The Discreet Charm of the Bourgeoisie (Criterion nr. 102)(DVD)
Frankrike – 1972 –Luis Buñuel (farger) – 102 minutter – surrealisme, komedie, drama
En aldri fullbyrdet middag
Nivå 1 (uten spoilers)
En godt voksen vennegjeng forsøker å spise middag sammen på kvelden, men det viser seg vanskeligere enn man skulle tro. Stadig kommer det hindre i veien, og de må forsøke igjen kvelden etter.
Nivå 2 (med spoilers)
4 venner ankommer et middagsselskap. Men det er ikke dekket på, og ikke fyrt opp i peisen. Vertinnen synes det er hyggelig at de har kommet. Så overraskende! Det kommer frem at de er ventet kvelden etter til middag, ikke i dag. Dette er den første middagen det ikke blir noe av, det skal bli flere.
De 4 tar med seg vert og vertinne for å spise ute i stedet. De finner et sted som ser stengt ut, men som sier at de kan spise der. De setter seg og studerer menyen. Gråt fra innerst i lokalet forstyrrer dem, og de undersøker hva det er. De har kommet midt i en likvake for den forrige restauranteieren. Dette er ikke en særlig hyggelig atmosfære, så de runder av kvelden. Ingen middag i dag.
Andre middager forsvinner i politiparanoia, militærøvelse, ufrivillig teateropptredener, massearrestasjoner og terroristangrep. Noen av disse hindringene er reelle, andre er drømmer. Et morsomt sidepoeng er at selv det å ta en enkel kopp te sammen i Buñuels film, er en utfordring. Da de tre kvinnene skal hygge seg på cafè, er det tomt for te!
Den første halvdelen av Buñuels mesterverk The Discreet Charm of the Bourgeoisie går stort sett med til disse middagene det aldri blir noe av. Her er Buñuel i samme landskap som han var i The Exterminating Angel. Der var det en gruppe gjester som ikke klarte å forlate et selskap, uvisst av hvilken grunn. I siste halvdel av vår film blir drømmer viktige. Her kommer surrealismen til sin rett, når våre venner drømmer de utroligste ting. Vi som publikum vet ikke at det er en drømmesekvens før en absurd slutt krystalliserer seg.
Jeg er ikke så komfortabel med surrealisme, så jeg blir bare stressa og sliten av å tolke Buñuels filmer for mye. Men han er innom hykleri og Kirken som vanlig. Her tenker jeg på scenen hvor biskopen møter gartneren som drepte hans foreldre. Biskopen hører ham bekjenne sine synder, gir ham syndsforlatelse, så tar han et jaktgevær og dreper gartneren. Genial måte å vise et hykleri på. Hykleriet omfatter selvfølgelig borgerskapet også, glimrende illustrert gjennom gartnerantrekk/biskopantrekk ved inngangsdøren. Biskopen i gartnerantrekk blir kastet ut, og tjeneren får kjeft for å ha sluppet ham inn. Biskopen skifter til biskopdrakt og ankommer på nytt. Nå er han hjertelig velkommen.
Ellers lager Buñuel små tablåer hvor det diskuteres storpolitikk, krig, menneskerettigheter, narkotikasalg, terrorisme, tortur og naziforbrytere som har flyktet. I sentrum for alle disse temaene står Rafael, diplomaten fra liksomlandet Miranda. Han har tiltrukket seg en motstandsbevegelse fra Miranda til landet, som antageligvis vil kidnappe ham. Miranda er tydeligvis et diktatur, med grove brudd på menneskerettigheter og lav stjerne i verdenssamfunnet. Men i borgerskapet i Frankrike har ingen problemer med slikt. Det er denne motstandsbevegelsen, eller terroristbevegelsen om du er på den andre siden, som til slutt dreper alle middagsgjestene. Selv om det er en drøm…
Et annet spesielt trekk ved filmen for meg, men dette vil jo bero på hver enkelt av oss sin etikk og smak, er at det ikke finnes noen sympatiske karakterer. De virker kalde, egoistiske og kyniske. Buñuel forsøker å bryte opp dette, eller kontrastere det, med følsomme og sentimentale historier fortalt av unge menn. De når ikke inn til noen som helst sjel i våre hovedkarakterer. Vi må vel kunne si at venstreradikale Buñuel har plantet disse kjipe menneskene godt ute på høyresiden, og selvfølgelig i den katolske kirken.
Buñuel lo godt av alle fortolkningen av symbolismen i filmene hans. Men samtidig innrømmer han at han bruker mye symbolikk. Han var dyktig på å balansere mystisisme, humor og surrealisme. Ingen fikk servert forklaringen på filmene hans. Han orket ikke spørsmål fra skuespillere. Noen scener er ikke mer kompliserte enn at vi kan ta dem «at face value». For eksempel scenen hvor en av karakterene holder et lite foredrag om martiniens fortreffelighet. Her er det Buñuel som belærer oss om hvordan en martini skal lages. En film når tross alt ut til mange flere enn han gjør under et av hans egne middagsselskap for vennene sine.
Han hadde et anstrengt forhold til sex. Kyssing på film var umoralsk. Nakenhet var anstrengende for ham, og han var panisk etter å få skuespillerne dekket til etter nakenscener. Han sier flere ganger at han var glad da sexlysten forsvant, det var som å bli kvitt en tyrann.
Han var venstreradikal med et negativt forhold til den katolske kirken. På den tiden var Kirken forbundet med frykt, og han latterliggjør Kirken i mange av filmene sine. Samtidig var han veldig opptatt av religion. Han er jo kjent for å ha sagt «Takk Gud for at jeg er ateist». Det er et mer komplekst sitat enn det kan se ut som ved første øyekast.
Hvor kommer alle Buñuels rare idèer fra? Han sier selv at han likte å sitte alene på bar og drikke mens han røkte sigaretter. Det var ingen ende på de fantastiske innfallene som kunne komme seilende da.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Exterminating Angel, Phantom of Liberty, Celine and Julie Go Boating og Synechdoche New York.
Øyeblikket: Jeg velger meg bekjennelsen til gartneren med påfølgende syndsforlatelse, før det viser seg at han ikke er tilgitt i det hele tatt. Kanskje av «biskopen», men ikke av mennesket inni drakten. Han foretrekker å la en kule avslutte saken.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Begge får godkjent, men dette er en gammel DVD med meget begrenset kvalitet i forhold til utgivelser i dag. Lyden er klar nok, men begrenset. Bildet er til tider uklart, grovt og lite detaljert. Ikke forvent for mye, men når det er sagt kan vi leve med dette.
Ekstramateriale
El náufrago de la calle de Providencia (The Castaway on the Street of Providence, 1970): a 24-minute documentary homage to Buñuel by his longtime friends Arturo Ripstein and Rafael Castanedo: Buñuel var ingen belest mann. Han hadde kun lest Lucien Fabre, de Sade, Marx og Freud. Han var stolt av sin martini som han lagde for sine venner, og hans kone Jeanne måtte gjøre alt annet. Hun fungerte nesten som en slave. 24 minutter.
A propósito de Buñuel (Speaking of Buñuel, 2000): a new 98-minute documentary on the life and work of Buñuel by Jose Luis López-Linares and Javier Rioyo: I denne dokumentaren møter vi mange av Buñuels venner og familie som deler sine erfaringer og oppfatninger med oss. Den er veldig springende i sin struktur, så den har begrenset verdi for forståelsen av denne filmen. Mer passende for Buñuelfans som vil vite mer om regissøren. Han var kjent for å spøke med et alvorlig ansikt, slik at alle ble usikre på hva som foregikk. Buñuel lagde enkle filmer i sin Mexicoperiode. Han ble aldri involvert i meksikansk kultur, men klarte allikevel å beskrive fattigdommen i landet meget godt. 100 minutter lang dokumentar.
Buñuel filmography: En liste over alle filmene til Buñuel. Denne filmen ser vi ble hans siste, og den som mange kritikere holder opp som hans mesterverk om han ser på topplister rundt om i verden.
Original theatrical trailer: En innholdsrik trailer. Den er ganske politisk i utvalget scener som vises. 3 minutter lang.
Hefte: Carlos Fuentes-essay og en tekst om martini av Buñuel selv. Essayet er kronglete skrevet. Buñuel fikk kunstnerisk frihet etter han fylte 60 år. Han har alltid hatt fokus på det vi ser på lerretet. Alle filmene hans har en form for åpen slutt. I denne filmen vandrer de 6 hovedkarakteren ned en vei som ikke ender på slutten, drevet av en irrasjonell trang.
Italia – 2013 –Paolo Sorrentino (farger) – 142 minutter – Drama
La Dolce Vita 2.0
Nivå 1 (uten spoilers)
Journalist Jep Gambardelle er også forfatter av en megasuksess som han aldri har fulgt opp med en ny bok. I stedet vanker han i sosietetsmiljøet med endeløse fester og endeløse samtaler. Han bor i verdens vakreste by, Roma, men føler samtidig meningsløsheten og forfallet i tilværelsen sterkt.
Nivå 2 (med spoilers)
Roma er en virkelig vakker by. Brostein og ærverdig vakker arkitektur. Hovedpersonen bor rett ved Colosseum, hans enorme veranda ligger rett overfor den gamle arenaen. Her samler han sitt miljø, sin flokk, til sene kvelder. Og flokken er sosieteten. Selv fikk han antagelig innpass gjennom å ha skrevet en høyt respektert bok for lenge siden, og har seilt på ryktet siden. Han skriver for et sosietetsmagasin og gjør portrettintervjuer med brodd.
Jep blir introdusert i filmen på en herlig måte. En glisende, verdensvant eldre mann med en sigarett mellom tennene, i en lystig setting på en fest. In-dansen akkurat nå er Conga, og «flokken» hans gjør Romas beste ifølge Jep. Og grunnen er at Congatoget ikke drar noe sted. Dette er en grunnholdning som skal vise seg å være viktig i filmen. Roma er «den evige stad», ikke fordi den er så gammel, men fordi ingenting tillates å forandre seg. Overklassen forlater aldri Roma. De beste menneskene i Roma er turistene, for de er reiser til steder. Sosieteten danser line dance hvor de ender opp samme sted, og det er ikke tilfeldig. Jep er leder for dem, og sentral for deres hygge. Noen ganger ser vi erotisk ladede scener, hvor karakterene er så selvopptatt at de bedriver autoerotisme. Det foregår en hodeløs jakt på nytelse. På veien mister romerne sin moral. Jep blir et symbol på dualiteten i mennesket, han er både introvert og et sosialt dyr. Den kommer tydelig til uttrykk når han deltar i festligheter for så å trekke seg tilbake.
Stort sett dreier The Great Beauty seg om Jeps deltagelse i fester og forskjellige kulturbegivenheter. Han er fullstendig klar over at begge deler er av den overfladiske sorten. Han observerer det med distanse, selv om han gjerne deltar i festlighetene. Som regel trekker han seg rimelig fort tilbake, og blir stående på siden som en observatør. Når hans skriver om kunstuttrykk, er han gjerne kritisk og gravende. Da får vi noen av de beste og skarpeste betraktningene i filmen, som da han plukker fra hverandre en performancekunstner som ikke helt vet hva hun forsøker å si. Eller en oppvisning hvor et barn maler et bilde med hele kroppen. Jep har ingen illusjoner lenger, han ser det meste som kommersielle stunts.
