Filmen måtte være ekstraordinær som Mishima selv, sa produsent Coppola. Det var bra for filmen å ha ham som produsent, for han hadde høy stjerne i Japan. Det var problemer med enken, for hun syntes at filmen hadde altfor stort fokus på den siste dagen i Mishimas liv. Det var en veldig spesiell dag, vanligvis skrev han og arbeidet mot sine litterære mål. Derfor syntes hun det ble feil fokus. Høyreekstreme smågrupper gikk etter filmstab og samarbeidspartnere til filmen, for de ønsket ikke denne filmen. Det er mange slike grupper i Japan. Phillip Glass snakker om lydsporet, som ble laget i forkant av scener, og bildene må følge musikken. Det var meget spesielt, men også meget vellykket.
Interviews from 2008 with Yukio Mishima biographer John Nathan and friend Donald Richie: Fint intervju på 27 minutter, hvor det kryssklippes mellom de to Mishimakjennerne. En nøkkelsetning her er at du blir det du gir inntrykk av å være. Mishima snakket om selvmordet sitt fem år før han gjennomførte det. Hans plan var å lage en krig for så å begå selvmord i kamp. Han lykkes på en måte med det i en liten skala…
Audio interview from 2008 with coscreenwriter Chieko Schrader: Dette er et lydklipp med intervju med manusforfatteren. På japansk finnes det en mannlig sjargong og en kvinnelig sjargong. Hun skrev slik at kvinnene i filmen snakket med mannlig sjargong. Enka var så sint på tilnærmingen filmteamet hadde til avtalen, at hun skrek til Cheiko i 15 minutter på høyeste volum. Da stemmen ble slitt og svak, fikk Cheiko lagt frem tilbudet sitt som hun godtok etter noen timers betenkningstid. Og med en unnskyldning for raseriutbruddet på kjøpet. 26 minutter.
Interview excerpt from 1966 featuring Mishima talking about writing: Mishima snakker god engelsk og fransk. Han har mange franske favorittforfattere. I dette intervjuet på seks minutter snakker han om forskjellige litteraturretninger.
The Strange Case of Yukio Mishima, a documentary from 1985 about the author: Denne dokumentaren på 55 minutter er stappfull av opplysninger om Mishima. Etter å ha sett denne, slår det meg hvor full av paradokser mannen var. Han var også halvt gentleman og halvt gangster. Han var fascinert av blod og erotikk, noe som får dokumentaren til å stille spørsmålet om han ble det da han ble født.
Trailer: Fokus på kontrastene i Mishima. Dramatisk trailer på ett minutt og 23 sekunder.
A booklet featuring an essay by critic Kevin Jackson, a piece on the film’s censorship in Japan, and photographs of Ishioka’s sets: Lekkert hefte med ok, men ikke mer, tekster og mange flotte bilder i farger.
Frankrike 1954. Vi følger Laurent Chevalier som går på en katolsk skole, og vokser opp med to eldre brødre. Det er en begrenset periode som vises oss, men dette kan allikevel klassifiseres som en oppvekstfilm hvor Laurents seksuelle oppvåkning skildres. Med denne omtalen er alle filmene i boksen «Louis Malle: 3 Films» fullført fra min side. De tre filmene er Au Revoir Les Enfants, Murmur of the Heart , og Lacombe, Lucien
Nivå 2 (med spoilers)
Det tar ikke lang tid før vi får etablert at Laurent og moren har et spesielt og varmt forhold til hverandre. Kjærtegn florerer mellom de to, noe som de to eldre brødrene vet å gjøre narr av. Det er ingen tvil om at Laurent er en mammadalt, men på en sjarmerende måte. Da brødrene stjeler penger fra moren og hun blir med på leken og springer etter dem, er det naturlig for Laurent å hjelpe moren. Huset Chevalier er et rom fylt med ablegøyer og grenseoverskridende oppførsel, men samtidig er det mye kjærlighet og godhjertet erting. Hushjelpen får spesielt gjennomgå og de to eldste brødrene, med Laurent på slep, styrer huset på godt og vondt. Foreldrene er mye borte.
Laurent får en dag øye på moren med en fremmed mann, og forstår straks at dette er morens elsker. Jeg tror at han blir mer sjalu på egne vegne, enn såret på farens vegne. Moren og faren ser ikke ut til å ha et romantisk forhold. Faktisk er den eneste gangen vi ser faren forsøke seg på en tilnærmelse til moren, en gang han er overstadig beruset. Men familien har felles middager og en jevn, sympatisk tone med hverandre. Faren er gynekolog med kontor hjemme. Når han arbeider er han strengere enn på privaten, og sekretæren får klar beskjed om noe er galt.
En dag bestemmer de to brødrene seg for at det er på tide at lillebroren blir innviet i de kjønnslige gleders verden. Da dette er Frankrike, er det ikke veldig uvanlig med besøk på horehus, og det er der det tar med broren. En prostituert med stort hjerte lover å ta seg av Laurents første erfaring med kvinner. Hittil har brødrene handlet ut fra, i deres verden, gode intensjoner. Men avslutningen med å dra broren i bena av den prostituerte er deres sedvanlige brutale humor. Dette faller ikke i god jord hos Laurent, som nekter å ha noe med dem å gjøre på en god stund. Da han kommer tilbake etter speidersommerleir, er de venner igjen.