Den ene performancekunstneren løper med hodet først i en murvegg, og et blasert publikum applauderer. Jep intervjuer henne etterpå, og får svevende svar av esoterisk natur når han forsøker å gripe meningen ved kunsten hennes. Som vi så ofte har sett når man presser sjamaner og andre som tror på energier og energifelt, blir de ganske lukket og avvisende. Fremstillingen til Sorrentino her, avslører en grunnleggende skepsis til fenomenet. Jep sitter med et ansiktsuttrykk som viser at han ikke kjøper den altfor floskelladede forklaringen, og han presser til hun går seg vill i klisjeene og avslutter intervjuet. På samme måte ser han barnekunstneren som del av et kommersielt apparat iscenesatt av foreldrene, og forteller sin samtalepartner at de drar inn store pengesummer på stuntene.
The Great Beauty kan sees som La Dolce Vita 50 år senere. 50 år med korrupsjon, politisk ustabilitet og skandaler, slik at romerne har blitt immune mot sjokk. Alt de er opptatt av er å få tiden til å gå. Berlusconi nevnes aldri med et ord, men hans avtrykk i dette samfunnet er udiskutabelt. Sorrentino beskriver ofte karakterer fanget i et ødelagt system som forsøker å beholde litt verdighet og lojalitet til samfunnsordenen. Som regel er de middelaldrende eller eldre menn.
Den første idèen til Sorrentino var å følge opp Flauberts ønske om å skrive en bok om ingenting. Er det mulig? Sorrentino ville lage en film om det som irriterer oss, det som behager oss, det vi kaster bort tiden vår på. Men han kunne aldri putte en karakter han forakter opp på lerretet, han må like dem litt. Derfor er det ingen fullstendig endimensjonale karakterer i filmen. Men det finnes irriterende karakterer, som kardinalen som bare vil snakke om oppskrifter om han blir presset til å snakke om alvorlige emner.
Møtet med dyr er et møte med sannheten i deg selv, eller det du kan finne i deg selv. Hvis filmen skulle blitt oppsummert i et bilde, ville det vært nonnen som klatrer opp trappen ved San Giovanni. Du kan få frem skjønnhet gjennom hardt arbeid. Nonnen er som inkarnasjonen av Mor Teresa, det tror jeg vi alle må tenke når vi ser henne. Hun samler emigrerende flamingoer på Jeps veranda, og sammen med scenen hvor Jep møter en giraff, er det filmens beholdning av mennesker møter dyr. Det er alltid en slik scene med i Sorrentinos filmer.
Jep er blitt mer bevisst sin egen død og sin kropps forfall ettersom tiden går. Små drypp fra fortiden hans presenteres oss gjennom møter med andre mennesker. Spesielt er det et møte som setter i gang minnene hos Jep. En enkemann informerer han om at Jeps gamlekjæreste, og hans kone har gått bort. Han har lest hennes dagbok, og det viser seg at Jep var hennes eneste kjærlighet. Mannen lever godt med det, og er så raus at han vil at Jep skal vite det. Dette setter i gang noen tilbakeblikk til ungdommen og møtet mellom Jep og henne, badende på svaberg i solen.
Hva betyr tittelen? The Great Beauty kan selvfølgelig være Roma selv, arkitekturen vi får servert gjennom hele filmen som er åndeløst vakker. Men det kan også være det Jep er på jakt etter hele livet, men aldri finner og derfor aldri skriver bok nummer to. Skjønnheten i livet. Han er så desillusjonert og kynisk at hans øyne aldri kan finne den.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: La Dolce Vita, 8 ½, The Conformist, Il Sorpasso,
Øyeblikket: Jeps nedsabling av en av sine venninners livssituasjon og bedrifter. Han utfører et karakterdrap midt i vennegjengen, på et nachspiel. Pent er det ikke, men elegant er det. Jep er som forfatter og journalist en mester med ord, og han er også skruppelløs nok til å bruke sin gaves mørke side. En uendelig trist scene, men kanskje også nødvendig. Overraskende nok er de to venner igjen en time senere. De trenger hverandre, og tilhører tross alt samme flokk.
Lyd og bilde
Filmen serveres oss med et strålende bilde i formatet 2.40:1. Her er ingen skader eller svake partier. Det er sylskarpt, med nydelige farger, imponerende dybde og sterk kontrast. Vi er heldige som får et slikt bilde på en film som beskriver skjønnhet i form av arkitektur og tablåer som tar pusten fra deg. Lyden er sterk og aggressiv, og 5.1 surround DTS Master Audio-sporet formidler både musikk og effekter forbilledlig. Topp, topp, topp.
Ekstramateriale
New conversation between Sorrentino and Italian cultural critic Antonio Monda: God samtale hvor intervjueren trekker parallellene vi alle ser til La Dolce Vita, og spesielt til karakteren som spilles av Marcello Mastroianni. Disse referansene er mest ubevisst, sier Sorrentino. Filmens idè er at våre liv er vakre, men også utmattende. Det skal speiles i lengden på filmen, som opprinnelig var 3 timer og 10 minutter. Men fremdeles er det en lang film. Samtalen er på 38 minutter.
New interview with actor Toni Servillo: Det har blitt noen samarbeid mellom Sorrentino og Servillo. Det starter som regel med at Sorvillo får tilsendt et manus fra Sorrentino, med beskjed om han Servillo var i tankene da det ble skrevet. I denne filmen spiller han Jep, som er veldig napolitansk. Han har en fot i sositetsmiljøet og en fot utenfor. Han føler at døden nærmer seg, og tenker mye på forfall. 12 minutter.
New interview with screenwriter Umberto Contarello: Sorrentino og Contarello har mye til felles, og begge liker å skrive høylytte scener. De skulle en gang lage en film sammen om Napoli, men den ble det aldri noe av. Det hele endte opp i en film om Roma hvor mye av grunnarbeidet ble med fra den andre filmen. 12 minutter.
Deleted scenes: Maestro – Her besøker Jep en gammel mesterregissør. 2 minutter og 45 sekunder.
Montage – Noe beslektet med Maestro, men bygget opp som en montage av bisarre episoder fra filmen.
Trailer: En nydelig og stemningsfull trailer på litt over 2 minutter.
A booklet featuring an essay by critic Phillip Lopate: Kanskje det beste essayet jeg har lest i Criterion Collection. Utrolig lærerikt, fokusert og velskrevet. Enorm hjelp til å gripe hva filmen forsøker å gjøre. Kudos!
USA – 1970 –Barbare Loden (farger) – 103 minutter – Drama
En enkel kvinne
Nivå 1 (uten spoilers)
Filmen handler om en ung kvinne i USA i overgangen fra 60 til 70-tallet. Wanda er en uutdannet og enkel kvinne i Appalachiaområdet som skilles fra sin mann, overlater ungene til ham og må klare seg selv i verden. Det blir krevende når hun har så lite forutsetninger og ressurser.
Nivå 2 (med spoilers)
Wanda som film er New Hollywood på sitt mest distinkte. En dypt personlig film, laget på ren vilje av noen som har noe å fortelle. Det tekniske er så som så, her er det historien som står i sentrum. Regissør Barbara Loden har fortalt at protagonisten Wanda har mange likhetstrekk med henne selv. Hun hadde ingen personlighet før hun ble 30 år. Hun kom fra enkle kår, og levde gjennom å gjøre det andre fortalte at hun skulle gjøre, og da spesielt menn. Karakteren Wanda er en ung kvinne som ikke er så smart, og som i tillegg ikke klarer å ta ansvar for livet sitt. Hun står ikke opp om morgenen, er tiltaksløs og dikker for mye. Dette fører til at hun blir skilt og mister omsorgsretten for barna. Det hele skjer frivillig fra hennes side, nesten så dette ikke ordentlig interesserer henne. Jeg ser klare tegn på depresjon hos Wanda på dette stadiet.
Alene i verden forsøker hun å få kontakt med menn, men blir utnyttet og lurt. Hun oppleves som klengende og desperat, et lett bytte for en one night stand. En kveld i kinosalen blir hun frastjålet lommeboken, og tilværelsen går fra vondt til verre. I en komisk scene maser hun seg inn i en bar etter stengetid for å låne toalettet. Eieren sier det er stengt, han bare har glemt å låse døren. Litt senere forstår vi at han holder på å rane baren, den virkelige eieren ligger bundet bak bardisken. Wanda forstår aldri dette, og setter seg ned og prater hull i hodet på ransmannen. Hun blir med ham da han stikker. De blir et slags par, men med en forferdelig maktbalanse.
Dennis er en skikkelig drittsekk. Han ser ålreit ut, med dress og er rimelig velstelt. Han er i 50-årene, Wanda er kanskje 30. Han er en aggressiv type som jeg lett kan se være en konemishandler. Han slår også Wanda ved et par anledninger, men først og fremst utøver han psykisk vold. Han rakker ned på henne, kommanderer henne og fremstår truende. Sosiopat virker nærliggende som typebeskrivelse. De bor sammen på et hotellrom før han stjeler en bil, og fra da av oppleves filmen som en roadmovie. Jeg fikk en følelse av Badlands i denne andre delen av filmen, men der hvor Badlands viser oss ekte kjærlighet mellom to mennesker, er det et mørkere forhold som skildres i Wanda.
Han sitter med all makt siden hun er avhengig av pengene hans for å ha tilgang til mat. Alt bestemmer han, og hans kontrollerende natur kommer frem da hun kjøper seg noen klær. Han kaster halvparten; «no slacks», «no hair ribbons». Vil du se ut som en hore? Da Dennis kaster disse plaggene ut av bilvinduet, får vi se skuespill fra aller øverste hylle. Loden klarer å formidle så enormt mye bare gjennom blikket sitt, der Wanda sitter og ser han kaste ut plagg etter plagg. Hun sier ingenting, men vi ser tankene hennes, fortvilelsen og håpløsheten. Men ingenting vises gjennom ansiktsmimikk eller bevegelser. Dette er så imponerende at jeg blir tankefull og trist bare av å skrive disse setningene.
Hele filmen gjennomsyres av Wandas desperasjon. Hun brukes og bruker andre, spesielt seksuelt. Hun sjekker opp menn for å oppnå noe, men det slår alltid tilbake. Hun bruker de metodene hun har, og det er ikke mange. Loden formidler Wandas begrensninger til oss gjennom for eksempel å la henne lese til Dennis fra en avis. Hun leser som en andreklassing, langsomt og omstendelig. Dennis har muligens migrene, og Wanda får til slutt lov til å kjøre bilen mens han sover. Dette er den eneste gangen han slipper henne litt innpå seg, men da av ren nød.
Ting eskalerer gjennom en desperat kidnapping og trusselsituasjon hvor Dennis holder en familie fanget under trussel om en bombe. Han tar med seg bankdirektøren til banken for å rane pengene og rekke tilbake før bomben går av. Dette blir opptakten til Dennis sin død i banken, skutt av politiet under det mislykkede ranet.
En annen regissør som jeg må tenke på når jeg seg Wanda er John Cassavetes, en av mine absolutte favorittregissører. Råskapen, både i historieformidlingen, skuespillet og det visuelle uttrykket er tett på. Det ble bare brukt naturlig lys i filmen, og crewet var på bare 4 personer. Dette er ganske så likt Cassavetes arbeidsmetoder. Hovedandelen av skuespillerne hadde aldri spilt i en film før. Wanda var tidenes første spillefilm som var skrevet, spilt i og regissert av samme kvinne. Tenk om Loden hadde fått lage flere spillefilmer enn Wanda. Det kunne ha blitt en høyst interessant filmografi.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Faces, Shadows, A Woman Under the Influence, The Whole Shooting Match og Mikey and Nicky. Sistnevnte også regissert av en kvinnelig 70-tallsregissør, Elaine May.