Nok en tur står for døren. Laurent har blitt syk, og moren og Laurent drar på spahotell. En feilbooking gjør at de må dele hotellrom, noe som blir merkelig intimt. Moren svinser lettkledd rundt den hormonelle 15-åringen, og han vokter sin mor som en hauk mot beilere. En ung mann overvurderer sin seksuelle tiltrekning, og han forsøker å sjekke opp moren flere ganger. Laurent forsøker å tiltrekke seg jenter på sin alder, men han er uerfaren og hjelpeløs. Alkoholen flyter, og sammen med moren er han på middager og fester. Denne delen av filmen er virkelig morsom, og det er også her at forholdet mellom dem beveger seg fra mor/sønn til noe mer likeverdig. De to har blitt sjelevenner. Laurent er i ferd med å bli voksen.
Avtalen mellom dem var at Laurent skulle ut av hotellet neste dag og bli med på en utflukt. Men Laurent, sjalu og eiesyk overfor moren, dukker opp igjen på hotellrommet uanmeldt. Moren har elskeren sin der, og hun blir tvunget til å ta et valg i forhold til ham. Hun velger å dra bort med elskeren sin i to dager. Laurent går på en todagers sammenhengende fyllekule, fra skandale til skandale. Han fornærmer alle han har blitt litt kjent med. Da moren kommer tilbake, har hun hodepine og ber ham dempe musikken. Han skrur mer opp i trass, såret som han er. Så demper han.
Neste dag er feiringen av Bastilledagen, og moren tar med seg Laurent på festen. De danser og drikker, Laurent blir tidlig full. Moren blir midtpunktet i en slåsskamp mellom en soldat på perm og en lokal helt. Hun finner ut at det er best de trekker tilbake til hotellet. Hun også har blitt ganske full. På hotellrommet må Laurent lattermild hjelpe henne av med klærne. Til og med Bh-en tar han av. De klemmer og tøyser de som vanlig, men plutselig blir hun mer intens i kyssingen på halsen hans. På en elegant måte viser Malle et skifte i stemningen, og de er på en måte ikke mor og sønn lenger. Vi ser kun to kjærlighetssyke mennesker. Scenen avsluttes, og neste scene er morgenen etter hvor de ligger i samme seng. De prater litt om det som har skjedd, og moren sier de aldri mer skal snakke om det. Men de skal huske det som noe fint som skjedde.
Laurent kler på seg og oppsøker sine to nye venninner på hotellet. Han får napp hos den siste. De har sex, og jeg tolker det som at Laurent visker ut erfaringen med moren ved å ha naturlig sex med en jevnaldrende jente. Når han dukker opp på hotellrommet igjen, med skoene i hånden og skjorta utenpå buksa, har faren og brødrene kommet. Alle forstår at han har hatt sex, og de ler. Dette redder stemningen, og moren ler også hjertelig. Til slutt blir Laurent også grepet av stemningen, og latteren runger. Alt er som før. Men samtidig ikke.
Louis Malle har benektet at filmen er selvbiografisk. Men det viser seg at han har opplevd denne reisen til spahotellet, hvor han og moren måtte bo på samme rom. Jazzinteressen, sexdebuten, litteraturinteressen er også tatt fra eget liv. Kanskje har han bygget på et fundament av egne erfaringer, og lagt til etter ønske. Men det vil vi vel aldri få vite.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Au Revoir les Enfants, Les Enfants Terribles, Luna, Y tu Mama Tambien, Det er meg du vil ha og The Dreamers.
Øyeblikket: Det må bli incestscenen mellom Laurent og moren. Det er det som de fleste husker ved filmen, som er det sjokkerende ved filmen. Selve scenen er elegant formidlet, og slettes ikke vulgær eller spekulativ. Effekten kommer senere,da vi forstår hva som har skjedd. Scenen er for meg nok et bevis på Malles klasse som regissør.
Lyd og bilde
Ganske likt bilde som Lacombe, Lucien, kanskje litt bedre. Dempede farger, litt kornete, men mindre «edge enhancement». Formatet er fremdeles 1.66:1. Lyden er helt grei i mono.
Ekstramateriale
Original theatrical trailer: Mange tekstplakater med hint til andre filmer. Morsomt. Denne traileren har fokus på sex. Tre minutter og 8 sekunder.
Hefte: A new essay by film critic Michael Sragow – Godt essay. Sragow mener at denne filmen føles som en amerikansk film, noe jeg kan si meg enig i. Malle har ofte referanser til amerikansk musikk eller USA generelt. På 60-tallet dro Malle til India med en kameramann og en lydmann, og kom tilbake tryggere på sine filmatiske instinkter.
Pour le Cinema: Malle snakker litt om filmen. Han sier den handler om reisen fra ungdom til ung mann. Seksuell oppvåkning, forholdet til søsken og foreldre. Han hevder filmen ikke er selvbiografisk, av den grunn at det er 5 år forskjell i alder på ham og hovedpersonen. Dette er litt tynn argumentasjon, og vi skal senere i ekstramaterialet at det er veldig mye som er selvbiografisk i filmen. Ca åtte minutter.
Louis Malle National Film Theatre: 1990 – 53 minutter langt lydklipp. Jeg må si jeg misliker disse lydklippene i dårlig kvalitet. Sikkert fordi jeg hører litt dårlig, og dermed har problemer med å få med alt som sies på litt dårlig engelsk med fransk aksent. Malle diskuterer kontroversielle filmer han har laget, og hvorfor han trekkes mot det. Han er fascinert av å se bak fasaden til det fine. Tematisk er han beslektet med Luis Bunuel, som han kjente godt. Det er en filmskaper han beundrer. Malle vil ikke gå inn i en incestdiskusjon, men mener det kan foregå annerledes enn vi er vant til å se det på film. Han avdramatiserer da incest noe. Han fikk idèen om en komedie om incest. Han mente det vil virke mer forstyrrende å lage en komedie om temaet.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