Øyeblikket: Wanda klarer ikke å møte opp i tide til sin egen høring om skilsmissen. Da hun først dukker opp, fremstår hun desillusjonert og likegyldig. Hun sier rett ut at mannen kan få skilsmissen, og ungene også. De vil sikkert ha det bedre hos ham. Dette var i en tid hvor kvinnen alltid fikk samværsretten til barna, og var nok enda mer kontroversielt enn det ville vært i dag. Hun virker uinteressert i hele prosessen, eventuelt klarer hun ikke å forholde seg til det. Hun utsetter seg selv for fordømmelse og stigmatisering ved å innta en slik holdning.
Lyd og bilde
Filmformatet er 1.37:1 og lyden serveres i mono. Dette er en lavbudsjettsfilm som kostet $100 000, ca 700 000 kr i 1970. Dermed er det ikke så skarpt, men for meg er det en sjarm i 70-talls filmer med det uttrykket. I mørke scener kan det være et litt gjørmete bilde, men generelt i filmen var ikke bildet noe som plaget meg. Historien er for engasjerende til det. Lyden gjør jobben, hverken mer eller mindre.
Ekstramateriale
I Am Wanda, an hour-long documentary by Katja Raganelli featuring an interview with director Barbara Loden filmed in 1980: Denne dokumentaren om Barbara Loden ble spilt inn ikke lenge før hun døde av kreft. Elia Kazan, hennes mann, snakker om henne som en av USAs beste skuespillere. Kazan er regissøren bak Onthe Waterfront, A Streetcar Named Desire og mange andre gode filmer. Han skryter også av filmskaperen Loden, noe som står i kontrast til holdninger vi vet han viser i andre media. En dokumentar vel verdt å se på 62 minutter.
Audio recording of Loden speaking to students at the American Film Institute in 1971: Kun lyd, men denne gangen var ikke lyden så verst. Loden var inspirert av Andy Warhols filmer på den måten at han bare tok et kamera og filmet. Hun forteller at fra filmingen startet til filmen hadde premiere i Venezia tok det 1 år. 61minutter langt segment.
Segment from a 1971 episode of The Dick Cavett Show featuring Loden: Her fremstår regissøren sterk og klar. Hun retter på Cavett når han kommer med upresise opplysninger. For eksempel nekter hun for at hun har hatt en fattig oppvekst. Morsomt poeng: Cavett er opptatt av å ta avstand fra at kvinner skal diskrimineres i arbeidslivet, og slår et slag for kvinnelige regissører. Samtidig klarer han ikke å la være å introdusere henne som vakker. Her ble han litt Skavlan, og underminerer sitt eget poeng. Ganske fin episode på 14 minutter.
The Frontier Experience (1975), a short educational film about a pioneer woman’s struggle to survive, directed by and starring Loden: En slags propagandafilm med grusomt skuespill av de fleste. Men Loden er god. For de som er spesielt opptatt av Lodens karriere. Loden har også regien. 25 minutter.
Trailer: Enkel trailer, hovedsakelig med nærbilder av Barbara Loden. Helt grei, kort med sitt halvannet minutt.
An essay by film critic Amy Taubin: Fint femsiders essay. Taubin peker på at Wanda er langt fra en feministisk rollemodell. Dette kan være grunnen til at filmen ble dårlig mottatt. Pauline Kaal mente at Wanda var et ludder og selve filmen bortkastet tid. Loden hadde en idè om at spillefilmer skulle se ut som dokumentarer.
En eldre familiefar med mange usympatiske trekk, blir tilfeldigvis småbyens lokale helt og tilbudt jobb som sikkerhetsvakt i banken. Mer en serie med sketsjer enn en sammenhengende film, byr The Bank Dick på gammel ukorrekt humor. Masse humor.
Nivå 2 (med spoilers)
Egbert Sousè, med akutt aksent må vite som han aldri unnlater å opplyse om, er en arbeidsløs familiefar. Hans beste venn er bartenderen Joe. Hans kone, svigermor og datter ser ut til å ha rottet seg sammen for å hindre ham i å røyke inne eller generelt ha det litt fint. Han tilbringer dagene sine med å vandre rundt som en bedreviter og gi verdiløse råd som man gjør best i å ignorere. Han er også god til å fortelle historier til de som orker å høre på. Eller juge, som det også kalles.
I The Bank Dick er det ingen som fremstår som spesielt sympatiske eller omtenksomme mennesker. Sousé er generelt uinteressert i familien sin, og de i ham. Det er tydelig at vi er i 1940, når man ser Sousé lappe til ungen sin med avisa. Både i filmhistoriens univers og filminnspillingens univers. Siden Sousé ikke har noen gode egenskaper, har han hvert fall egenskapen grådighet. Han lurer datterens kjæreste til å bruke en bonus på spekulasjon, og det går jo som kjent alltid dårlig. Hvert fall i filmens verden. Gutten jobber i banken, og hans kommende svigerfar har liten tanke på datterens fremtid. Ikke bare har han blitt lurt til å satse bonusen, men også til å snike den til seg 4 dager før den utbetales. Hvis dette oppdages mister han jobben også. Så da en bankinspektør dukker opp for å foreta revisjon, må han både skjenkes og forgiftes. Dessverre forblir han ikke dårlig i 4 dager, så da må det saboteres på annen måte. Briller knuses, regnskap ødelegges og hender klemmes. Forgjeves.
Filmen kan fremstå som enkel, og er det også, men det er litt mer bak enn det som møter oss ved første gjennomsyn. Vi kan jo legge merke til at da Sousés liv forbedres, så er ikke det på grunn av hans intelligens, hardt arbeid eller gode holdninger. Det er på grunn av flaks, tilfeldigheter og andres ulykke. Her punkterer Fields manus Sousés skrytende og overdrivende selvoppfattelse og dermed også den amerikanske tendensen til å gjøre det samme.
I denne filmen arbeider W.C.Fields videre med temaene han tar opp i kortfilmene sine. Nemlig småbypuritanisme, irriterende barn, den dominerende familien og gleden ved å røyke og drikke. Ingen er sympatiske, men Fields sparer de verste trekkene til seg selv. Humoren kan virke gammel, men den er gjort med en subtil hånd. Fields nyter stor respekt for sine portrett av disse gretne, gamle gubbene.
Han var en mann som visste hva hans image var, og brukte det for det det var verdt. Han ble parodiert, noen ganger ganske krast. Men det kunne han spille på og rendyrke. Slik ble hans karakterer mer mangefasettert enn det kan se ut ved første øyekast.
For de som ikke har sett en film med W.C.Fields før, kan det være interessant å sjekke ut Never give a sucker an even break på You Tube. Da får man et greit bilde av typen film vi snakker om her.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Never give a sucker an even break, W.C.Field’s Short Films, Duck Soup og A Night in the Opera
Øyeblikket: Mye å ta av i en film som egentlig ikke har noen historie, men mange hendelser satt sammen. Jeg velger meg den herlig ukorrekte scenen hvor han står foran en mørkhudet mann i bankkøen. Da han blir oppmerksom på ham, skvetter han til som han har sett djevelen selv. Denne scenen hadde neppe passert i dag og godt er det, men morsomt er det med sin latente rasisme. Dette er jo en tid med mye akseptert rasisme som segregering, blackfacing og negativt språk rettet mot svarte.
Lyd og bilde
Bildet vises i 1.33:1. Lyden er mono. Det er et meget gammelt bilde, som kunne ha godt av en restaurering. Det er til tider slitent, og ute av fokus. De store skadene ser jeg dog ikke. Lyden har en metallisk klang ved seg, men det går nå greit. Dette er en slik tidlig utgave av en gammel film som ikke ser ut til å ha en bedre utgivelse, så jeg er bare glad for sjansen til å se den.
Ekstramateriale
Hefte: Et kjempekort essay som allikevel er verdifullt. I en meget konsis tekst får vi vite det viktigste om filmen. Hvert ord er veid på gullvekt over halvannen side.
La Vérité er et fransk rettsaldrama fra 1960 med Birgitte Bardot i hovedrollen som Dominique. Mesterregisøren Clouzot har regien. Han er mannen bak noen av verdens beste filmer, spesielt må nevnes The Wages of Fear og Diabolique. En ung kvinne står tiltalt for å ha drept sin elsker, men hvorfor gjorde hun det? Gjennom en rekke tilbakeblikk får vi historien hennes fortalt.
Nivå 2 (med spoilers)
La Vérité handler om en ung kvinne som står tiltalt for å ha drept kjæresten sin, men dette er ikke en kriminalfilm som skal finne ut om hun faktisk gjorde det. Spørsmålet den stiller er heller hvorfor hun gjorde det. Gjennom mange tilbakeblikk får vi se grunnen, og om det var med vilje. Det første som slår oss i rettsaken, er hvor ekstremt ladede beskrivelsene fra aktoratet og dommerne av tiltalte er. Grimberg var en svensk historiker som hadde en skrivemåte som gikk ut på at han gikk inn i hodet på sentrale historiske personer og beskrev deres tanker og følelser. Deretter konkluderte han med hvorfor de handlet som de gjorde. Dette kunne Grimberg strengt tatt ikke vite noe om. De involverte i La Vérite går Grimberg en høy gang i beskrivelsene av Dominiques indre liv.
Det florerer med stygge karakteristikker av Dominique i filmen, fra vitner, advokater og presse. Beskrivende ord som hore, ludder, vamp og femme fatale sitter løst. Dette er en film som handler om moral, men moralismen regjerer. For aktoratet og dommerne er det feil premiss som får fokus, nemlig spørsmål som utroskap, kvinnelig seksualitet og kvinnelig makt.
Filmen var opprinnelig skrevet for Sophia Loren i hovedrollen. Det måtte skrives om da Bardot fikk rollen. Clouzot var godt fornøyd med henne, til tross for ryktet hun hadde som en svak skuespillerinne. I denne filmen kan ingen klage på innsatsen hennes. En interessant vinkling og en superstjerne i hovedrollen gjør La Vérité til en intens opplevelse.
Dette var Bardots personlige favoritt av filmene hun spilte i, og den hadde premiere på toppen av hennes popularitet. Mange mener det også var hennes beste. For Clouzot var det et comeback til gamle høyder, en film midt mellom klassisisme og modernitet. Filmens blikk på kvinner er ytterst moderne. Clouzot tar tydelig kvinnenes side i en kamp mot kyniske og reaksjonære menn, spesielt de med lovens uniformer på. Men også presse, tilhørere og vitner framstilles som usympatiske og fordomsfulle gubber.
Bardots personlighetstrekk som erotikk, ungdom og modernitet var positive kvaliteter i filmer som And God Created Woman, men i La Vérité fremstilles det som negative eller ambivalente og mørke kvaliteter. Moderne «tilbehør» som hun foretrekker, som moteriktige klær, motorsykler og sportsbiler, er uten unntak framstilt i et negativt lys. Men hovedmålet for filmen er å portrettere feminin seksualitet og feminin makt.
Clouzot la ned et stort arbeid i research for å kunne lage denne filmen. Han fulgte mange rettsaker hvor kvinner var tiltalt, og spesielt leste han seg opp på saken mot Pauline Dubuisson. Hun hadde tatt livet av sin elsker med gift etter at han brøt forholdet til henne. Denne saken har likheter med saken mot Dominique i La Vérité, siden ingen av de tiltalte benektet drapet, men hevdet at det var et uhell og at de ønsket å begå selvmord etterpå. Som en ekstra dimensjon, finnes det mange likhetstrekk mellom Dominique og Bardot i det virkelige liv. Blant annet at både Dominique og Bardot forsøkte å begå selvmord. Dominique i La Vérité og Bardot etter La Vérité. Bare Dominique lyktes.
Henri-Georges Clouzot var ingen gentleman. Han var kjent for å behandle skuespillere dårlig, spesielt var han kjent for å slå dem! Han fiket til dem for å få ønsket effekt i skuespillet eller få dem skjerpet. En gang fiket han til Bardot for å få henne til å gråte i en scen. Hun slo tilbake, og da stampet han på hennes bare føtter! Med sko…
Clouzot skrev allerede som femåring, og da selvfølgelig et kriminalstykke om forgiftning og død. Han var mye syk som ung, og i 20-årene var han sengeliggende i 4 år. Dette etterlot en smak av død i munnen hans. Kanskje var det dette som gjorde han så disponert for makabre historier, og skaffet ham ryet som den franske Hitchcock…
Han var ingen spesielt fantasifull manusforfatter. Han trengte andre til å være kreative. Dette plaget ham, men det skal sies at han kunne alt annet innen filmskaping. Noe kunne han uansett innen manusarbeid. Han delte aldri karakterene inn i gode/onde. Det mest fascinerende i hans filmer er hvordan alle karakterer er dualistiske. Det er først og fremst det som gjør filmene hans til noen av de beste som er laget.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Witness for the Prosecution, The Verdict, Inherit the Wind og And Justice for All.
Øyeblikket: Scenen som for meg gjorde filmen til en dypt alvorlig affære. Gjennom hele filmen opp til da, fremstår Dominique som litt av en drama queen, med stadige emosjonelle utbrudd. Er det for mye posering og overdrevne følelser? Men i scenen mot slutten ser vi at hun er en fortvilt ung kvinne, som begår selvmord på cellen. Hun skjærer over pulsåren, og dette er et reelt selvmordsforsøk siden hun skjuler handlingen fra nonnene som vokter henne. Hun dør av skadene.
Lyd og bilde
Veldig fint bilde, med spesielt god kontrast. Detaljer fremstår jevnt over meget skarpt. Ingen skader, lite scener med uklart bilde. Formatet er 1.66:1 og lyden er mono. Lyden er klar i denne meget dialogdrevne filmen.
Ekstramateriale
Le scandale Clouzot, a sixty-minute documentary from 2017 on director Henri-Georges Clouzot: En veldig, veldig god dokumentar om Clouzot. Spennende, innholdsrik og forbilledlig bygget opp. Vi får virkelig et godt innblikk i skandalene som foregikk i denne mannens liv. Den største var beskyldningen om kollaborasjon med nazistene. Virkeligheten virker mer nyansert, men ofte ble oppgjørene etter krigen overdrevne og harde. Clouzot ble ansatt av Alfred Greven, en overbevist nazist, men Clouzots filmer var meget gode og slettes ikke nazivennlige. Goebbels ville ha filmer som var lette og underholdende. Han fikk Le Corbeau! Clouzot var underlagt en nazistyrt studio, men han var uavhengig i ånden. 62 minutter.
Interview from 1960 with Clouzot: Clouzot beskriver La Vérité som en historie om en enkeltperson i hendene på et profesjonelt rettssystem. Man kan ikke oppsummere et menneske på noen timer i en rettsal. Fint lite intervju på 5 minutter.
Interview with actor Brigitte Bardot from the 1982 documentary Brigitte Bardot telle qu’elle: Bardot var en skikkelig superstjerne. Da hun og mannen skulle ha barn, ble leiligheten beleiret utenfor av flere hundre journalister. De leide leilighetene i nærheten som kunne gi dem innsyn i leiligheten til Bardot. Hennes nærmeste medarbeidere ble fristet med store penger for å røpe hemmeligheter til avisene. Og noen gjorde det, blant annet barnepasseren/sjåføren/altmuligmannen til Bardot. I et klipp ser vi hvordan han innrømmer sviket mot henne uten omsvøp. Pengene ble for fristende. Etter fødselen overlot hun barnet til mannen sin og festet. De brøt forholdet rett etter fødselen til barnet. 20 minutter.
An essay by film scholar Ginette Vincendeau: Et ekstra godt essay, proppfullt av informasjon som setter filmen inn i kontekst. Dette er et rimelig langt essay, som står som et av de bedre essay på lang tid i Criterion Collection. Og det sier ikke lite.
Verdenskrigens siste dag i 1945: Polen står foran en ny kamp, mot kommunister med sovjetisk støtte. Den Polske Hjemmehæren fortsetter kampen, men nå gjennom attentat mot kommunistiske nøkkelpersoner. Maciek har fått i oppdrag å ta livet av Szczuka, en kommisær innsatt av Moskva. Men første forsøk mislykkes.
Nivå 2 (med spoilers)
Det har vært en spennende reise å fordype seg i disse tre filmene fra Polen motstandskamp under 2.verdenskrig. I A Generation følger vi den daglige motstandskampen med organisering og illegale operasjoner. I Kanal er det Warszawaopprøret som skildres gjennom en tropp fra den Polske Hjemmehæren som må ned i kloakken for å overleve. I Ashes and Diamonds er det etterspillet av naziokkupasjonen som skildres. Ikke før er nazistene borte før kommunistene forsøker å ta over styringen. Og Hjemmehæren får en nye fiende.
Filmen starter med et idyllisk landsbyscenario, himmelen er skyfri og kameraet senker seg nedover langs spiret på en kirke. I denne kirken skal snart en mann bli skutt inn gjennom døren til han faller død om i en slags Kristuspositur. Maciek og Andrzej er hovedmennene bak et attentat som viser seg å være mislykket. De dreper to andre menn enn mannen som var målet, nemlig den sovjetstøttede polske kommisæren Szczuka.
Jeg får en følelse av at okkupasjonen av Polen under krigen har en parallell til situasjonen Norge sto i under krigen. Der skjedde det også et skifte i fokus hos motstandsbevegelsen da krigen gikk mot slutten. Straks krigen var over, vendte motstandsbevegelsen blikket mot kommunistgrupperinger som Oswaldgruppen. Selv om de hadde en stor del av æren for at den tyske okkupasjonsmakten som sto i Norge fikk hendene fulle med illegale handlinger, ble de utstøtt etter krigen. Arbeiderpartiet gikk etter dem og marginaliserte både dem og innsatsen de hadde nedlagt under krigen. Milorg samarbeidet med dem under krigen, blant annet ved å bestille attentat fra dem mot utvalgte fiender. Oswaldgruppen var gjennom hele krigen mer aktive med våpen i hånd. Mot slutten av krigen i Polen, begynte den polske Hjemmehæren å se på kommunistene som den største trusselen. Derfor ble sovjetstøttede polske kommunister et mål for attentat.
Maciek sverger på at han skal fullføre oppdraget sitt, og at Szczuka skal likvideres. Skjebnen vil ha det til at de møtes flere ganger, først tilfeldig, deretter med en plan for øyet fra Macieks side. To ganger gir Maciek fyr til Szczukas sigarett, men trenger bekreftelse fra sin leder Andrzej om at dette er en mann som må drepes. Szczuka framstår som en sympatisk mann (og ligner litt på Stellan Skarsgård). Han har også slåss mot fascistene i Spania på 30-tallet, noe polakkene kan verdsette. En polakk kjemper alltid de håpløse kampene, og polsk blod spilles alltid forgjeves.
Handlingen i Ashes and Diamonds utspiller seg krigens siste dag og natt. Fremtiden åpner seg for Maciek gjennom møtet med den vakre bartenderen Krystyna. Plutselig har Maciek muligheten til å omstille seg fra et liv i kamp, til et liv med håp og kjærlighet. Men oppdraget ligger der og kniver med hans egen lykke. Hva vil han velge? Han diskuterer med Andrzej, seg selv og kjærligheten representert ved Krystyna. Pliktfølelsen seirer, og han dreper Szczuka i en mørk gate. Derfra går det bratt utforbakke og han ender død på en søppelfylling, skutt av kommunistene. Drapet på Szczuka er et bilde på at forening innad i Polen eller mellom generasjonene ikke er mulig. Fyrverkeriet som går av samtidig er en ironisk kommentar til at dette ikke er noe å feire.
Hvordan den indre kampen i Maciek utspiller seg, illustreres gjennom observasjoner han gjør. Fra hotellrommet blir han vitne til en opprivende scene i leiligheten på andre siden av gaten. Vi ser en kvinne som sørger over en av mennene Maciek har drept. Senere skal han se dem ligge døde under et klede i kirken. Dette gjør inntrykk på Maciek, han gjør det karakteristiske skuldertrekket hvor skuldrene aldri går ned igjen. Han er fortapt i situasjonen. Noe av det samme gjør han etter at han har skutt Szczuka. Han kaster pistolen fra seg i avsky. Han er slettes ikke sikker på at dette drapet var riktig. Men han har drept symbolet på fremtidens Polen, styrt av kommunister. Var det rett?
I filmen er kameraet alltid aktivt, det er ikke en passiv observatør. Speil brukes for å antyde doble identiteter, både hos Maciek og Szczuka og kanskje alle oss mennesker. Maciek var en bifigur i romanen som ble løftet fram til å bli hovedperson i filmen. Szczuka gikk motsatt vei. Sensuren var nok ikke forberedt på at kommunistmorderen skulle bli så sympatisk fremstilt. Men også Szczuka blir sympatisk fremstilt. Et spørsmål vi kan stille oss er hva som skyldes sensuren og hva som bunner i Wajdas ønske? Uansett gikk slutten gjennom sensuren siden kommunistene var fornøyd med at kommunistmorderen dør på en søppelfylling som fortjent. Men den vanlige polakk vil nok tenke at det er noe galt med et system som lar en god og sympatisk mann som Maciek dø på en søppelfylling.
Ashes and Diamonds går for å være et mesterverk, en av de store europeiske filmene i etterkrigstiden. Wajda var spesielt inspiret av amerikanske regissører som Orson Welles og William Wyler, og det kan vi blant annet se av den utstrakte bruken av deep fokus, dypfokus, i filmen. Vi ser et eksempel på dette i en scene i foajèen på hotellet. Andrzej står i en telefonboks i forgrunnen, Maciek henger ved disken lenger bak i bildet og helt bakerst ved inngangen kommer Szczuka inn døren. Alt er i fokus. I denne filmen beveger filmstaben seg vekk fra de tidligere filmenes inspirasjon fra italiensk nyrealisme. Spesielt en scene er symboltung. I stedet for å tenne et lys ved graven til de falne, lager Maciek sin egen seremoni med tente vodkaglass hvor han og Andrzej sier navnet på de falne soldatkameratene sine. Den scenen slapp gjennom sensuren.
Ashes and Diamonds kan sees som et filmatisk motstykke til Dantes Den Guddommelige Komedie, med 2.etasje i hotellet som Himmelen, 1.etasje med lobby og bar som Skjærsilden og kjelleren med sine toaletter som Helvete. Hvis du vil. Toalettene er virkelig et helvete.
Hva så med tittelen? En tolkning er at Polen ligger i aske etter krigen, både materielt og menneskelig. Men det finnes diamanter her også og for Maciek er diamanten Krystyna. Og hvorfor bruker han solbriller hele tiden? Fordi øynene hans er skadet etter altfor lang tid nede i kloakken under Warzawaopprøret.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Cranes are Flying, Army of Shadows, Kanal, A Generation og Flammen og Sitronen.
Øyeblikket: Macieks dødsscene. Han er skutt i magen, og har flyktet ut på en søppelfylling. Her skal han dø. Han har ikke mer krefter igjen og faller sammen. Han klynker og trekker seg sammen i fosterstilling. I dette øyeblikket er han så forferdelig alene som vi alle er når vi dør. «Man fødes alene og man dør alene», sier et ordtak. Maciek sparker hardt fra med bena, som om han forsøker å sparke døden unna. Eller er det fosteret som sparker i magen? Uansett, det blir ingen gjenfødelse av Polen som nasjon her. Han dør bare, helt alene…
Lyd og bilde
Disse filmene i Three War Films-boksen har blitt bedre og bedre i bildekvaliteten. Ashes and Diamonds har et godt DVD-bilde, og den første av filmene med et bredere format enn 1.33:1 God kontrast, uskadet, rimelig skarpt og med dypfokus flere steder. Noen scener er litt skjemmet av dårlig fokus. Men allikevel vil jeg si det er en fin DVD. Bildeformatet er 1.66:1, lyden er mono og klar.
Ekstramateriale
Audio commentary by film scholar Annette Insdorf: Et rimelig godt kommentatorspor. Insdorf er utvilsomt kunnskapsrik, og det er mye å hente her om både symbolikk og produksjonen. Men det blir litt monotont, hun kunne godt ha gitt oss en spenstigere presentasjon.
Andrzej Wajda: On Ashes and Diamonds, a 35-minute exclusive new interview with the director, second director Janusz Morgenstern, and film critic Jerzy Plazewski: Til tider interessant, men i lengre perioder kjenner jeg at jeg blir noe likegyldig til det de prater om. Et ekstramateriale på det jevne.
Vintage newsreel footage on the making of Ashes and Diamonds: Dette kan du godt hoppe over. 1 minutt og 22 sekunder.
Rare behind-the-scenes production photos, publicity stills, and posters: Plakatene var spennende, et par av promoteringsbildene var stilige, mens bildene fra produksjonen var uinteressante.
A new essay by film scholar Paul Coates: Godt essay om filmen, rimelig langt. Spesielt tar han opp balansegangen filmen må finne mellom regimet og publikum for at den skal ha relevans. Han bruker også mye plass på symbolbruk, filosofer og doble motiver. Som hvordan Macieks nedskyting med maskinpistol av de to mennene på begynnelsen av filmen speiles i bruken av brannslokkingsapparatet under festen mot slutten av filmen. Les dette essayet!
Polen mot slutten av andre verdenskrig. Polakkene starter et opprør mot nazistene for å frigjøre seg. Den Røde Armè har felles fiende med polakkene mot Hitlers styrker. Den Polske Hjemmehæren skrider til verket med stor entusiasme og selvtillit.
Nivå 2 (med spoilers)
I den første filmen i Andrzej Wajda Three War Films, A Generation, kan vi se sporene etter jødeopprøret i bakgrunnen. Det neste opprøret på polsk grunn var Warszawaopprøret. Litt om bakgrunnen: Mot slutten av krigen, i 1944, hadde som kjent Sovjetunionen kastet seg inn i krigen på alliert side. Første del av krigen hadde Stalin og Hitler en ikke-angrepspakt som gjorde at Sovjet ikke blandet seg inn da Tyskland tok invaderte land rundt seg. Motivert av det faktum at Polen og Sovjet nå hadde en felles fiende i Tyskland, mobiliserte Den Polske Hjemmehæren. Warszawaopprøret var tenkt som gnisten som skulle føre til at russerne kastet nazistene ut av Polen. Polakkene var sikre på at sovjetrusserne ville krysse elven Vistula og angripe tyskerne. Men Stalin hadde ingen interesse av en sterk polsk hjemmehær siden han hadde tenkt å legge under seg Polen senere. I hans hode var det fornuftig å la to fiender marginalisere hverandre. Så Den Røde Armè ble stående som tilskuere til kampene mellom dem. Ingen hadde forventet at kampene skulle vare lenger enn en uke. Men de skulle vare i 63 dager! Denne tiden som Den Røde Armè ventet, førte til at Sovjet ikke rakk å ta Berlin alene. Dermed ble Warszawaopprøret grunnen til delingen av byen i fire soner.
Polakker er kjente for å kjempe de håpløse kampene. Det ligger i polakkens sjel. De vil gå 100% inn i noe de vet ikke kan vinnes. Russerne følte at opprøret var initiert av London, og at det politiske målet var Sovjet. Kanal var den første filmen som beskrev Warszawaopprøret. Over 200 000 mennesker døde i kampene, kanskje så mange som 250 000. 700 000 mennesker ble drevet på flukt. Byen lå i ruiner.
Filmen starter med at vi ser en sliten tropp, redusert fra 70 soldater til 43. Flere av dem er kvinner, og det er en styrke med disse filmene at de viser kvinnenes innsats i de væpnede styrkene. Etter enda en trefning, hvor de mister 12 soldater og 10 skades, er moralen kjørt. De føler de kjemper forgjeves. Den eneste utveien for dem er å rømme ned i kloakksystemet. Men der ned er det mange utfordringer. Det blir som nedstigningen til Helvete i Dantes bok. Kloakkvann, lite oksygen, bombede ganger og drukningsfare. Og tyske soldater, enten der ned med maskingevær eller oppe i veien med håndgranater på vei ut av nevene og ned i kummene.
Nede i kloakken er det hver mann for seg selv. De mister struktur og oversikt i irrgangene og de stadig flere valgene av retning. Oksygenmangel gjør dem kraftløse, og musikeren blant gruppen mister forstanden. En liten kjærlighetshistorie blir det også plass til. Daisy og Jacek finner hverandre. De ser lenge ut til å klare seg godt, men deres ferd ender i en utgang til Vistula. Problemet er at det er montert et gitter der. Daisy holder den skadete Jaceks øyne lukket, så han ikke skal kollapse når han ser det.
En annen soldat klarer å komme seg opp, kun for å havne i klørne på nazistene som allerede har tatt alle de andre. En stor haug med henrettede ligger langs en murvegg. Den iherdige troppsføreren klarer også å komme seg opp av kanalen og ut i det fri. Han kommer opp i en utbombet del av Warszawa, et scenario som ikke var vanskelig å rekapitulere i 1957 i Warszawa. For fremdeles lå deler av byen i ruiner, så det vi ser er ekte. Da offiseren forstår at troppen hans ikke følger med opp, går han ned igjen for å finne dem. Men først etter å ha skutt sin adjutant, av grunner som fremstår uklare. Kanskje ble han gal.
Som i A Generation brukte produksjonsteamet ekte ammunisjon, utrolig nok. Filmen blir bestående av to deler. En foregår utendørs i en realistisk, dokumentarisk stil. Den andre delen foregår i kloakken, med kraftig lyssetting som skaper et mer kunstig preg. Slik sett en schizofren film i uttrykket sitt.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Generation, Ashes and Diamonds, Ivan’s Childhood, Come and See og Overlord.
Øyeblikket: Etter en strabasiøs ferd gjennom kloakken, kommer soldaten opp av kloakkummen. Han er fullstendig blindet av sollyset, men vi tror alle at han er fri. Så ser vi vi den svarte støvelen ved siden av ham. «Hende hoch!» Den tyske offiseren står bare og sanker inn polske soldater som kommer opp fra kloakken, uten å bruke en kalori. Kameraet viser oss mer av omgivelsene. Vi ser en fullstendig resignert motstandsgruppe med bøyd hode, og lik langs en murvegg. Absolutt og fullstendig nederlag.
Lyd og bilde
Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Bildet er generelt noe bedre enn A Generation, selv om kloakkscenene er utfordrende. Her måtte det lyssettes kraftig, noe som skaper en litt ekspresjonistisk stil. Uten lyset ville det vært et uklart og dunkelt bilde. Jeg synes bildet er klart godkjent. Lyden er god.
Ekstramateriale
Andrzej Wajda: On Kanal, a 27-minute exclusive new interview with the director, assistant director Janusz Morgenstern, and film critic Jerzy Plazewski: Et veldig fint intervju om Warszawaopprøret. Dette var den første filmen om det temaet. Sensuren var ikke hovedproblemet sier Wajda, men manuskommisjonen som bestemte hva som skulle produseres. Kanal var filmen som gjorde at Wajda bestemte seg for å satse på regikarrieren.
Jan Nowak-Jezioranski: Courier from Warsaw, a new 28-minute interview by Wajda of a Warsaw Uprising insider: Dette var som en historietime, fortalt av en av dem som hadde stor innflytelse på igangsettelsen av opprøret. Han trekker inn storpolitiske hensyn og taktikk. Nowak-Jezioranski hevder at oppdelingen av Berlin i soner ikke ville vært mulig uten Warszawaopprøret og de 63 dagene det forsinket russerne mot Berlin. 28 minutter.
Rare behind-the-scenes production photos, publicity stills, and posters: For en gangs skyld fant jeg stor glede i stillbilder fra produksjonen. Mange av bildene er stemningsfulle, gripende og tøffe. Spesielt er filmplakatene kreative og gode.
A new essay by film critic John Simon: I dette meget gode essayet diskuterer Simon opprørets påvirkning på storpolitikken. Russerne ventet på den andre siden av elven Vistula, og lot polakkene bli marginalisert av tyskerne. Stalin så ingen grunn til å la polakkene blir sterke siden han selv ville ta Polen etterpå. Russerne skjøt til og med ned vestlige forsyningsfly på vei til polakkene.
A Generation utspiller seg i Warsawa under tysk okkupasjon i andre verdenskrig. Stach begynner i jobb på en møbelfabrikk. Arbeiderne tilhører forskjellige fraksjoner av motstandskampen, det samme gjør ledelsen. Stach blir etter hvert del av en gruppe som er ganske så aktiv, ledet av den unge kvinnen Dorota.
Nivå 2 (med spoilers)
A Generation er del av Andrzej Wajdas Three War Films-utgivelse fra Criterion Collection. De to andre filmene i boksen er Kanal og Ashes and Diamonds. Denne første filmen fra 1955 markerer starten på det som skulle bli kalt Den Polske Skolen. Bevegelsen kjennetegnes av ekspresjonistisk svart-hvitt utseende og tung symbolikk fra polsk romantikk.
Stach er en ung mann som har den vanlige tøffe fremferden som tilhører denne aldersgruppen. Han er usikker, men fremstår ikke slik. Dermed kan man si at A Generation er en oppvekstfilm, samtidig som det er en film om livet under okkupasjon. Det blir jo både en utvikling som menneske og søking etter kjærligheten. Selv i slike livssituasjoner finner mennesker en partner, og livet skal jo gå sin vante gang. For Stach manifesterer kjærligheten seg i form av den unge og vakre motstandslederen Dorota.
Før Stach begynnte på fabrikken, pleide han og vennene hans å stjele kull fra tyske togtransporter. Det kan sees som en tidlig motstandskamp, da de neppe hadde ville stjålet fra polske medborgere. En gang går det galt og en av dem blir skutt og drept av vaktene. Kullet er symbolsk med sin svarte farge og opphav til ild. Til tider skal ghettoopprøret bli vist som et inferno i flammer og røyk, som passer godt med kullets svarte symbolikk og bildenes dunkle utseende. Vi ser senere at det brenner i bakgrunnen i jødekvarteret mens polakken hygger seg på tivoli.
Det skjer et jødeopprør i ghettoen, de slår tilbake da de forstår hvilken vei det bærer. Polakkene er delt i jødespørsmålet, der som i mange andre land. Noen synes at jødene får som fortjent, andre er likegyldige og lukker øynene, mens atter andre aktivt forsøker å redde dem. Wajda adresserer dette forsiktig, blant annet med en kommentar fra en kollega av Stach som sier: «Til og med yids slåss nå.» Vi må huske på at Wajda balanserer på en fin line mellom kommunistenes sensur og befolkningens oppfatning, og kommunistene ville ikke godta annet enn heltehistorier om jødespørsmålet. Samtidig vet polakkene hvor mye kommunistene gjorde i praksis. Misnøyen var stor med det faktum at grunnen til at polakkenes store mobilisering mot nazistene ble sabotert, var at Sovjet ikke hjalp dem. Hjemmehæren hadde forventet hjelp fra Sovjet siden de nå hadde en felles fiende. Men Sovjet ville ikke ha en for sterk polsk hær med tanke på fremtiden.
Den mest dramatiske aksjonen Stach var med på, var kanskje drapet på en tysk offiser på en kro. De går rett bort til offiseren og Jacek skyter ham rett ned. Han er en løs kanon på dekk, og illustrerer på en fin måte alle utfordringene som ligger i det å organisere mange forskjellige mennesker i motstandskampen. Strukturer med naturlig autoriteter er ikke etablert, og meningene er mange om hvordan kampen skal føres. Jacek var i tillegg nervøs og usikker på motet sitt og holdningen til motstandskampen generelt. Dorota viser sin autoritet og lederegenskaper i måten hun løser situasjonen med Jacek. Hun blir et godt eksempel på den enorme innsatsen kvinner gjorde i motstandsbevegelsene i de ulike europeiske landene.
Filmen viser forskjellige måter å drive motstandskamp på. Selvfølgelig viser filmen kommunistisk motstandskamp på en ekstra fordelaktig måte. Paradoksalt nok ønsket myndighetene å klippe vekk scenen hvor den eldre formannen holder en monolog om Karl Marx! Grunnen var nok at de ikke ønsket å dra oppmerksomhet mot det faktum at i et kommunistisk samfunn tas det også ut et overskudd, men nå havner det hos myndighetene. Så for mye fokus på at noen henter ut arbeidernes slit i kroner og øre uten å gjøre noe for det er uheldig. Filmen viser også hvordan ledelsen ved fabrikken skjuler våpen for den største delen av motstandsbevegelsen, Den Polske Hjemmehæren (The Polish Home Army), som de også støtter med penger. De sto i opposisjon til den kommunistiske Folkevakten (The Peoples Guard). Her ser jeg paralleller til norsk motstandskamp, mellom fraksjoner som Milorg og de kommunistiske grupperingene som Oswaldgruppen. De også hadde et samarbeid, for eksempel ved at Oswaldgruppen utførte likvidasjoner på bestilling fra Milorg, siden Milorg i lang tid ikke løsnet skudd mot tyskerne i Norge. Et slikt begrenset samarbeid foregikk nok også i Polen. Kommunistmotstandsbevegelsen i Polen kom sent i gang, først etter at Sovjet erklærte krig mot Tyskland midtveis i 1941. Før det hadde jo Stalin og Hitler en ikke-angrepspakt.
A Generation var en film som nesten i sin helhet ble skapt av debutanter. De årvåkne vil legge merke til Roman Polanski i sin aller første opptreden på lerretet. En følge av at de var debutanter, var de risikofylte valgene de tok. De brukte ekte ammunisjon, for eksempel i scenen hvor de henretter den tyske offiseren på kroa. Da skjøt de med ekte kuler i en sandsekk rett ved siden av skuespilleren og en livredd og skjelvende kameramann. Inspirasjonen til Wajda og de andre regissørene i Den Polske Skolen var i hovedsak italiensk neorealisme. Regissører som De Sica og Roberto Rossellini, og filmer som spesielt Paisan.
Jeg synes vi får en god og realistisk fremstilling av livet under naziokkupasjonen, som vanlig i europeisk krigsfilm. Historiene formidles med en helt annen realisme og troverdighet enn vi får se i amerikanske krigsfilmer. Ofte er virkemidlene neddempede, men virker allikevel sterkt på publikum. Et eksempel er scenen hvor fabrikkarbeidere må gå til og fra jobb på en vei hvor mennesker er lynsjet i lyktestolper langs veien. Slik går det om du motarbeider okkupasjonsmakten.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Shop on Main Street, Kanal, Ashes and Diamonds, The Two of Us, Ivan’s Childhood, Blodveien, Army of Shadows og selvfølgelig Roberto Rossellinis War Trilogy. Nesten alle disse har jeg skrevet omtaler om.
Øyeblikket: Coveret viser oss en trappeoppgang sett nedenfra. Dette er fra scenen som gjorde mest inntrykk på meg, både visuelt og emosjonelt. En motstandsmann, Jacek, er på flukt fra tyske okkupasjonsstyrker, løper seg inn i et hjørne i form av toppen av en trappeoppgang hvor døren videre er låst. Han står på toppen av trappa og skyter nedover mot forfølgende tyske soldater. Da kulene tar slutt, kaster han pistolen mot dem. Når alt håp er ute, klatrer han opp på rekkverket og kaster seg ned mange etasjer, ned i den sikre død. En liten kuriositet: filmstaben festet en blodpose med små eksplosiver på armen til Jacek. Når skuddene går, utløses eksplosivene og blodet spruter. Fantastisk, men slettes ikke trygt. Derfor valgte de armen, som er lengst unna hals og hode på overkroppen. For det var en fare for at splinter skulle fyke.
Lyd og bilde
Dette er en tidlig DVD-utgivelse, med tilhørende svakere bilde enn vi er vant til i dag. Det er et noe slitent bilde, ikke helt skarpt og til tider rufsete. Men i det store og hele er bildet OK. Lyden er grei, kanskje kvalitetsmessig på linje med bildet. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono.
Ekstramateriale
Andrzej Wajda: On Becoming a Filmmaker, an exclusive interview with the director and film critic Jerzy Plazewski: Et fint intervju med Wajda på 34 minutter. Her forteller han om inspirasjon, okkupasjonen og etterkrigstiden. Veien inn i filmbransjen var motivert av det faktum at polakker som ikke fant seg jobb ville bli fraktet til arbeidsleire i Tyskland. På filmskolen fikk han gode karakterer. Der fant Wajda at sensuren på skolen var strengere enn det myndighetene la opp til. En gruppe venstreorienterte regissører etablerte START, fremtidens regissører. De kom fra det intellektuelle samfunnslaget, men befant seg plutselig på gaten uten midler. Filmen ble ikke markedsført i Vesten siden den ble sett på som kommunistisk propaganda. Men beskrivelsen av tysk okkupasjon var korrekt.
Ceramics from Ilza (Ceramika Ilzecka), Wajda’s 1951 film school short: En kortfilm fra filmskoletiden til Wajda på 9 minutter. Dette er en dokumentar om keramikktradisjonen i et område i Polen. Den tar for seg både det historiske aspektet ved keramikkproduksjonen og tilstanden da filmen ble laget.
Rare behind-the-scenes production photos, publicity stills, posters, and original artwork by the director: Som vanlig, her er det ingenting som forteller meg så mye om filmen. Bilder fra innspillingen, plakater og markedsføringsmateriale. Det mest interessante er Wajdas kunst.
A new essay by film scholar Ewa Mazierska: Et veldig godt og ganske langt essay. Når Sovjet hadde kontroll på Polen, drepte de 15000 polske offiserer og dermed utslettet hele offiserskorpset. De ble dumpet i massegraver, deriblant faren til Andrzej Wajda.
Ambersons er byens midtpunkt, en styrtrik familie som har slått seg opp på eiendom. Men en rekke uheldige investeringer har ført til at de sakker akterut i automobilens tid. En venn av familien har stor suksess med bilene han designer. I denne filmen følger vi de to vidt forskjellige holdningene til den nye tiden, og selvfølgelig står kjærligheten i sentrum. Men på en tragisk måte…
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en av de virkelig store «tapte» filmene i filmhistorien. Orson Welles brutalt nedklippede film, hvor 55 minutter er tapt for alltid. Her er et bevis på forbannelsen med testvisninger for publikum. Studioet klippet ikke bare filmen med hagesaks, men de hev det bortklippede materialet på sjøen. Det er til å gråte av når man ser hvor mye bra det er i filmen. Hva kunne ha vært? Spesielt er det snakk om en lang ballscene i et utrolig imponerende sett, med virtuost kameraarbeid slik bare Welles kunne det. Han hevdet selv at han var verdens beste på å bevege kameraet i forhold til skuespillerne.
Kort om historien: Ambersons er byens viktigste familie. Men den gamle type økonomi som har bygget deres velstand, er under press fra bankvesen og industrialisering. Tidene skifter raskt, og biltrafikken øker. Eugene Morgan er oppkomlingen som på slutten av filmen har funnet opp gode bilmodeller og gått forbi Ambersons i velstand, riktignok fordi de har en kurve som peker nedover.
Eugene har alltid elsket Isabelle Amberson, og etter at henne ektemann Wilbur Winafer dør, søker de to mot hverandre igjen. Isabelles sønn George derimot, har så mye imot dette forholdet at han saboterer det ved enhver mulighet. Utrolig nok er han i et forhold med Eugenes datter Lucy, men det er vel vanskelig å vinne svigerfars gunst med slik oppførsel. George driver Isabelle vekk fra Eugene, og mor og sønn drar på dannelsesreise til Europa. Etter mange år returnerer de til USA, men da er Isabelle blitt så syk at hun dør kort tid etter. Først nå forstår George at han har forkortet hennes liv ved å nekte henne Eugenes kjærlighet.
Ambersons og Winafers forsøk på å omstille seg til dagens økonomi fungerer ikke. Etter hvert må de selge ut deler av hagen rundt huset til boliger. George som er den yngste, er den mest konservative og fremtidsskeptiske av alle. Han har spesielt mye imot biler. Hans tante Fanny, Winafers søster, er ulykkelig forelsket i Eugene, men selv ikke når Isabelle er uoppnåelig vender han seg mot henne. Fanny og George blir de to siste av Ambersonfamilien som holder sammen, selv om de strengt tatt er Minafers. Litt ironisk siden de to har vært i tottene på hverandre gjennom hele filmen opp til da. Et annet ironisk poeng er at George blir påkjørt av en bil mot slutten filmen, symbolet på det han forakter mest.
George og Fanny blir utover i filmen hovedpersonene i historien. Det er George og hans tante som til slutt bor sammen, i dårlige kår. George er en karakter som alle hater, og tro det eller ei, han er enda mer usympatisk i boka. Der kommer hans arroganse og foraktfullhet enda tydeligere fram. I filmen ser vi George som et bortskjemt og arrogant barn, før han blir en ung voksen som til omgivelsenes fortvilelse ikke vokser den dårlige oppførselen av seg. Han har aldri blitt korrigert når det gjelder oppførselen sin, det kan se ut som om majoren syntes at det hele er fornøyelig. Han vokser opp til å bli en playboy, som aller helst vil bli en «yachtsman». Slik jeg forstår begrepet er det en mann som seiler rundt med den fine båten sin, i en evig fritidstilstand. Han snakker aldri om noen ambisjoner innen et yrke, han regner nok med å leve på familiens penger. Hele familien tar for sent innover seg at pengene deres er i ferd med å ta slutt.
I denne beskyttede boblen som George har vokst opp i, har han utviklet et selvbilde som gir ham rett til å ta valg for sin mor. Egenhendig saboterer han forholdet mellom moren og Eugene etter Wilbur Minafers død. Han starter med å bryte enhver kutyme overfor deres gjest ved middagsbordet, før han direkte avviser Eugene ved døren når han senere kommer for å møte Isabelle. Denne gjentagende historien om Eugene som blir avvist ved Ambersons dør, er ganske morsom. Før Isabelle giftet seg med Wilbur var det hovmesteren som avviste ham på beskjed fra Isabelle. Nå er det George som mot Isabelles vilje som gjør det samme.
Tilbake til middagsselskapet: Dette er en utsøkt scene på flere måter, skuespillet, det estetiske uttrykket, det overraskende ved handlingen og hvordan Welles viser oss mennesker med flere sider i samme sekund. Cotton stjeler denne scenen med sitt dyktige skuespill og totale kontroll. Welles følte seg litt truet av Cotton, som var kjekkere enn ham og utrolig dyktig. Men han hadde vett på å bruke ham allikevel, for han elsket ham som skuespiller. Og denne scenen viser oss hvorfor. Settingen er Ambersons middagsstue, et lekkert værelse, høyt under taket. Smakfullt innredet, flotte møbler og en stor peis. De snakker om løst og fast, og George klarer ikke å skjule sin misnøye med Eugene. Kanskje han ikke liker at han selv ikke midtpunkt, men at heller en gjest er det. Eller kanskje han har aspergertrekk ved seg. Han snakker i direkte ordelag om sin forakt for bilens frammarsj, som Eugene i høyeste grad er delaktig i. Han er så kritisk at alle gisper litt, og hans onkel må forsøke å ta brodden av ordene. Men Eugene tar ordet. Med sin fløyelsmyke stemme, kan han si seg enig i George sin kritikk av bilen. Hvem vet hvilke endringer av samfunnet vårt bilen vil føre med seg? Men den har kommet for å bli, og det vil ikke forandres. Mens han prater forståelsesfulle ord med et behagelig vesen, er fingrene opptatt med en skje. Her er bevegelsene kantete og harde. Han gnir tommelen hardt mot skjeen, og dette står i grell kontrast til stemmen, ordene og vesenet hans. Etter å ha sagt sitt, reiser han seg og går. «Skandalen» er et faktum. Herlig scene!
Filmen har samme måte å åpne på som Citizen Kane. Denne filmen er like grensesprengende, vakker og original som den mye mer kjente førstefilmen. Dette hevder Robert Carringer i sitt kommentarspor. Welles fikk bygget et sett med fire vegger, noe som var høyst uvanlig. 2 eller 3 vegger var maks. Men 4 vegger gir muligheten for «reverse shot», og var hovedmotivasjonen for de fire veggene. Welles elsket sammenhengende kameraføringer og mislikte klipp.
De 55 minuttene med film som mangler, gjør at filmen fremstår som et skjelett av et mesterverk mener Carringer. Andre mener at det som faktisk er der, er mer enn nok til å kalle The Magnificent Ambersons et mesterverk uansett. Udiskutabelt er det at handlingen fremstår hakkete på grunn av den lite smidige klippingen, hvor store bolker mangler. Til tider lider filmen av gap i handlingen, for eksempel en scene hvor vi skulle sett at deler av eiendommen er solgt ut. Men vi kan si at filmen følger to parallelle tråder: Familien Ambersons forfall og kjærlighetshistoriene Eugene/Isabelle og George/Lucy.
Filmen ble under prøvevisningen ropt til og buet på. Mye pga at den ikke var munter, som folk ville ha under krigen. Det var vanskelig for vanlige folk å sympatisere med småproblemene til aristokrater. Mange eksperter mener også at originalen var dårlig klippet. Det ble bestemt at den skulle klippes ned. Men Welles var i Sør-Amerika og måtte veilede i klippingen. Resultatet ble at filmen så ut som den hadde blitt klippet med gressklipper. Noen scener måtte filmes på nytt og brøt med det visuelle uttrykket fra før. De var da selvfølgelig ikke regissert av Welles.
Når det gjelder denne utgivelsen, er det på plass med noen ord om selve utformingen. Temaet Criterion har valgt, er at The Magnificent Ambersons er en ufullstendig film. Som nevnt er 55 minutter klippet fra den versjonen Welles først ferdigstilte. Det gjenspeiles i utgivelsens coverart. Tegningen på coveret viser et motiv som i utkanten av tegningen er en skisse. Blyantstreker viser omriss der hvor senter av tegningen er solid og fargelagt. Dette temaet fortsetter på innecoveret, ytterkantene av tegningen er kun omriss.
Rulleteksten er også annerledes enn vi er vant til. Fortellerstemmen til Welles forteller oss hvem som er fotograf når vi ser et kamera i bildet, manusforfatter når vi ser en bunke med heftede ark osv. Til slutt presenterer han seg selv, men uten bilde. Agnes Moorehead, som spiller Fanny, gjør en fantastisk rolleprestasjon i filmen. Pussig nok er hun del av et firkløver som står og sladrer på begynnelsen av filmen, men da er hun ikke Fanny…
Welles gjør noen fine grep som bare et trenet øye får med seg, men ekspertene på kommentarsporet har dette blikket. I den lange seansen med ballet hos Ambersons, som for øvrig var ment å være en god del lenger, er det et par ting å legge merke til. Etter at Eugene har sagt «There aren’t any times than new times», danser han mot kameraet som rygger. Han følger med i tiden, er fremtidsrettet og danser fremover. George derimot, reaksjonær og negativ av levning, danser faktisk bakover i scenen. Kanskje vil slike små scener feste seg i underbevisstheten vår og knytte Eugene til fremtid og George til fortid?
Et annet grep Welles gjør ofte, er å nyansere og problematisere karakterene. Eugene er sympatisk, men han er også ansvarlig for å introdusere bilen i samfunnet, med alle dens problematiske sider. George er usympatisk på omtrent alle felt, men i denne saken er han forutseende. Tenk at bilen skulle bli en så enorm klimabelastning som den har blitt, og at den skulle bli en slik kilde til splid i befolkningen. Dødsulykker, viltpåkjørsler, svevestøv, støy, dårlig luftkvalitet og krigsmaskiner kan også tilskrives bilen.
Ambersons er en av de store dysfunksjonelle familiene i filmhistorien. Deres økonomiske ruin kan best sammenlignes med Thomas Manns fantastisk gode roman Buddenbrooks. Det var en roman jeg tenkte på ved flere anledninger da jeg så filmen. Familiens patriark, majoren, var døende under filminnspillingen, og klarte ikke å lære seg replikkene sinde. Welles måtte stå og si replikken til ham, så kan kunne repetere den i kameraet.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Leopard, Gone Wih the Wind og Senso.
Øyeblikket: Jeg velger meg scenen hvor George forteller Lucy at han skal reise fra byen, og kanskje aldri kommer tilbake. Han håper på tegn på hennes kjærlighet for ham, men hun er merkelig likegyldig. Hun ønsker ham riktig god tur, og håper han får det fint. Omtrent som du ville ha sagt til et menneske som kun var en bekjent av deg. George kan ikke tro dette, og fortvilt gjentar at han blir lenge borte som om hun ikke har forstått det. Så tar de avskjed, George forvirret og fortvilt, og Lucy like fortvilt når George ikke lenger kan se henne. Handlingen i scenen er i seg selv fin, men den løftes av at mens de spaserer ved siden av hverandre i et langt «tracking shot», ser vi hvordan byen har forandret seg. Vi får se bygningene langs fortauet der de spaserer, og bygninger fra andre siden av gaten reflektert i vinduer. Vi ser fremveksten av forretninger, banker, filmplakater, elektriske lyktestolper og ikke minst biler i gaten.
Lyd og bilde
Stort sett veldig bra, herlig Wellesdybde i bildet. Bildeformateet er 1.37:1. Lyden er mono. Lyden er fin, selv med dubbede partier. En stor, stor forbedring fra min gamle, usle DVD.
Ekstramateriale
Two audio commentaries, featuring scholars Robert L. Carringer and James Naremore and critic Jonathan Rosenbaum: To gode spor, på hver sin måte. Det siste er mer livlig, det fungerer godt med dynamikken mellom to eksperter i samtale. Begge er vel verdt å lytte til.
New interviews with film historians Simon Callow and Joseph McBride: Simon Callow snakker i 26 minutter om ting som ligger bak filmen, om Welles personlighet som er spennende. Welles var dominerende og nyskapende, men han var også gammeldags i noen henseende. Fint intervju. Joseph McBride følger egentlig i samme spor i sine tildelte 29 minutter. Her får vi høre at Hollywood egentlig aldri likte Welles, som de så som en arrogant østkystkar. McBride kommer med en plausibel forklaring på hvorfor filmen var en katastrofe under prøvevisningen. Det var krig, og publikum klarte ikke å sympatisere med noen aristokrater med småproblemer. Greit innhold i intervjuet, men det er lov med litt mimikk i ansiktet da, McBride!
New video essay on the film’s cinematographers by scholar François Thomas: I dette 15 minutter lange intervjuet diskuteres filmen opp mot det faktum at det var tre-fire forskjellige fotografer på filmen. Cortez var klart den beste, og han komponerte noen vidunderlige komposisjoner i The Magnificent Ambersons. Men Welles mente han jobbet for langsomt og sparket ham. I tillegg brukte han Wild, Carranger og Melty. Men Cortez er kreditert som fotograf, heldigvis.
New video essays by scholars François Thomas and Christopher Husted: Litt kjedelig om lydsporet, sikkert fordi jeg ikke er så opptatt av musikk i film. 19 minutter.
Director Orson Welles on The Dick Cavett Show in 1970: Welles slår seg løs med sine larger than life historier. Mange kan ikke verifiseres, men er morsomme uansett. Alt om film kan læres på 1 ½ dag. Fotografen på Citizen Kane ville jobbe med Welles, siden Welles ikke hadde laget film før. Dermed visste han ikke hva som ikke kunne gjøres. Kjempefint segment på 36 minutter. Jack Lemmon er også tilstede i samtalen.
Segment from a 1925 silent adaptation of The Magnificent Ambersons: En virkelig spennende brannscene i dette segmentet. Imponerende laget!
Audio from a 1978 AFI symposium on Welles, and audio interviews with Welles conducted by filmmaker Peter Bogdanovich: Dårlig lydkvalitet skjemmer begge disse lydklippene. Begge ender opp i bortkastet tid for meg. Jeg mister for mange sentrale ord til å forstå innholdet. Ga opp Bogdanovich intervjuet etter 20 av 36 minutter. Hørte hele segmentet på 29 minutter av AFI, men det var det ikke verdt.
Two Mercury Theatre radio plays: Seventeen (1938), an adaptation of another Booth Tarkington novel by Welles, and The Magnificent Ambersons (1939): Liker ikke radio plays. Hørte etter med et halvt øre. The Magnificent Ambersons hørespillet er 35 minutter kortere enn filmen. Seventeen var 60 minutter langt.
Trailer: Dramatisk trailer, som egentlig avslører hele handlingen. Pussig. Men jeg likte den allikevel.
An essay by critic Molly Haskell and (Blu-ray only) essays by authors and critics Luc Sante, Geoffrey O’Brien, Farran Smith Nehme, and Jonathan Lethem, and excerpts from an unfinished 1982 memoir by Welles: Heftet er på 57 sider denne gangen, og følger designet fra hele utgivelsen. Enkelt stiftet sammen som et manus. Molly Haskell og Jonathan Lethems essay anbefales, de andre kan droppes. Spesielt Luc Sante skriver unødig kronglete.
Historien som fortelles i Boyhood kan godt sies å være tradisjonell, men den fortelles ikke på en tradisjonell måte. Fra vi møter Mason Jr. som seksåring, og forlater ham idet han begynner på college, har det gått 12 år. Både i filmen og i virkeligheten. Her får vi en dobbel dimensjon i fortellingen om en ung gutt som vokser opp i USA.
Nivå 2 (med spoilers)
Arbeidstittelen til Boyhood var 12 Years, men så dukket 12 Years a Slave opp. Dermed endte filmen opp med tittelen Boyhood, noe jeg er godt fornøyd med. 12 Years høres ut som en tittel som drar oppmerksomheten til grepet i filmen, og ikke temaet til filmen. For filmen handler om oppvekst og barndom, og behandler det på en original og herlig måte.
Litt om premisset for filmen og produksjonen: Boyhood er en oppvekstfilm, coming of age, som vi har sett mange av opp gjennom filmhistorien. Det er populære filmer, som er egnet til å si noe om mellommenneskelige forhold. Men alltid er det forskjellige mennesker som spiller de forskjellige karakterene i de forskjellige alderne. I denne filmen er det annerledes. Den sentrale kjernen av personer i filmen, gutten Mason Jr., jenta Samantha, moren Olivia og faren Mason Sr. pluss et par karakterer til, har forpliktet seg til en 12 år lang filminnspilling. Så alle karakterene spilles av samme skuespiller, og vi ser dem eldes foran øynene våre. Det er ikke så dramatisk når det gjelder de voksne, men barna forandrer seg virkelig. Gi Mason Jr. et par år til, så ville utseendet hans «ha satt seg».
Hvert år møtes de for å spille inn nye scener. Det var et puslespill å få alles kalendre til å passe overens, men de fikk det til takket være sterk motivasjon for å fullføre dette spesielle de var med på. Overgangene i filmen fra år til år ble markert på forskjellig vis i filmen. Det kan være Samantha som har skiftet hårfarge eller at vi ser familiemedlemmene i et nytt kjøkken. En gang markeres det ved at Olivia kommer hjem fra bryllupsreisen med sin nye mann, professoren.
Filmen begynner når Mason Jr. er rundt seks år. Olivia er alenemor med Samantha og ham. Hun har et løselig forhold til en mann, men han viser liten forståelse for hennes hektiske livssituasjon som alenemor. Mason Sr. kommer tilbake i livet deres etter å ha reist rundt i verden, og ønsker tydeligvis å ta mer ansvar nå. Han blir en helgepappa, som vi forstår kunne ha tenkt seg et nærere forhold med familien. Det håper ungene også, men Olivia har stengt den døren for godt. Jeg får inntrykk av at han prøver litt for hardt. Allikevel må vi si at de to voksne har et godt samarbeid og generelt forhold.
Olivia klarer å fullføre utdanningen sin, og innleder også et romantisk forhold med professoren sin. Det virker som en oppegående mann som Olivia kan stole på. De gifter seg, og blir en storfamilie med hans to barn i tillegg. Men han begynner å drikke, og det eskalerer. Etter hvert begynner han å hakke på barna, før det ender med at han drikker kontinuerlig. Så begynner han å slå Olivia, og hun bryter ut av forholdet. Et interessant poeng er at hun senere får seg jobb som foreleser, og innleder et forhold til en av de modne studentene sine, en soldat som tar opp utdanningen sin etter to perioder i Irakkrigen. Dessverre skal han også begynne å drikke tett, og forholdet hans til Mason Jr. som nå er tenåring forsurer seg. Olivia avslutter forholdet, uten at vi får se hvordan. Men neste gang vi ser familien, er de kun tre igjen.
Mason Sr., spilt av Ethan Hawke, er til stede i periferien gjennom hele filmen. Han har startet en ny familie, og involverer barna sine i den nye svigerfamilien sin. Det ser ut som det fungerer godt. En nyfødt baby er kommet til, sportsbilen er byttet ut med en mer familiefornuftig van, og Olivia lurer nok på hvorfor han ikke kunne ha kommet til dette stadiet mens han var sammen med henne. Men Mason Sr. har brukt lenger tid enn henne på å komme dit. Vi kan anta at han var mer egoistisk i sine yngre dager, og prioriterte opplevelser og egen utvikling framfor å forplikte seg til familielivet.
Regissør Richard Linklaters datter Lorelei spiller Samantha i filmen, og til tider vil hun være akkurat i den fasen som Samantha går gjennom i filmen. Et veldig godt eksempel på dette er scenen på en kafe sammen med de to Masonene. Faren forsøker å si noe vettugt om prevensjon nå som han mener hun har kommet i den alderen, men han er nok litt for tidlig ute. Samantha/Lorelei himler med øynene og vrenger ansiktet i grimaser for hver setning han kommer med. Dette er ekte avsky for temaet, dette er Lorelei som lar sine egne følelser skinne gjennom. Herlig scene.
Mason Jr. blir med jevne mellomrom utsatt for velmenende råd fra voksenpersoner i livet sitt. Det er ofte et tosidig budskap. De penser innom det filosofiske i tilværelsen, og samtidig det pragmatiske. Moraltalene kommer fra lærere, faren og stefedre. Men livet må leves, og ikke bare følges. Mason Jr. gjør sine egne feil, og jeg tror han synes at det er helt OK. Uansett er det ikke alltid at vi kan beskyttes, men må finne vår egen måte å håndtere situasjoner på. Det aller beste med Boyhood er klippingen, eller selve historiefortellingen. Vi får sjelden se de dramatiske høydepunktene i Mason Jrs liv. Linklater velger ofte å vise oss etterspillet av en signifikant hendelse. Eksempler på dette er det å komme hjem etter hans første store fest og klining med en jente. Eller oppgjøret med kjæresten etter at hun har vært utro og de har slått opp. Andre ganger får vi se ett eksempel på en situasjon som vi ikke vet om er et mønster eller en ofte opplevd situasjon. Her kan nevnes opplevelsen med bølla inne på skoletoalettet, hvor Mason Jr. blir plaget. Er dette noe som skjer ofte, ble Mason Jr. mobbet på skolen? Det blir opp til oss å ta slik informasjon med i beregningen når vi danner oss et bilde av hvem Mason Jr. er. Et elegant grep av Linklater er å la Olivia rase ut av seg mot slutten av filmen, om alle de store hendelsene i Mason Jrs liv som nå har gått og aldri kommer tilbake igjen. Og med det har hennes eget liv sust av gårde. Hva gjenstår egentlig?
Filmen bruker Irakkrigen som bakteppe for sin historie, omtrent slik en hver 70-talls amerikansk film kunne tolkes med Vietnamkrigen i minne. Vi ser fryktelige scener fra Irak på nyhetssendinger på TV, og familien setter ut Obamaplakater i hager under valgkampen. Olivia blir også sammen med en krigsveteran fra Irakkrigen. Mason Sr. er overbevist demokrat, og veldig negativ til republikanere. Noen ganger snakker han politikk med barna sine, men de er ikke av de mest politisk modne.
Linklater er veldig takknemlig for all velvilje han ble vist under innspillingen av denne filmen, både fra sin egen stab og ytre aktører. Han fikk rettighetene til all musikk han ønsket å bruke, og dermed fikk han preget øyeblikkene perfekt slik han ønsket det. Pink Floyd, Beatles og andre store band var samarbeidsvillige, slik de var det i Dazed and Confused. De fikk filme inne på baseballkamp, og fikk faktisk oppleve en home run på direkten. Det er visstnok ganske så sjeldent, og beskrives som uvirkelig heldig. De lærte seg også å ikke juble i presselosjen, for det gjør man bare ikke. Der er man nøytral, som profesjonelle sportsjournalister skal være.
Noen av sangene som spilles i filmen er laget av Ethan Hawke, som er en multikunstner. Han er også forfatter, og jeg har selv lest en bok av ham som var en veldig god lesesopplevelse for 25 år siden. Sangen han spiller på kassegitar hos sin nye svigerfamilie, hvor alle synger med, har han laget selv.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: 400 Blows, Mitt Liv som Hund, Mamma, Dazed and Condused, Fanny og Alexander og Pater Panchali.
Øyeblikket: En brutal påminnelse om hvor lite en tenåring klarer å gripe av den voksne verden. Hjernen er visstnok ikke ferdigutviklet før rundt 20 år. Etter å ha flyktet fra en alkoholisert og voldelig ektemann, er en del strakstiltak nødvendig. Ny skole ordnes og de får bo hos en venninne. Olivia klarer å finne tid til å levere Samantha på skolen, men får bare kjeft som takk. Samantha har ikke alle klærne sine og kjenner ingen på den nye skolen. Hvorfor kunne hun ikke få med klærne når de flyktet?
Lyd og bilde
Lyden er elegant og smidig. Den er ikke påtrengende, men er tilstede overalt og komplementerer bildene godt. Formatet er 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Boyhood er en veldig dialogdrevet film med klar lyd. Bildet kommer i 1.85:1. Det er et skarpt og nydelig bilde. Et imponerende stabilt og uniformt utseende gjennom 12 års innspilling.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring Linklater and nine members of the film’s cast and crew: Et ensembletungt kommentarspor, hvor nye deltagere introduseres ved relevante partier utover i filmen. Kommentarsporet er best i den første timen. Deretter blir det for mye småprat om minner fra innspillingen. Endte litt kjedelig.
New documentary chronicling the film’s production, featuring footage shot over the course of its twelve years: Det viktigste ved å rollebesette hovedpersonen, var å se 12 år frem i tid. Hvem kan bli en moden og god skuespiller? Ethan Hawke mener denne filmen er original, han kan ikke se at dette har blitt gjort før. 50 minutter lang fin dokumentar.
New discussion featuring Linklater and actors Patricia Arquette and Ellar Coltrane, moderated by producer John Pierson: Det var vanskelig å samle alle skuespillerne og filmstaben hvert år. Linklater snakker om tvil han hadde innimellom om prosjektets retning. Burde det vært mer dramatikk for eksempel? 57 minutter.
New conversation between Coltrane and actor Ethan Hawke: Tid er leiren som skaper historien. Fra ca 1.klasse begynner vi å huske ting. Filmen var avhengig av at Coltrane hadde lyst til å delta år etter år, for du kan jo ikke juridisk binde en 6-åring til å filme i 12 år. Som det jo bør være. Filmen premierte på Sundance festival, og deretter fulgte et år med priser, festivaler og medieoppmerksomhet. 30 minutter.
New video essay by critic Michael Koresky about time in Linklater’s films, narrated by Coltrane: Veldig fin odysse gjennom Linklaters filmer. Ender opp med omfattende prat om Boyhood. 12 minutter.
Collection of portraits of the cast and crew by photographer Matt Lankes, narrated with personal thoughts from Linklater, Arquette, Hawke, Coltrane, and producer Cathleen Sutherland: Fotografier gjennom disse 12 årene, med kommentarer fra de involverte. Linklater snakker om minner vi stjeler fra ting vi har hørt. 24 minutter.
An essay by novelist Jonathan Lethem: Veldig godt essay fra Lethem, lengre enn vanlig. Ikke alt i filmen sees gjennom Mason Jr. Det finnes andre vinkler. Et essay som tar opp interessante aspekt ved filmen og innspillingen.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
